Oppvekst med traumer

Det har over lengre tid vært skrevet og forsket mye på følgene av traumatiske enkelthendelser også kalt «type 1 trauma» eller «single trauma». Eksempel på dette er dødsulykker, katastrofer, overfall og ran. De siste årene har det også blitt fokusert stadig mer på konsekvensene av gjentatte og vedvarende traumatiske belastninger som skjer i mellommenneskelige relasjoner («type 2 trauma» eller «complex trauma»). Eksempler på slike erfaringer er krigsopplevelser, familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt (Nordanger, 2011).

Befolkningsstudier har vist at kompleks traumatisering er vanligere enn antatt og kan utgjøre en større trussel mot folkehelsa enn man tidligere har trodd. Det antas også at det er dette som utgjør den største trusselen mot folkehelsa, ikke de traumatiske enkelthendelsene (Felitti mfl., 1998, i Nordanger 2011). Mye av forskningen er gjorti USA, men lignende forskning fra Norge og Norden bekrefter resultatene. I en rapport fra Folkehelseinstituttet (2011) er det gjort beregninger av hvor mange barn som har en eller to foreldre med psykiske lidelser eller som misbruker alkohol. Rapporten anslår at for 450000 barn i Norge tilhører minst én av foreldrene den ene eller begge grupper (40 %). Av disse har om lag 135000 barn foreldre med alvorlige lidelser (12 %), og selv om ikke alle disse barna blir utsatt for traumer så er de iallfall i en risikogruppe for å utvikle vansker.

Mentalisering er en prosess der man lager seg mentale bilder av verden rundt seg, utvikler empati, forståelse for uskrevne regler, åpenhet for egne og andres følelser, emosjonell intelligens og (selv)refleksjon (Bateman & Fonagy, 2010, i Nordanger 2011). Det er i denne prosessen man kan forstå andre innenfra og seg selv utenfra. Når foreldrene ikke er i stand til å være til stede for barnet i prosessen der selvet dannes, vil barnet kunne bli utrygg på seg selv, få problemer med å regulere egne følelser og få problemer med å orientere seg på en god måte i relasjon til andre mennesker (Liverød, 2011, www.webpsykologene.no).

Tidligere forskning om traumer, har fokusert mye på konsekvensene av traumatiske enkelthendelser og diagnosen PTSD – post-traumatisk stress syndrom. Når det gjelder konsekvenser av komplekse traumer, er bildet noe annerledes. I 2001 ble det i USA gjort et stort arbeid for å kartlegge funksjonsvansker og symptomer hos barn som lever med komplekse traumer. De fant en rekke fellesnevnere i barnas vansker, som de kategoriserte som «dys- funksjonell regulering på tre ulike områder» (van der Kolk & Pynoos, 2009, i Nordanger).

1. Regulering av effekt og kroppslige tilstander:

• Barna sliter ofte med veksling mellom intense affektive tilstander, vansker med å roe seg ned etter sterke affektive opplevelser, langvarig nedstemthet og samtidig hypersensivitet for affektive stimuli.
• Kroppslig dysregulering, gjennom forstyrret motorisk utvikling, søvnforstyrrelser, spise- og fordøyelsesvansker og hypersensivitet for lyd og berøring.
• Det er også vanlig med manglende bevissthet om (og språk for) følelser og kroppslige tilstander, samt manglende forståelse for hvordan man påvirkes av miljøet rundt seg.

2. Regulering av oppmerksomhet og atferd:

• Barna har ofte et innsnevret og trusselorientert oppmerksomhetsfokus, mistolkning av sosiale signaler og kontekst, sosial utrygghet og mistillit til andres intensjoner. Ofte følges dette av svekkede evner for å gjøre konsekvensanalyser og beskytte seg selv. Svekket evne til å beskytte seg selv kan vise seg som selvskading, og andre inadekvate former for selvtrøsting.
• Disse barna har også ofte en dragning mot spenningssituasjoner, inkludert kriminalitet og rus. Impulsivitet er også en del av bildet.

3. Sosioemosjonell regulering:

• Barn med slike erfaringer føler seg ofte verdiløse og skammer seg over seg selv.
• Forholdet til andre vil ofte bli preget av relasjonsvansker og separasjonsangst. Dette blir gjerne uttrykt gjennom overopptatthet av å bli tatt vare på, konstant beredskap for avvisning, og vansker med å akseptere gjenforening etter adskillelse.
• Forsøk på kontaktetablering vil ofte skje på måter som andre opplever som fysisk voldsomme, seksualiserte eller selvutleverende.
• Opposisjonell atferd og vansker med å ta andres perspektiv er også vanlig.

Reguleringen av disse funksjonene er noe som barn vanligvis lærer i trygge omsorgsprosesser. Den voksne omsorgspersonens oppgave er å lære barnet å regulere følelsene sine, være sensitive overfor sin egen følelsesregulering, samt fortolke og benevne barnets indre tilstander. Slik vil barnet gradvis utvikle og internalisere denne evnen selv.

I forbindelse med kompleks traumatisering vil omsorgspersonen grunnleggende, og over tid, ikke være i stand til inntoning mot barnets behov. Barnet må da trygge/trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene sine på. Over tid vil dette medføre omtalt dysregulering. De får svekket kontakt med, og manglende språk for, følelser og kroppslige tilstander. Grunnlaget for å utvikle empati vil være mangelfull, og barnet vil kunne få uklare indre representasjonsmodeller og representasjoner av seg selv og andre.

Traumer og foreldrefunksjoner

Forskning viser at traumatisering influerer på foreldrefunksjonen til de som er rammet, og at barna derfor også står i fare for å utvikle vansker. Dekel & Goldblatt (2008) viser til forskning gjort på krigsveteraner med PTSD-diagnoser, men mange av de funnene som er gjort her, kan i større eller mindre grad også overføres til andre med lignede typer utfordringer/erfaringer. Dekel & Goldblatt viser til flere undersøkelser som har funnet at personer med PTSD/krigsveteraner viser minskede ferdigheter i samspillet med barna og i evnen til å utvikle meningsfulle relasjoner.

Traumatiseringen påvirker således hvordan denne personen vil fungere i familiesystemet og familiens funksjonsnivå generelt. Traumatiserte personer har ofte problemer med å regulere nærhet/avstand til egne traumatiske minner. Det viser seg at de også ofte får problemer med å regulere nærhet/avstand til barna sine. Dette vil påvirke hvordan vedkommende klarer å delta i familielivet. Undersøkelsene viste at fedre som hadde PTSD, viste symptomer på økt aktivering (hyperarousal), lav frustrasjonsterskel og dårlig selvkontroll. Disse vanskene kan føre til at verbal og fysisk vold blir brukt som problemløsningsmetode i familien. Familieatmosfæren vil oppleves som stressende og utrygg.

Fedrenes (eller mødrenes) kommunikasjonsmønstre vil ofte være preget av vansker med å forholde seg til egne traumer. Noen familier vil være preget av taushet, og barna vil bare kunne ane noe om problemene. Andre familier vil stå i fare for å dele for mye av det vonde og vanskelige. Barna vil da få innsikt i temaer de ikke er modne til å forstå eller klarer å forholde seg til, og foreldrene vil som oftest ikke kunne hjelpe barna å bearbeide tanker og følelser om disse temaene.

Dekel & Goldblatt (2008) viser til undersøkelser som har funnet at barn av fedre med PTSD mottok mer behandling når det gjelder følelser/psyke og hadde mer spise- og kommunikasjonsforstyrrelser enn andre barn. De samme undersøkelsene viste også at disse barna hadde flere akademiske vansker og atferdsproblemer enn barna i kontrollgruppen (fedre uten PTSD). Forskningen viser at traumer og PTSD-symptomer kan overføres via læring og sosial omgang. De siste årene har man også funnet at disse symptomene kan overføres via genene, men denne forskningen er ennå i startgropa.

Ingen barn er like, heller ikke med hensyn til overføring eller påvirkning av traumer. Hvert individ har ulik grad av motstandsdyktighet (resiliens), og det er flere ytre faktorer som påvirker hvilke konsekvenser foreldres potensielle traumer får. Det vises til at faktorer som barnets alder, plassen i søskenflokken, og om barnet er født før, i løpet av, eller etter den traumatiske hendelsen skjer er med og påviirker. Barnets mor (hvis det er far som er traumatisert) vil også ha en viktig rolle som påvirker (positiv eller negativ) for hvilken effekt traumet .

Hvordan møte barna i barnehagen

Vi som jobber i barnehage, møter daglig mange ulike barn. Noen har de ferdighetene og evnene som skal til for å fungere sosialt, og disse barna får derfor flest gode dager og gode tilbakemeldinger fra de voksne. Andre barn har utfordringer når det gjelder å innordne seg regler og rutiner, forstå skrevne og uskrevne regler, og de kan slite med å regulere atferden sin på en måte som gjør at de opplever gode samspillssituasjoner med barn og voksne. Disse barna får ofte mange og tilbakevendende negative tilbakemeldinger på egen atferd, og dermed på seg selv.

De voksne som møter barna i barnehagen, påvirkes hele tiden av sine faglige og personlige erfaringer, samt faglig kompetanse fra utdannelse og kursing. Alle har en filosofi om barn – hvordan barn er, hvorfor de gjør det de gjør, og hva de holder på med. Dette vil prege hvordan de møter barna. For noen er det en bevisst og gjennomtenkt filosofi, og for andre er filosofien kanskje mer preget av ubevisste holdninger. De fleste vil nok preges av litt av begge deler.

I boka «Utenfor – elever med atferdsutfordringer (2011) beskriver Ross Greene hvordan filosofien vår om barn preger hvordan vi tenker om barn og hvordan vi velger å møte dem. Her er et utdrag fra boka:

«Når «barn gjør det bra hvis de vil»-filosofien brukes overfor et barn som ikke gjør det så bra, tenker vi at grunnen til at han ikke gjør det bra, er fordi han ikke vil. Denne svært vanlige antakelsen er vanligvis feil, og får voksne til å tro at deres viktigste rolle i et utfordrende barns liv (og målet med tiltakene) er å få barnet til å ønske å gjøre det bra. Dette oppnår man vanligvis ved å motivere barnet, ved å gi oppmuntringer til å gjøre det bra, ved å belønne ham når han oppfører seg på en akseptabel måte, og ved å straffe ham når han oppfører seg på en uakseptabel måte.

Som kontrast antar man med «barn gjør det bra hvis de kan»-filosofien at dersom barnet kunne gjøre det bra, ville han gjøre det bra. Hvis han ikke gjør det bra, må han mangle de ferdighetene han trenger for å respondere på livets utfordringer på en veltilpasset måte.

Hva er den viktigste rollen en voksen kan spille i livet til et slikt barn? For det første: Anta at han faktisk allerede er motivert, at han allerede skiller rett og galt, og allerede har blitt straffet nok. Deretter må man finne ut hvilke tenkeferdigheter han mangler, slik at vi vet hvilke ferdigheter vi skal lære ham.» (Greene 2011, s. 24)

I den barnehagen jeg jobber, har vi svært mange barnefamilier som opplever store utfordringer i hverdagen. Målsettingen med denne artikkelen har derfor vært å søke kunnskap fra ulik fag- og forskningslitteratur for å lære mer om de utfordringene disse familiene står oppe i og konsekvensene av dem. Noen av familiene står «på vent», mens de venter på behandlingen av sin asylsøknad. Andre har fått opphold og har slik opplevd en aksept for sin historie preget av krig, forfølgelse, tortur eller andre vanskelige livsforhold. I begge disse gruppenes hverdag er det mye som kan innvirke negativt på hvilke forutsetninger foreldrene har til å følge opp sine barn på en nærværende og god måte. Mange sliter med egne traumer fra tidligere, og alle møter store utfordringer med å forstå og tilpasse seg den nye situasjonen de nå befinner seg i.

Også i ensartede etnisk norske familier finnes det mange utfordringer. Barn lever i pågående familiekonflikter, med psykisk syke foreldre og med foreldre som preges av egne traumer fra nåtid og fortid.

Noen barn får diagnoser som gir forklaringer på utfordrende atferd, men uavhengig av dette er det de voksnes fokus, filosofi og kunnskap som preger hvordan vi møter alle disse barna. Vår funksjon som nære voksne gir oss et ansvar for å være med og hjelpe barna til å utvikle evnen til mentalisering. Dette må også vi i barnehagen ta ansvar for sammen med foreldrene. Vi må derfor ha evnen til å regulere egne følelser og være bevisste våre emosjonelle reaksjoner. Ved å utvikle en større forståelse for hva som preger barna, og oss voksne, vil vi som arbeider med barna i det daglige, være bedre rustet til å vurdere og handle i møte med dem. Jeg avslutter med et sitat av Jesper Juul:

«Barn og unge som ustanselig søker eller krever opp-merksomhet på måter som irriterer omgivelsene eller som oppleves som nedverdigende av barna selv, er stort sett alltid små mennesker som savner opplevelsen av å bli «sett» og anerkjent som dem de virkelig er. Når alt de mottar er irritert eller overflatisk oppmerksomhet, blir savnet bare større» (Juul, 2012).

Karin M. Sørhagen Gaustad er utdannet barnehagelærer med videreutdanning i spesialpedagogikk og veiledning. Hun arbeider i Bøen barnehage, som er lokalisert i samme hus som voksenopplæringen i Tinn kommune. Denne kommunen har et stort asylmottak, og barnehagen har en stor andel barn med flerspråklig og flerkulturell bakgrunn.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 5, 2017. Selv om artikkelen ikke er ny, så er dessverre temaområdet nå igjen aktualisert med krigen i Ukraina  og  på Gaza-stripen. 

Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her.              På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv der du finner tidligere utgaver av tidsskriftet.

Referanser

DEKEL, R. & GOLDBLATT, H. (2008). Is there intergenerational trans- mission of trauma? The case of Vietnam veterans. American Journal of Orthopsychiatry, 78(3), s. 281–289.

FOLKEHELSEINSTITUTTET (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: omfang og konsekvenser. Rapport 2011:4. URL: Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk - FHI

JUUL, J. (2012) Viktig å se barna. Artikkel hentet fra: http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Mer-om-oppdragelse/ Barns-behov-for-oppmerksomhet/

LIVERØD, S.R. (2011). Barn av psykisk syke foreldre. Hentet fra: http:// www.webpsykologen.no/artikler/barn-med-psykisk-syke-foreldre/

NORDANGER, D.Ø. (2011). Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem? Tidsskrift for Norsk psykologi- forening, 48(11), s. 1086–1090.