Lette på en kirkegård for å finne gutter fra X-klassen

Hun gikk i regnet på en kirkegård og lette etter en gravstein hun ikke kunne finne. Journalist Kari Oliv Vedvik er på jobb. Hun skal finne en av gutta som gikk i X- klassen i 1973. En spesialklasse for elever med atferdsproblemer på Løken ungdomsskole i Askim.

• Her finner du alle sakene om X-klassen

– Spesialklasser har vi fortsatt i dag

Det var 13 gutter som gikk i klassen. Vedvik ønsket å finne alle som gikk i klassen for å høre deres historier fra X-klassen.  Fem av dem er døde, og Vedvik ønsket også å få fortalt deres historier. For arbeidet med X-klassen vant Vedvik i går Fagpressens journalistpris. Juryen begrunner blant annet prisen med:

Hun hentet frem et såkalt «tiltak» fra fortiden, fant tilbake til personene fra den gang – og fortalte en historie som vant lesere langt ut over den definerte målgruppen. Den gikk viralt, og er et stykke viktig, prisverdig journalistikk som gjør inntrykk på oss alle.

Vedvik forklarer hvorfor hun ville lage saken.

– Spesialklasser har vi fortsatt i dag. Derfor ville jeg snakke med disse gutta for å høre hva det gjorde med dem å gå i en slik klasse. 

Se video fra prisutdelingen:

Ligger i en umerket grav

Det var ikke enkelt å finne tilbake til X-klassen. Mange av guttene hadde levd på siden av samfunnet. Hvordan finner man et menneske uten registrert telefonnummer, Facebook-konto eller e-postadresse i 2016? På et tidspunkt forsøkte også Vedvik å sende brev i posten til noen av guttene.

– Det ble naturlig at tittelen på saken ble «jakten på X-klassen» fordi jeg måtte virkelig lete hardt for å finne disse folkene. Til og med de døde var vanskelige å finne, forteller Vedvik.

På kirkegården fant hun aldri gravsteinen hun lette etter. Det viste seg at mannen hun jaktet på, hadde fått en umerket grav. Men hun fikk bekreftet hans bortgang på kirkekontoret i Askim.

Ringte på døra

Hun skulle finne guttene en etter en. En av dem hadde et uvanlig etternavn, så hun ringte til alle i landet med samme etternavn. De fleste av slektningene til Øyvind Melenius visste ikke hvor han var. Til slutt fikk hun en adresse 14 mil utenfor Oslo. Da satte Vedvik seg i bilen og kjørte. Vel fremme i junisola ringte hun på døra. Ingen avtaler var blitt gjort på forhånd. Hun kunne ikke annet enn å håpe at personen som åpnet døren var mannen hun var på jakt etter.

– Det måtte jeg gjøre med flere. Jeg måtte reise til ulike adresser jeg hadde fått og ringe på døra. Det er en metode jeg ikke har brukt før. Jeg kunne ikke ringe på forhånd fordi mange av dem hadde ikke registrerte telefonnumre, sier Vedvik.

Adressen i Stavern var riktig. Melenius kom ut og fortalte velvillig om tiden i X- klassen. Det var nok et godt møte med gutta fra X- klassen.

– Jeg er så takknemlig for at de delte så mye, sier Vedvik.

Kun én er i fast jobb

Vedvik håper at vi kan lære fra guttenes erfaringer. Hva skjer med et barn som blir satt i en spesialklasse på grunn av det skolen oppfatter som atferdsproblemer? En av hennes hovedkilder, Morten Lindstad, fortalte henne blant annet at hadde følt seg som en dust på skolen.

– Det er viktig at barn og unge blir sett, hørt og inkludert. I denne saken så vi blant annet hvor viktig kombinasjonen skole og hjem er for den enkeltes liv. Kun én av guttene fra X-klassen har fast jobb i dag, men han var også dem som kom fra et godt hjem, forteller Vedvik.