I høst ringte Marianne, en
erfaren lærer som skulle ha første klasse for første gang. Hun hadde lest mine
tidligere artikler om leseopplæring og ville gjerne undervise på denne måten.
Det vil si: store trykkbokstaver, lesespill og «meningsløse» sanger med
stavelser. Til tross for motstand gjennomførte hun det. Hun og mannen hennes
kom hjem til meg en kveld og fikk med seg alt jeg hadde av lesespill, samt en
ABC med store bokstaver. Jeg hadde funnet den i Norlis bokhandel for en del år
siden, og den er, pedagogisk sett, den beste ABC jeg noen gang har sett. Og jeg
har sett mange. Fra mange land. Med forfatterens tillatelse kopierte hun boka
til alle sine elever.
Vi har holdt kontakt siden.
Hun fortalte begeistret hvor engasjerte både hun og barna har vært. Det hadde
bare vært gøy. I midten av november var det bare to elever som enda ikke kunne
lese. Ved skolestart etter jul hadde alle knekket lesekoden. Hun forteller at
«Per med slegga» ofte er innom og slår i de store bokstavene så de blir små. Slik
lærte elevene også de små bokstavene, men de skrev dem ikke. Hvis man ikke
skriver de små bokstavene, blir det ingen sammenblanding av bokstaver, som b og
d, eller store og små. Nå, i mars, kan alle lese både store og små bokstaver. Når
Marianne føler at tiden er inne, vil hun lære dem sammenhengende skrift.
Vi som underviste i 50- og 60-årene, hadde sjelden problemer med å lære elever å lese. Vanligvis leste alle før
jul i første klasse. Selv hadde jeg 8 førsteklasser fram til 1994, uten
alvorlige leseproblemer. Det var det vanlige den gangen.
På 70-tallet skjedde det
store forandringer i skolen, også i leseundervisningen, og da begynte
leseproblemene. Nye fag kom inn, timetallet for elevene økte, mens antallet
norsktimer ble redusert. Mens lesning tidligere var det viktigste i første
klasse ble det ble nå lagt større vekt på prosjekter og på det sosiale livet i
klassen.
Kristine kunne lese og ville gjerne lære mer, men læreren sa
at det ikke var viktig, bare
de kunne lese til jul i tredje klasse. En tidligere kollega fortalte at hennes
klasse var nok flinkere til å lese enn parallellklassen, men de andre kunne jo
så mye mer om det gamle Egypt. En mor fortalte at sønnen hennes ikke kunne lese
enda, men hadde lært om 6 typer tare. De eldre lærerne sitter nok enda fast i
den gamle kunnskapsskolen, mente hun.
For en del år siden spurte
jeg en bestemor om hvordan det gikk med barnebarnet som hadde fullført første
klasse. «Fantastisk! Hele klassen leser flytende, og noen leser allerede bøker.
De har vært så heldige at de har fått en eldre lærer, men i parallellklassen er
det helt andre tilstander».
Etter hvert som
leseproblemene økte, utdannet man stadig flere spesialpedagoger til å ta seg av
leseproblemene, mens lærerne fikk liten hjelp til å undervise slik at man kunne
unngå dem. Man så etter problemer hos elevene framfor å undersøke hva som var
galt med undervisningen.
En tidligere kollega og kjent lærebokforfatter
fortalte meg at hun hadde smilt inni seg av all dysleksien hun lærte om da hun
tok hovedfag på spesiallærerhøyskolen. Da hun gikk av med pensjon, hadde hun
hatt 14 førsteklasser, med bare to elever som hadde vansker med å lære å lese.
Jeg har tenkt at det er 30 år
siden jeg ble pensjonist, og at barn i dag vokser opp i en helt annen verden
enn mine elever gjorde. At det nå kanskje er vanskeligere å lære å lese enn det
var før. Men Marianne har vist at det også i dag er mulig å lære en hel klasse
å lese! Skolevegring har hun så visst ikke opplevd! Hun forteller at hun stort
sett er alene med 28 elever i klassen. Samtidig sier hun, som så mange andre,
at det nok ville være bedre for seksåringene med et år til i barnehage før
skolestart.
I mange år er det blitt bevilget store summer til
leseforskning, men det ser ikke ut til at det hatt noen virkning på leseferdigheten.
Problemene ser bare ut til å øke, og det gjør skolevegringen også. 20-25% av elevene
i barneskolen i dag har leseproblemer, og mange går ut av skolen som
funksjonelle analfabeter.
Det er ikke mer penger som
trengs, snarere tvert imot. De må bare brukes annerledes. Hvis vi gjør som Marianne,
vil det sannsynligvis bli mindre behov for spesialundervisning, skolevegringen
ville kunne avta, og man kunne spare mange penger.
I undersøkelsen som lå til grunn for min
hovedfagsoppgave i 1967/68 sammenlignet jeg fire klasser, som i tillegg til den
vanlige leseopplæringen fikk bruke lesespill som lærerne selv hadde laget. Det
var lotto, memory, svarteper og lignende – med bokstaver, ord og setninger.
Resultatet på Gjessings lese- og diktatprøve var forbløffende! Ingen av elevene
i eksperimentgruppen viste «utilstrekkelig leseferdighet til overgangen til
annen klasse».
Etter hovedfagseksamen ble jeg tilsatt som
pedagogisk veileder for 1.– 3. klasse i Oslo. Da arbeidet jeg videre med
lesespillene. I disse årene møtte jeg mange engasjerte lærere. De kom på kurs
kveld etter kveld, også i helger.
Mest populære var «verkstedgruppene» der
lærerne laget materiell til sine egne klasser: Kort med tekst skulle kombineres
med kort med bilder. De kunne lages på alle nivåer. Med spill konsentrerte
elevene seg lenge om gangen. Det gjaldt ikke å gjøre det en gang, men at
elevene brukte det samme spillet til innholdet satt. Lærerne laget først
lesespillene selv. I en del år har man kunnet kjøpe spill fra L.A. Larsen i
Flekkefjord. Flere av seriene er aktuelle i leseopplæringen, og har vært til
stor glede og nytte for Marianne og hennes elever. Nå foreslår jeg for henne at
hun skal bruke «Les og se», en serie som bruker små bokstaver og hele
setninger. Da er jeg sikker på at hun vil merke stor fremgang.
Mange barn ville kunne bli spart for unødvendige nederlag om de
fikk oppleve gleden ved å lære å lese. Som engelskmennene sier
«nothing succeeds like success»
Kanskje har flere lærere gjort som Marianne, og erfarer at dette
fungerer. Hvis dere lykkes, ville dere nok oppleve større arbeidsglede, og
læreryrket ville igjen kunne bli attraktivt. Kanskje flere har lyst til å
prøve?
Lykke til, Marianne, og alle dere andre lærere!
