Lektorene i høyskole og universitet tjener faktisk verst

Jeg lovte meg selv å sitte stille i båten da jeg den 11. august leste innlegget «Det må være lov å si at som lektor tjener man faktisk ikke så verst.» Så lenge varte det.

Selvfølgelig er det lov å si at man ikke tjener så verst, men det er også lov å protestere. Først og fremst på subjektbruken «man», som om det er en allmenn sannhet at lektorer ikke tjener så verst. Det som egentlig blir sagt da er at lektorer bør klare seg med den lønnen de har. Jeg ser at Bodil. K. Risøy er leder ved lærerutdanningene ved Høgskolen på Vestlandet.

Da har hun antageligvis en fortid selv som lektor på et tidspunkt, og har sikkert ikke gått ned i lønn ved overgangen til lederposisjon. Hun er da også antageligvis leder for en rekke høyskolelektorer, som tjener fra 100.000 til 1300.00 mindre enn en lektor i skolen. Det er også lov for henne å si at det en skandale at de som lever av å utdanne lærere, tjener vesentlig mindre enn de som de ferdigutdanner, men det gjør hun ikke.

Vi har et lønnssystem som ikke henger sammen, der lektorene i skolen har sentrale lønnsstiger som grunnleggende prinsipp, mens lektorene i universitet- og høyskole har lokal lønnsdanning der lønnspotten er delt 50-50 i sentral og lokal del, med det enorme forhandlingsarbeidet det innebærer for lokalt tillitsvalgte.

«Det må være lov å si at som lektor tjener man faktisk ikke så verst»

Om man er heldig, blir man innplassert i lønnstrinn 66, som er 604.700 kroner i året, med begrenset mulighet til å spe på lønna med kronegivende publikasjoner og forskingsoppdrag, slik kollegaene med førstekompetanse kan gjøre. En lektor i skolen med full ansiennitet, kompetansetillegg og kontaktlæreransvar, vil som regel komme over 700.000 kroner.

Jeg kan også si at jeg som lektor er fornøyd med lønna mi, men da er jo empirien min egen kontekst og et høyst subjektivt utsagn. Det større spørsmålet er: er profesjonen fornøyd med lektorlønna? Vi i grunnskolen henger ca. 50.000 kroner etter kommunalt ansatte i lønnsvekst siden vi gikk fra stat til kommune. Høyskole- og universitetslektorene henger følgelig over 150.000 kroner etter i lønnsutvikling.

Hadde lærerutdannerne med praksiserfaring hatt en lønn som heller var høyere enn dem de utdanner kommer til å få, hadde også rekrutteringen til lærerutdanningene blitt enda sterkere.

Jeg håper at Bodil K. Risøy ved neste korsvei tar tak i at lektorer i høyskole og universitet tjener verst og ikke «ikke så verst». Denne gruppen blir altfor dårlig stelt med, mye grunnet et lønnssystem som premierer førstekompetanse og forskning høyere enn praksiserfaring og undervisning.

Det går også an å gå lenger: De med førstekompetanse har også en altfor lav lønn med tanke på ansvar, samfunnsbetydning og lengde på utdannelse, særlig de som arbeider i humanistiske fag der fortellingene tradisjonelt står sterkere enn tellingene.

En amanuensis i universitet- og høyskole med tilsvarende ansiennitet som en lektor i skolen, har dårligere betalt enn lektoren. Tiden brukt på doktorgrad er innebærer per i dag også et lønnstap i livslønnen på 5-600.000 kroner, om man legger til grunn at de går glipp av en lektorlønn i denne tiden.

Lønnssystemet i universitets- og høyskolesektoren med sin lokale lønnsdannelse er basert på en tilbud- og etterspørselsmodell som er individualisert og konkurransebasert. Man produserer ikke bedre lærere med et finslipt tellekantsystem, fagfellevurderte publikasjoner og tusenvis av timer brukt til å søke om forskningsmidler, men med gode lærerutdannere med bakgrunn fra praksisfeltet med en langt bedre lønn enn det de har i dag.

Det er mange sider jeg kunne fremsnakket med det å være lærer, men det er ikke sånn at det positive på innholdssiden gjør rettmessige krav om anstendig lønn ugyldige. Lønn er mye viktigere nå enn for ti år siden. En av grunnene er at vi har fått en levealderjustert pensjon, slik at vi må jobbe mer/betale mer enn de som i dag er pensjonerte lærere, for å få samme pensjon. De som før gikk inn i et yrke i offentlig sektor, visste at de antageligvis aldri ville få de høyeste lønnene, men de gode pensjonsordningene ga oss en god sikring for livsløpet. Sånn er det ikke lenger.

Vi har et viktig yrke, og det å omgås barn og ungdom daglig og gi dem troen på seg selv og fremtiden er noe av det mest meningsfulle som fins. Da kan vi ikke ha meningsløst dårlig betalt.