«Det er på høy tid med dannelsen av Lærerpensjonistenes Landsforbund»

Leste at tidligere leder i Norsk lærerlag/Utdanningsforbundet hadde fått vervebrev fra Lærerpensjonistenes Landsforbund (LpL) og stiller seg like undrende som dagens leder Steffen Handal til behovet for LpL.

Det får være de to lederes sak at de ikke ser at dannelsen av LpL vil fokusere og sette inn all energi på pensjonistpolitikk.

Slik situasjonen er i dag sier formålsparagrafen i Utdanningsforbundet at man skal arbeide for lønns- og arbeidsforholdene til yrkesutøvende lærere. Pensjonistenes forhold er ikke med i formålsparagrafen.

Helga Hjetland prøver å villede pensjonister ved å fortelle at hun ble oppfordret å melde seg ut av Utdanningsforbundet for så å melde seg inn i LpL. Det korrekte er at man kan være medlem i begge forbund både Utdanningsforbundet og LpL, eller bare ett forbund om man ønsker det.

Det høres ut som Helga Hjetland har det hyggelig i sitt lokallag som pensjonist med møte og talerett, men hva med stemmerett? Fullverdige medlemmer har stemmerett i sin organisasjon og LpL søker medlemmer og vil gi dem fullverdige rettigheter.

Jeg trodde som Hjetland at det kunne ordne seg for pensjonistene i Utdanningsforbundet ved at vi fikk noe mere makt, men det kunne det ikke. Holdningene til Handal og Hjetland viser at det er på høy tid med dannelsen av LpL for at lærerpensjonistene kan få en slagkraftig organisasjon på samme måte som pensjonister fra politi, vegvesen, post, tele og jernbane har i dag. Disse organisasjoner har et utmerket samarbeid med sine moderorganisasjoner.

Så langt har ledelsen i Utdanningsforbundet ikke vist interesse for samarbeid med LpL, og det får være deres sak. At Utdanningsforbundet er interessert i kjøttvekta til 30.000 pensjonistmedlemmer skjønner man, men at dannelsen av LpL skal få fram de lunkne holdninger man har fått fra Steffen Handal, Helga Hjetland og andre, forstår jeg ikke.

Det må jo være i alles tjeneste at aktive pensjonister bruker sin energi for å jobbe for bedre forhold for pensjonistene. Seniorlærere burde også kunne si ett og annet og bli lyttet til i pågående skolepolitiske debatt, seniorene har tross alt skolehistorie fra de siste 50 år i kroppen og hodet. Men Handal & co. sier til oss pensjonister med Øystein Sunde: «dere må ikke komme her og komme her».

Slik jeg ser det en latterlig holdning, men hvorfor? Hvis vi oppfører oss uregjerlig overfor Staten burde det ønskes velkommen at vi vil uttrykke meninger angående vår situasjon som pensjonister, burde være positivt for Utdanningsforbundet og utløse noe bedre enn lunkne holdninger. Det som ikke er bra med Utdanningsforbundet er den ukultur som viste at ledelsen ikke var i takt med grasrota da deres anbefalte forhandlingsresultat ga et overveldende nei ved uravstemning og storstreik. Det kalles å være i utakt og burde trolig ført til at hele toppledelsen i forbundet trakk seg slik at man fikk luftet ut i kontorer og ganger og valgte helt ny ledelse.

Men lærerorganisasjonspraksis er ung og litt pinglete. Uansett deler av gammel ledelse fortsatte og ble gjenvalgt på landsmøtet i 2015, Lillestrøm og gir nå uttrykk for bakstreverske holdninger når det gjelder dannelsen av LpL.

Våren 2016 vil LpL jobbe med tre saker:

1. Verve flest mulig medlemmer av lærerpensjonister som kan være medlemmer både i LpL og Utd.forb., eller bare i ett av forbundene.
2. Jobbe for bevaring og bedring av pensjonistenes kår, herunder økning av pensjonen i tråd med økning av konsumprisindeksen.
3. Jobbe mot Stortingets vedtak av 2011 om fratrekk av 0,75 prosent fra forhandlingsløsning

Nulloppgjør gir nedgang i pensjonen, for 2015 gikk den ned 1200 kroner og i år ser nedgangen ut til å bli 1400 – 1600 kroner pr. år.

Helga Hjetland og Steffen Handal, det er dette det handler om. Etter hvert vil LpL etablere medlemsfordeler innen forsikring, reiser o.s.v., LpL er ingen konkurrent med Utdanningsforbundet, men en samarbeidspartner, hvilket Hjetland og Handal bør erkjenne.