– Fem basisferdigheter er ikke nok

– For å kunne fungere optimalt i et slikt samfunn trengs evne til å resonnere analytisk og til å samarbeide, evne til å planlegge eget liv og til å føle empati, og ikke minst evnen til kreativitet, sa Østerud.

Han betvilte at Pisa-tester i tre fag kan gi svar på hvor godt skolen forbereder elevene til å møte utfordringer i morgendagens samfunn. Han uttrykte også tvil om nasjonale prøver kan si noe om i hvilken grad elevene har tilstrekkelig basiskompetanse til å mestre utfordringene både i yrkesliv og på det private plan. De som har utformet Pisa-undersøkelsen fra 2003, har tatt konsekvensen av endringer i synet på kunnskap ved at man der i tillegg til faglige spørsmål også innførte testing av evnen til problemløsning – analytisk resonnering.

Kunnskapssyn i endring
Østerud mener at det ikke er behov for bestandig og reproduserbar kunnskap lenger.

– Denne typen kunnskap skiftes ut med forgjengelig kunnskap som er dugelig i øyeblikket. Anvendbarhet er i ferd med å bli et hovedkriterium når man skal avgjøre om kunnskapen er sann eller ikke. Kunnskap blir en performativ ressurs, det vil si en ressurs som har sin verdi i praktiske sammenhenger der den blir etterspurt, sa Østerud.

Et slikt kunnskapssyn har ifølge professoren ført til at kunnskap lar seg produsere overalt, og ikke bare i forskningsinstitusjoner og universiteter. Det er dette funksjonelle kunnskapssynet som har dominert reformene på 1990-tallet. Spesielt ser en det i den sterke vektleggingen på prosjektarbeid.

Denne arbeidsformen står som motsetning til et instrumentalistisk syn på kunnskap og Hernes’ målstyring i skolen, der læreren ble redusert til en formidler av et udiskutabelt kunnskapsforråd, med elevene som passive mottakere.

Dagliglivets handlingskompetanse
Gjennom prosjektarbeid bruker elever og lærer den etablerte og systematiserte kunnskapen som en ressurs i arbeidet med å frambringe ny kunnskap. En slik kunnskap er nært forbundet med den eller de personer som besitter den. Den utgjør individets handlingsberedskap i dagliglivet, og den betegnes ofte som kompetanse.

Mange skolefolk mener at skolens viktigste oppgave er å formidle den etablerte og systematiserte kunnskaps- og kulturarven til neste generasjon. Andre igjen prioriterer å utvikle elevenes handlingskompetanse.

Østerud mener at den siste trenden ser ut til å ha størst vind i seilene. En elev med handlingskompetanse ser hvilke kunnskaper som trengs i den enkelte situasjon. Den eleven som kun investerer i egen faglighet og glemmer konteksten og mangler situasjonsfornemmelse, kan lett bli oppfattet som en fagidiot.

Borgerlig regjering i samme spor
Etter Østeruds vurdering tenkte den borgerlige samlingsregjeringen – slik det kom til uttrykk i ”Kultur for læring” – i omtrent samme baner som Hernes. Men man kan si at 1990-tallets snakk om basiskunnskaper er byttet ut med begrepet basiskompetanse.

Østerud siterte i denne sammenheng en definisjon av kompetanse som vi finner i en Oecd-rapport (Definition and Selection of Competencies): ”Kompetanse knyttes til det å kunne mestre utfordringer på konkrete områder innenfor utdanning, yrke, samfunnsliv eller på det personlige plan.”

Prosjektarbeid gir ofte dårlig læringsutbytte
Østerud fortalte at han i sin forskning har sett at det ofte kommer lite ut av prosjektarbeider som følger den mye anvendte metoden lansert av danske Knud Illeris. Her blir lærerens oppgave uklar fordi elevene skal selv drive utforskende virksomhet. Læreren skal ha en tilbaketrukket stilling, og da må læreren holde sine omfattende kunnskaper og erfaringer tilbake.

Professoren refererer til evaluering av L97, som viser at norske elever har et begrenset repertoar av læringsstrategier. Han mener at et prosjektarbeid i større grad enn hva vanlig er, må være et felles foretagende for lærer og elev. Det skal da ikke være en ensidig formidling av faktakunnskap fra lærer til elev, men læreren skal formidle sin virkelighetsforståelse for at elevene skal kunne forholde seg til den.

Østeruds foredrag hadde sitt utgangspunkt i hans bok ”Utdanning for informasjonssamfunnet. Den tredje vei”, der han blant annet framhever betydningen av at læreren i sitt arbeid kan pendle mellom flere roller.