Lindbakk forsterker mytene om eksamen

I et debattinnlegg 14. mai skriver Jon Olav Lindbakk, leder for Norsk Lektorlag i Vestfold og Telemark, at jeg i en reportasje i Utdanningsnytt kommer med feilaktige påstander om skoleeksamen. Dette baserer han på «tilbakemeldingene til oss tillitsvalgte» og «basert på egen og mange kollegers erfaringer». Dermed framstår det som et stort paradoks når han anklager meg for «personlig og ideologisk overbevisning». Videre krydrer han innlegget sitt med ad hominem-retorikk, slik som «til tross for professortittel» og «en som kaller seg vurderingsforsker».

Det er fristende å legge seg på samme usaklige og ufine nivå, men jeg skal la være. Alle som leser hans innlegg, ser at et slikt debattnivå om noe som er så viktig for så mange elever, ikke vil føre noe godt med seg.

Lindbakk har rett i at jeg refererte til denne rapporten om sensorreliabilitet i intervjureportasjen med Utdanning. Han dysser imidlertid ned viktigheten av slike undersøkelser ved å vise til at hans erfaring er at sensorene til slutt blir ofte enige. Undersøkelsen viser at det er store variasjoner i sensorreliabilitet på de foreløpige karakterene. Det i seg selv er problematisk, særlig når noen fag skiller seg såpass mye ut enn andre fag. Vi trenger mer forskning på årsakene til de store variasjonene på sensorreliabilitet.

Jeg mener denne og andre undersøkelser i alle fall viser at vi trenger å stille flere spørsmål ved måten sensurering foregår på, sensorenes kunnskap og erfaring – og dermed ikke tro på myten om at bare man har en ekstern sensor, så vil det være «objektivt» og «rettferdig».

Sluttvurdering (som inkluderer standpunkt og eksamen) skal gi informasjon om kompetansen til eleven ved slutten av opplæringa. Men hvorfor? Jo, i læreplanen kan man lese mer om standpunkt. Der står det f.eks. om hvor tett standpunkt er kobla til prinsippet om tilpassa opplæring.

Eleven skal ha mulighet til å vise kompetansen på varierte måter i ulike sammenhenger. Altså ikke basert på ett målepunkt, én dag, slik som eksamen. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig å måle elevenes kunnskaper på ett tidspunkt, tatt i betraktning dagsform, stress, ulike eksamensforhold (luftkvalitet, belysning osv.). Det sier ikke vurderingsforskriften noen ting om.

Hovedhensikten med vurdering er læring

Derfor sier jeg i reportasjen til Utdanning at det aller første spørsmålet vi må stille oss er «Hva er hensikten?» Når vi har et svar på det spørsmålet, kan vi finne passende vurderingsformer. Jeg vil hevde at hovedhensikten med vurdering er underveisvurdering (eller «vurdering for læring») og at hensikten med sluttvurdering er grunnlag for sortering av elever etter 10. trinn og etter videregående opplæring (og standpunkt utgjør som kjent cirka 80 prosent av vitnemålskarakterene).

Så kan man ha eksamener for å ha andre og anonyme sensorer enn elevens faglærer. Et argument for det er at faglæreres subjektive vurderinger av elevers sosiale ferdigheter viser seg å påvirke karakterene i fag. Dette skjer gjerne i disfavør av guttene. For å gjøre dette tydelig overfor Lindbakk: her snakker vi om kjønn på gruppenivå, uavhengig av hans personlige erfaringer eller tilbakemeldinger han måtte få som tillitsvalgt.

Men påstandene om at eksamen er rettferdig, kvalitetssikrende, kontrollerende, har like rammevilkår for alle elever o.l. er påstander jeg tar et oppgjør med i intervjureportasjen. Dette faller Lindbakk og andre eksamenstradisjonalister tungt for brystet. Forhenværende leder av Norsk Lektorlag var med på å forsterke disse mytene også. Tvert imot er eksamen, slik den har blitt praktisert, i veien for god læringskultur. Det finnes nok forskningslitteratur på dette. Jeg skal ikke gjenta alle argumentene, men henvise her til et debattinnlegg kollega og professor Kjell Lars Berge og jeg skrev i den sammenhengen.

Lindbakk hevder at «det hersker alminnelig enighet» om at undervisning i løpet av pandemien har blitt dårligere. Samtidig har «standpunktkarakterene økt», skriver han. Jeg antar han mener karakternivåene, ikke at det har blitt gitt flere karakterer. Fra dette konkluderer Lindbakk at den eneste forklaringa må være at eksamen har blitt avlyst. Litt av en pussig kausal forklaring der altså! Lindbakk spør ikke seg selv om forskjellene mellom hva og hvordan standpunktkarakterer versus eksamen måler når det gjelder elevenes kunnskaper og ferdigheter (jf. hensikten med vurdering). Dermed svikter hele grunnlaget for å resonnere på den måten Lindbakk gjør.

Norsk Lektorlag fortsetter å være eksamenstradisjonalist

Lindbakk karikerer min påstand om at eksamen er utdatert. Jeg mener selvsagt ikke antall år på den måten Lindbakk bruker eksemplet med Grunnloven. Dette er vranglesning. For å sitere hva jeg sa i reportasjen: «Måten eksamen utføres på i dag er utdatert». Det henger sammen med at eksamen er usikker faglig sett, formålet er ikke definert og dagseksamen på fem timer kan fort måle andre ting enn det man sier man ønsker å måle. Videre mener jeg det er riktig og viktig å endre eksamensformer slik at de støtter intensjonene i Fagfornyelsen (LK20).

Alternative eksamensformer for den tradisjonelle dagseksamenen er f.eks. mappevurdering eller hjemmeeksamen. Begge disse kan sensureres av eksterne anonyme sensorer. Førstnevnte vil sågar basere seg på underveisvurderinger slik de framkommer i en arbeidsmappe, hvor eleven viser kompetanse over tid, har hatt varierte vurderingsformer, fått tilpassa opplæring og viser hva hen kan få til alene og sammen med andre. Sistnevnte, hjemmeeksamen, vil motvirke de ulempene som en dagseksamen fører med seg. For å gjøre noe med det Lindbakk karikerer også her, altså at det vil bli «umulig å vite hva som er elevens eget arbeid» dersom man går bort fra dagseksamen, så må vi tilbake igjen til oppgavetyper. Jeg sier noe om det i reportasjen til Utdanning.

For å referere til egne erfaringer etter 15 år som skoleforsker, så lurer jeg på hvorfor eksamenstradisjonalismen er så sterk på videregående i forhold til ungdomstrinnet? Det samme gjelder karakterjaget. Såkalte karakterfrie skoler er mer utbredt på ungdomstrinn enn videregående. Og hvorfor er Norsk Lektorlag så ivrig på å beholde eksamensformer slik de har vært og er så lite åpne for å se på alternativer? Hvorfor er prinsipper om vurdering for læring så mye mer utbredt lenger nedover i trinnene, som barnetrinn og ungdomstrinn, i forhold til videregående? Jeg har ikke svarene, men jeg undres.