Mange mangler i kompetanseløftet

Fafos tredje delrapport har tatt for seg hva slags type kompetanseutviklingstiltak som er gjennomført i strategiperioden. Rapporten har en foreløpig analyse av hvilke effekter tiltakene har hatt på kompetansen og praksisen i skolene. Rapporten tar også for seg universitets- og høyskolesektorens rolle i satsingen, melder Utdanningsdirektoratet.

Mange rektorer i grunnskolen og i videregående skole har hatt tilbud om videreutdanning i skoleledelse. Videreutdanning blant lærere forekommer, og er særlig knyttet til fremmedspråk og realfag, der det har vært øremerkete midler til videreutdanning.

Videreutdanning etterlyses av lærere ved flere skoler, fordi det gir et annet grunnlag for utvikling enn kortere kurs. Rammevilkårene oppleves likevel ikke som tilstrekkelige for å gjennomføre slik utdanning. Flere av dem som har påbegynt videreutdanning har sluttet, fordi det viste seg vanskelig å kombinere med full jobb.

I grunnskolen finner Fafo mange eksempler på at det skjer praksisendringer både på individuelt og kollektivt nivå i etterkant av kompetanseutviklingstiltak. De peker imidlertid på to forhold som er tydelige hindringer for at kompetanseutvikling kan føre til praksisendringer: mangel på tid/konsistens i valg av tema, og mangel på tid til oppfølging.
Fafo finner at det har hittil har vært en omfattende satsing på kompetanseutvikling for skoleledere både i grunnskolen og i videregående opplæring. I grunnskolen har de fleste skolene som er undersøkt et bredt kommunalt kurstilbud å forholde seg til, selv om klare unntak finnes. Kursene oppleves som gode og praktiske. I videregående opplæring finner forskerne store forskjeller i gjennomføringen av strategien og når det gjelder bruk av egne midler til kompetanseutvikling.

I hele grunnopplæringen er det en tendens til at det jobbes mer systematisk med kompetanseutvikling. En del steder er det også mer bevisste prioriteringer på grunnlag av lokale behov og sterkere fokus på hva som skal komme ut av kompetanseutviklingen. Over tid ser det ut til å være en tendens til en sterkere vektlegging av kollektiv læring, med økt vektlegging av samarbeid og erfaringsutveksling, både mellom kollegaer internt på skolen og mellom skoler. I tillegg til strategien, har andre forhold også bidratt til dette.

Fafo hevder at når strategien legger så mye ansvar til den enkelte skoleeier og skole når det gjelder å definere egne utviklingsbehov og velge tiltak, bør nasjonale utdanningsmyndigheter blant annet i større grad bidra til å formidle forskningsresultater og erfaringer som kan hjelpe skoleeiere og skoler til å treffe gode og informerte valg.

Strategien har ført til et tettere samarbeid og dialog mellom skoleeierne og høyskolene når det gjelder utviklingen av tilbud. Det forbedrete samarbeidet har resultert i tilbud som skolene opplever som relevante og mer praksisnære. Det har også medført en til dels betydelig kompetanseheving hos tilbydernes egne ansatte, en læringseffekt som i sin tur bidrar til å styrke deres egen grunnutdanning.

Høyskolene har laget rutiner og etablert enheter som har gjort dem mer profesjonelle i å håndtere henvendelser om kompetanseutvikling, men det er ikke alltid avsatt tid til dette i den enkeltes stilling, slik at arbeidet kommer på toppen av vanlig jobb. Både skolene og tilbyderne selv opplever derfor kapasiteten hos fagmiljøene som et problem.

Evalueringen avsluttes våren 2009 med en sammenfattende sluttrapport.

(fhn)