Ingen skjerm – ingen inkludering

ADHD Norge og Dysleksi Norge har med støtte fra Forskningsrådet sett på hvordan medlemmene deres mellom 9 og 13 år kunne øke selvstendig bruk av digitale verktøy. Forskningsrapporten konkluderer med at mange elever ikke har tilgang til nødvendige digitale hjelpemidler i skolehverdagen.

Inkludering er en grunnleggende menneskerett. Prinsippet om universell utforming gjelder også elever. Alle elever har rett på tilgang til alt fagstoff, og de skal få vist det de kan. Dette er lovpålagt, og det er stor enighet om disse prinsippene, både politisk og faglig. Få er uenige i disse viktige prinsippene, men hva skjer i praksis?

Norsk utdanningspolitikk har vært en pådriver for innføring og bruk av teknologi i skolen. Det å kunne bruke og forstå digital teknologi er blitt sett på som essensielt for å fungere i det moderne samfunnslivet. Med Kunnskapsløftet i 2006 ble det å kunne bruke digitale verktøy definert som en grunnleggende ferdighet, som skulle inngå i vår basiskompetanse. Innføringen av teknologi skulle gi økt mangfold av undervisningsmetoder og bedre tilrettelegging. Læringsaktivitetene skulle fremme kunnskapsproduksjon, innovasjon og livslang læring.

Tilpasset opplæring er summen av det en skole gjør for å ivareta mangfoldet i elevgruppa, der også hjelp og støtte er en integrert del. Inkluderingsarbeidet på en skole har to mål: Å identifisere og redusere det som kan hindre læring og deltakelse, og gi stadig bedre tilpasset opplæring slik at læring og deltakelse øker. Mange elever er helt avhengige av digitale verktøy som fjerner hindringer og bidrar til økt læring og deltakelse. 

Samtidig må elevene ta del i sin egen opplæring og motiveres til å ta i bruk disse digitale verktøyene. Målet er at de blir selvstendige, for senere å lykkes i utdanning og arbeid. Bruk av digitale verktøy gir umiddelbar tilbakemelding og tilpasning, bidrar til samarbeid og dialog, samt anvendes opp mot lese- og skriveopplæringen. Men … effekten av disse verktøyene er sterkt betinget av lærerens valg av arbeidsformer, egen digital kompetanse og tilrettelagte klasserom. 

Har det blitt bedre for elever med lese- og skrivevansker, språkvansker, og/eller konsentrasjonsvansker? Dette varierer. Det er fortsatt helt avhengig av hvilke lærere eleven har, mange steder. Disse elevene sitter i alle klasserom. De skal inkluderes, og da må en ha en rik, digital verktøykasse. Skolene må ha fokus, system og ikke minst kompetanse.

Den digitale verktøykassa

I prosjektet «Den digitale verktøykassa – hvordan lærer jeg best?» var målet og styrke læringskapasiteten hos barn i alderen 9 til 13 år som har dysleksi, spesifikke språkvansker (SSV) og ADHD. Disse lærevanskene og diagnosene blir definert som høyfrekvente vansker og finnes i alle klasserom. Hovedmålet var å oppmuntre barna til å bli mer selvstendige i sitt læringsarbeid og å kunne bruke og ha oversikt over sin egen verktøykasse. Slik kunne barna selv gjøre selvstendige valg av hvilke digitale læringsverktøy de ville bruke når. Høgskolen i Østfold ved førstelektor Marianne Hagelia gjorde følgeforskning i prosjektet.

Resultatene i prosjektet viste store mangler i barnas læringsmiljø: Elevene manglet kjennskap til egne rettigheter, god digital opplæring, tilrettelagte klasserom, lærere som kjenner barnas rettigheter, og har den rette digitale kompetansen. For å oppnå målet om at barna skal bli mer selvstendige i sitt læringsarbeid burde disse faktorene har vært på plass. Det finnes altså mange elever i norsk skole som fortsatt sitter uten tilgang til fagstoffet, og uten mulighet til å få vist det de kan. Dette er brudd på prinsippet om universell utforming, det er diskriminerende, og det er dyrt.

Norske lærere er pålagt å ha en inkluderende undervisning. Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for elever med høyfrekvente vansker og skal ha kompetanse på dette internt. Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkludering skal sikres gjennom tilskuddsordninger og pågår i alle kommuner og fylkeskommuner. Det er stor faglig enighet om at det er behov for en digital verktøykasse om en skal lykkes med inkludering.

Vi møter mange lærere og skoler som virkelig lykkes med dette arbeidet, men spriket er altfor stort. Fortsatt finnes det mange elever med lese- og skrivevansker, språkvansker og/eller ADHD som ikke har lydstøtte, retteprogram, tale til tekst eller tilgang til digitale lærebøker. Det er umulig å ha en inkluderende undervisning uten å bruke den digitale verktøykassa. Det må alle skoler ta på alvor. Forskningen til Hagelia viser store lokale forskjeller. Slik kan det ikke fortsette.

Samtidig dukker det opp politikere som vil fjerne skjermene fra klasserommene i 1.–4. trinn. Da må dere samtidig si at dere er motstandere av å inkludere alle elever. Hvis en skal få til en inkluderende praksis i alle klasserom, må politikerne holde fingrene av fatet. Profesjonelle lærere må få lov til å ha en velfylt verktøykasse. Bevilg nok midler slik at skolene både kan skaffe nok analoge og også gode, digitale ressurser.

Nei til skjerm er det samme som å si nei til inkludering.

Undersøkelse blant rektorer: Skolene har ikke råd til læremidler til de nye læreplanene

Mange foreldre ønsker mindre skjermbruk i grunnskolen