KS forsvarer at fylkeskommunene har milliarder på bok

– Å bare se på en enkelt indikator, som disposisjonsfondene, og ut fra det si at den økonomiske situasjonen i fylkeskommunene er god eller dårlig, blir for enkelt. Disposisjonsfondene er relevante, men man må også se på gjeldsgraden og driftsresultatene for å få et mer samlet bilde, sier Helge Eide, områdedirektør i kommuneorganisasjonen KS.

Utdanningsnytt har sett nærmere på økonomiplanene i fylkeskommunene for de neste fire årene. Én ting går igjen i nesten samtlige: beskrivelsen av stram økonomi.

Mange steder kuttes det titalls millioner kroner – og flere steder må store deler av kuttene tas i videregående skoler. I Rogaland fylke alene kuttet de 75 millioner kroner i videregående opplæring fra 2014 til 2017.

De neste fire årene skal de kutte ytterligere 50 millioner. For lærer Anita Grøtte Edland betyr det at hun får dobbelt så mange elever.

I flere fylker forteller hovedtillitsvalgte i Utdanningsforbundet at noen sparetiltak er gjengangere: Større elevgrupper, og at det skvises mer undervisningstid ut av hver lærerstilling. Enkelt sagt reduserer denne type tiltak behovet for lærere og vikarbruk og dermed også kostnadene. Lærerne må stå mer i klasserommet og får mindre tid til forberedelser, etterarbeid og annen oppfølging av elevene.

Men det burde ikke være nødvendig, mener Høyres Mathilde Tybring-Gjedde.

– Forenkler bildet

– Kommuner og fylker har jevnt over solide reserver. Fylkeskommunene hadde ved utgangen av 2019 vel ti milliarder kroner «på bok.» Det er nesten dobbelt så mye som i 2013, sier hun.

– Jeg synes det er urovekkende dersom flere fylker til tross for dette nedprioriterer utdanningssektoren og foreslår kutt. For at flere skal fullføre videregående skole, må utdanning prioriteres.

Det får Helge Eide i KS til å reagere.

– Det er å forenkle bildet ut over hva det er saklig grunnlag for, sier Eide.

– Men hvorfor må fylkeskommunene ha så mye penger «på bok»?

Fylket skal spare penger – Anita fikk dobbelt så mange elever

– Fylkeskommunene må ta høyde for at uforutsette ting kan skje, noe de må ha midler til å kunne dekke inn uten at det går ut over tjenestetilbudet. De er derfor nødt til å ha disposisjonsfond av en viss størrelse. Bruk av disposisjonsfond er en typisk engangsinntekt. Man kan ikke bruke et slikt fond flere ganger. Så å saldere en fast, årlig utgift med å tømme disposisjonsfondet vil være uforsvarlig økonomiforvaltning, sier Eide.

Han viser til at disposisjonsfondene i snitt ikke ligger noe særlig over det som er anbefalt:

– Så vi vil protestere mot at det står masse penger i slike fond som fylkeskommunene ikke trenger.