Slik er historien om lærernes arbeidstid

Arbeidstidsforhandlinger er et ord som får det til å gå kaldt nedover ryggen på mange lærere. Med jevne mellomrom er den sentrale avtalen om lærernes arbeidstid oppe til forhandling, med oppstart i desember.

Den høye temperaturen rundt disse forhandlingene handler i stor grad om følgende:

• Hvor mye skal lærerne være pålagt å undervise hver uke? Flere undervisningstimer innebærer større arbeidspress og mindre tid til andre oppgaver fordi lærerne trenger mer tid til forberedelser og etterarbeid.
• Hvor stor del av tiden ut over undervisningsplikten skal lærerne være pålagt å være på skolen? Dette er tid som skal brukes til planlegging og samarbeid.
• Disse to delene utgjør det som kalles lærernes bundne arbeidstid. Rektorene har styringsrett over denne arbeidstiden, mens den resterende arbeidstiden skal lærerne styre over selv. Kommuneorganisasjonen KS har ønsket å binde opp mer av lærernes arbeidstid fordi de mener skolene i dag får for lite tid til samarbeid og planlegging. Lærerorganisasjonene har tradisjonelt kjempet for redusert undervisningsplikt grunnet høyt arbeidspress, og minst mulig bundet arbeidstid.

En evigvarende konflikt

Denne kampen om lærernes arbeidstid har vart i flere tiår. På 1980-tallet nådde den en topp med læreropprør, ulovlige aksjoner og det som NTB på et tidspunkt karakteriserte som «ville streiker blant lærerne».

Statens forhandlingsleder hadde kalt lærerne for «lærevegrere», mens fagforeningene kalte statens tilbud for «ren provokasjon».

I 2014 smalt det grundig igjen, da lærernes arbeidstid nok en gang var på forhandlingsbordet. Det førte til en ilter og langvarig lærerstreik.

Så hvor stammer den opphetede konflikten om lærernes arbeidstid fra? Her har du en tidslinje som gir en viss oversikt.

1948: En del av staten.

Lærerne ble innlemmet i det statlige lønnssystemet. Det førte til et behov for å kunne sammenligne lærerårsverket med andre årsverk i statlige stillinger. Undervisningsplikten ble derfor standardisert.

1970: Skilte arbeidstid fra lønn.

Forhandlingene om arbeidstiden til lærere ble formelt skilt fra hovedoppgjøret. Undervisningsplikten ble samtidig fastsatt til 30 timer i barneskolen og 24 timer i ungdomsskolen.

1973: Planleggingsdager innført.

Elevenes skoleår ble redusert fra 38 til 37 uker. Lærerne ble pålagt fem obligatoriske planleggingsdager. Med unntak av planleggingsdagene var det fortsatt kun undervisningsplikten som definerte lærernes arbeidstid.

Ved Søre Ål skole må lærerne være mer tilstede på skolen hver uke enn hva som er vanlig. Det trives de med.

1977: Offentlig utredning om leseplikt.

I 1977 kom en offentlig utredning om hvor stor undervisningsplikten til lærerne skulle være. Denne ble sentral i det videre arbeidet med lærernes arbeidstid.

I utredningen sto det blant annet:

«Utgangspunktet for lesepliktvurderingene er at lærerne skal ha en samlet arbeidsbyrde på årsbasis som samsvarer med det som ellers er vanlig i arbeidslivet. Lærernes arbeidsår omfatter 38 hele arbeidsuker, mens det i arbeidslivet for øvrig er vanlig med ca. 46 hele uker. Det er klart at lærerne utenom skoleukene, på dager og i perioder hvor det ikke foregår undervisning, har oppgaver som kommer i tillegg til det arbeid som blir utført i direkte tilknytning til den løpende undervisning.»

1981-1985: Den store endringen.

Norsk Lærerlag godtok å forhandle om en ny arbeidstidsavtale basert på årsverk. Dette åpnet for å binde mer av lærernes arbeidstid til skolen. Det innebar også å sette et timetall på hvor mye den ubundne tiden utgjorde. Bundet tid inkludert undervisningstid + ubundet tid ville utgjøre et lærerårsverk.

1986: Opptakt til strid.

Starten av 1980-tallet var preget av harde fronter i lønnskampen. I 1986 gjennomførte lærerne en av de største demonstrasjonene i Oslo i moderne tid. UFA-utvalget ble opprettet under lønnsforhandlingene i 1986. UFA sto for «Undervisningspersonalets framtidige arbeidssituasjon». Mandatet var å se på arbeidstidsordningene i skolen og konsekvensene disse hadde for lønningene. Lærerne hadde sakket akterut lønnsmessig, og Lærerlaget ønsket gjennom dette å få et lønnsløft. Staten ønske på sin side å binde mer av lærernes arbeidstid.

1987: Tidenes mediekampanje.

I oktober 1987 kom innstillingen fra UFA-utvalget, og forhandlingene begynte. UFA-forhandlingene ble et alvorlig stridstema i flere år framover. Lærerlaget satte i gang en omfattende mediekampanje for å få opinionen på sin side.

«Sjelden har medlemsmasse, politikere og opinion så systematisk blitt mobilisert til støtte for en enkelt yrkesgruppes krav», skrev Gro Hagemann i «Skolefolk. Lærernes historie i Norge».

Lærerne arrangerte flere politiske streikeaksjoner. Staten krevde fredsplikt, men Lærerlaget nektet. Staten fikk til slutt medhold i Arbeidsretten. Lærerlaget brøt forhandlingene i desember.

– Situasjonen er svært betent. Det har den vært hele tiden. Men dette kan vi ikke leve med, sa lederen i Norsk Lærerlag, Per Wøien, til NTB.

1988: Det store konfliktåret.

Ulovlige streiker ble satt i gang over hele landet. Særlig de store byene ble rammet. Oslo-lærerne fylte hele Jordal Amfi på et fellesmøte. De som manet til å stoppe de ulovlige aksjonene ble pepet ut.

– Jeg tror vi bør være klar over at mangeårig arbeid fra lærerorganisasjonenes side, med stor vekt på lavere leseplikt og lavere elevtall, faktisk har ført til at det er blitt mindre rom for rene lønnsforbedringer, sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland til NTB.

Partene var nå enige om at arbeidstidsavtalen skulle være basert på et årsverk med overtidsgodtgjørelse og ferieordning. Dermed ville man gå bort fra en ordning hvor arbeidstiden til lærerne kun tok utgangspunkt i undervisningsplikten. Men det var strid om en rekke punkter, og en UFA-nemnd skulle avgjøre striden.

1989: Lærerårsverket fastsatt.

UFA-nemndas kjennelse kom i januar 1989. Da hadde UFA-forhandlingene pågått i tre år. Lærernes undervisningsplikt ble ikke endret. I det nye lærerårsverket var det satt av mulighet til å binde 275 timer ut over undervisningsplikten. Lærerårsverket ble satt til 1717,5 timer.

– Etter at vi nå er inne på det tredje kalenderåret med UFA-forhandlinger, er det nærmest fantastisk at vi ikke har oppnådd resultater som kan bringe skolen framover, sa Norsk Undervisningsforbunds leder Magne Songvoll til NTB.

Dagens Næringsliv skrev at dette var et «Kremoppgjør for lærerne».

1991-1992: Åge og Drillo.

I 1991 sa staten opp arbeidstidsavtalen fra 1989 for å forhandle fram en ny. Staten ønsket mer styringsrett over arbeidstiden. Politikerne ytret ønske om å gi lærerne et lønnsløft i bytte mot at lærerne bandt mer av arbeidstiden.

Ny kommunelov i 1992 ga samtidig kommunene flere oppgaver og større råderett på flere områder. Med mer ansvar var det også et ønske fra kommunene om å få mer innflytelse over skoleutvikling i den enkelte kommune.

Forhandlingene om ny arbeidsavtale endte med brudd høsten 1992. I desember samme år fylte lærerne Oslo Spektrum. Fotballtrener Egil «Drillo» Olsen og Åge Aleksandersen støttet lærernes protester mot politikerne som ønsket nye endringer i arbeidstiden knyttet til innføringen av Reform 94.

– Dere har spilt for lite gjennombruddshissig. Nå er det på tide å flytte presset oppover på banen, sa Drillo til lærerne, ifølge Aftenposten.

1994: Ny avtale – ny strid.

«Få misunner lærerne deres lønn, men mange synes at de får godt betalt for nokså lite», skrev Aftenposten på kommentarplass i 1994.

Forhandlingene førte endelig fram, og ny arbeidstidsavtale trådte i kraft. Den innebar 190 timer bundet tid i tillegg til undervisningsplikten. Alle lærere i grunnskolen fikk redusert undervisningsplikten med én time per uke. Arbeidsåret ble utvidet med én uke som skulle brukes til planlegging og evaluering. Årsverket var fortsatt fastsatt til 1717,5 timer.

Men en ny storkonflikt blusset opp. Den bunnet i uenighet i tolkning av det nye avtaleverket. Staten mente avtalen innebar at lærere som har undervisningsfri på grunn av at elevene var engasjert i annet pedagogisk arbeid (eksamen, idrettsdag, ekskursjoner m.m.), skulle kunne permitteres for så å måtte ta igjen disse timene på et senere tidspunkt, for eksempel gjennom vikartimer. Dette ville spare kommunene for mange millioner kroner.

18 000 lærere i ti fylker gikk ut i tre timers politisk streik mot tolkningen av den nye arbeidstidsordningen.

– Vi streiker for å synliggjøre at vi har en motpart som ikke vil forhandle, men som synes at domstolen er et sted å samarbeide med folk, sa leder for Oslo Lærerforbund, Eva Nærby, til Aftenposten.

Konflikten resulterte i arbeidsrettssak. I dommen fikk staten medhold.

2000-2001: Skolepakke I og II.

Forhandlinger førte til to skolepakker som skulle gi lærerne et ekstraordinært lønnsløft.

– Jeg er fornøyd med at vår strategi om tiltak utenfor tariffoppgjøret lyktes. Dette er et vendepunkt, men likevel bare første stasjon, sa Anders Folkestad, leder i Lærerforbundet, til NTB i juni 2000.

I den treårige avtaleperioden rundt skolepakkene økte lærerlønnen med til sammen 23,5 prosent. Lønnsløftet ble byttet mot til sammen fire prosent økning i undervisningsplikten. To feriedager ble også byttet mot økt lønn.

Skolepakkene møtte motbør fra mange lærere fordi det brøt med hovedlinjen om å jobbe for å redusere undervisningsplikten.

2002: Redusert årsverk.

Ny arbeidstidsavtale ble innført. Den bundne tiden ble redusert fra 190 til 150 timer. Årsverket ble satt til 1687,5 timer. Dette var blant annet et resultat av økt undervisningsplikt.

2004: Kommunene tar over.

Regjeringen vedtok å overføre forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene. Lærerne protesterte kraftig og nektet nå å forhandle om arbeidstid med statsråd Kristin Clemet fra Høyre. Dagens Næringsliv skrev at «Statsråden mener lærerne må bruke mer tid på skolen og få en arbeidstid mer lik andre arbeidstagere».

– Forhandlinger må basere seg på tillitsforhold. Det eksisterer ikke nå, sa Helga Hjetland, daværende leder av Utdanningsforbundet, til samme avis.

Utdanningsforbundets forhandlinger om ny arbeidstidsavtale med sin nye motpart, KS og Oslo kommune, sto helt i stampe. KS krevde langt mer binding av lærernes arbeidstid.

– Den bundne tiden på skolen må øke. En arbeidsuke på 37,5 timer, slik andre har, hadde vært rimelig som et utgangspunkt, sa daværende direktør i KS, Bjørn Gudbjørgsrud, til Dagens Næringsliv i desember 2003.

I januar 2004 ble det brudd i forhandlingene.

– Vi vil ha mer av arbeidstiden ubundet enn det KS vil, sa Helga Hjetland til NTB.

Lærere streiket i protest flere steder i landet.

– Lærerne er ikke særlig gode forbilder når de gjennomfører ulovlige streiker på denne måten, uttalte daværende statsråd Kristin Clemet til NTB.

I slutten av januar kom partene til enighet om en ny arbeidstidsavtale som skulle gjelde fram til mai 2006. Arbeidsåret og undervisningsplikten var uendret, men noe mer tid ble bundet.

2006: Isfront.

Dagens Næringsliv meldte om «Isfront mellom lærerne og KS» i forhandlingene om ny arbeidstidsavtale. Nok en gang var det proteststreiker over hele landet.

– KS legger seg på kollisjonskurs med samtlige lærere med en arbeidstidsavtale som vil ødelegge fellesskolen, sa Helga Hjetland til Dagens Næringsliv.

Forhandlingene ble tatt inn i hovedoppgjøret, og VG meldte at «Alle tror det blir lærerstreik». SVs Rolf Reikvam signaliserte støtte til arbeidsgiversiden og ble møtt med rasende reaksjoner fra lærerne og refs fra daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal fra SV.

I mai kom partene til enighet. Kommunene skulle gjennomføre lokale forhandlinger om arbeidstid. Ved uenighet skulle den sentrale arbeidstidsavtalen gjelde. KS ga opp å få styringsrett ved tvister.

– Det viktige er at vi nå får sikkerhet i bunnen for de lokale avtalene - og at arbeidsåret fortsatt blir 39 uker, sa Per Aahlin, nestleder i Utdanningsforbundet, til Dagens Næringsliv.

Avtalen skulle gjelde i fire år.

2010: Mer av det samme.

I desember 2009 foreslo KS under forhandlingene at den eksisterende arbeidstidsavtalen skulle forlenges til 2012. Utdanningsforbundet aksepterte.

– Vi kunne ikke akseptere kravene fra KS, og en videreføring av dagens avtale var dermed den beste løsningen for våre medlemmer, sa leder i Utdanningsforbundet, Helge Hjetland, til NTB.

2012: En ekstra planleggingsdag.

Etter lang tids forhandlinger ble KS og Utdanningsforbundet enige om en ny arbeidstidsavtale fram til 2014. Avtalen var nesten identisk med den gamle. Det ble innført en ekstra planleggingsdag, og tidsressurspotten ble økt med 30 minutter per elev.

– Én ekstra planleggingsdag er noe vi måtte akseptere for å få enighet om en avtale. Omfanget av den bundne tiden er uendret. Vi vil understreke at dette er en omdisponering av arbeidstiden. Med andre ord: Arbeidsåret målt i arbeidstimer og den delen av årsverket som er underlagt styringsretten, blir ikke endret, sa Utdanningsforbundets tre daværende ledere til Utdanning etter forhandlingene.

2014: Nytt læreropprør.

KS krevde på ny mer bunden tid for lærerne, og de ville ha mulighet for å utvide lærernes arbeidsår til 45 uker. Utdanningsforbundet kalte det en provokasjon og brøt forhandlingene. Dermed ble arbeidstidsforhandlingene trukket inn i hovedoppgjøret. Lærerne gjennomførte en rekke aksjoner, og i Oslo demonstrerte over tre tusen lærere foran Stortinget i april.

KS og Utdanningsforbundet ble enige om en ny arbeidstidsavtale i hovedoppgjøret, men denne ble grundig avvist av lærerne da Utdanningsforbundet sendte den til uravstemning blant medlemmene. Dermed ble det streik.

Konflikten varte i nesten tre måneder og endte med at KS til slutt bøyde av og droppet kravene om mer bundet tid for lærerne.

– Lærerorganisasjonene har klart å gjennomføre en godt organisert streik med bred støtte i opinionen. KS er blitt presset fra flere hold, sa arbeidslivsforsker Åsmund Arup Seip i FAFO etter streiken var avblåst.

Daværende leder i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, var lettet over å vinne fram.

– Vi håper dette blir et vendepunkt, for dette har handlet om mer enn ord i en avtale. Dette har vært et læreropprør, sa hun.

2015: Selvpisking.

Etter at ledelsen i Utdanningsforbundet gikk på et braknederlag i uravstemningen om arbeidstidsavtalen i 2014, var det tid for selvransaking i organisasjonen. Fafo ble hyret inn for å hjelpe til med en intern evaluering som skulle undersøke hvorfor ledelsen ikke hadde klart å fange opp signalene fra grasrota, men heller endte med å anbefale at medlemmene stemte ja til avtalen fra meklingen.

I evalueringen kom det blant annet fram at «medlemmer har oppfattet ledelsen både som arrogante og belærende».

– Vi visste at skissen fra meklingen hadde elementer i seg som medlemmene ville reagere på. Vi visste at det ville bli vanskelig. Men styrken i reaksjonene overrasket oss, sa daværende nestleder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, etter at rapporten ble offentliggjort.

Les også: I 2014 var frontene steile i Utdanningsforbundet. Er kontakten med grasrota blitt bedre?

2017: Avtalen forlenget.

– Vi hadde klare krav til forbedringer av dagens arbeidstidsavtale, men fikk ikke gjennomslag. Samtidig fikk heller ikke KS gjennomslag for sine krav, sa Utdanningsforbundets leder Steffen Handal etter forhandlingene om arbeidstidsavtalen i desember 2017.

KS og lærerorganisasjonene ble dermed enige om at samme avtale skulle gjelde to år til.

2019: Ny forlenging.

KS og lærerorganisasjonene ble enige om å forlenge avtalen i to år til. Ingen av partene fikk dermed gjennomslag for noen endringer i avtalen. Blant annet ønsket Utdanningsforbundet mer tid til kontaktlærerne, noe de også hadde som krav i 2017.

2022: Mer tid til kontaktlærerne.

I januar ble KS og lærerorganisasjonene enige om en ny arbeidstidsavtale. Lærerorganisasjonene fikk gjennomslag for å få mer tid til kontaktlærerne. I grunnskolen ble kontaktlærertiden for lærere med over 20 kontaktelever doblet, mens i videregående var resultatet at tidsressurspotten ble økt med 15 minutter per elev.

– Dette er en bedre avtale enn den gamle. KS har kommet oss i møte på vårt viktigste og eneste krav; mer tid til kontaktlærerjobben. I tillegg har vi fått en mer sentral avtale. Det er ikke lenger obligatorisk å forhandle arbeidstid lokalt, sa Utdanningsforbundets leder Steffen Handal da forhandlingene var over.

• Denne tidslinjen ble først publisert i Utdanning nummer 8 i 2014 og er republisert med enkelte endringer og oppdateringer. Siste oppdatering i januar 2022.

Kilder i saken:

• «Vegar til samling. Norsk Lærerlags historie 1966-2001». Olav Rovde, 2004.
• «Kompetanse, lønn og arbeidstid. Regulering av arbeidsvilkår for lærere i Norden». Fafo-rapport, 2005.
• «Lærernes arbeidstid. Evaluering av avtale om arbeidstid for undervisningspersonalet i skoleverket 2004-2006». Fafo-rapport, 2006.
• «Tidstyvene. En beskrivelse av lærernes arbeidssituasjon». Fafo-rapport, 2009.
• Rapport fra Tidsbrukutvalget, 2009.
• Diverse avisklipp fra mediearkivet Retriever 1980-2014.