«All kritikk av Agderprosjektet blir tilbakevist som misforståelser, angrep eller konkurransedrevet krangling»

• Av førsteamanuensis i sosiologi Mari Pettersvold og professor i pedagogikk Solveig Østrem, Høgskolen i Buskerud og Vestfold

Utdanningsnytt hadde 19. juni en sak om status for barnehageforskning, aktualisert av en fersk rapport fra Nifu. Mesteparten av oppslaget var viet diskusjonen om Agderprosjektet, som har mottatt hele 42 millioner i støtte fra ulike aktører, deriblant Forskningsrådet.

Agderprosjektet er like omfattende som det er omdiskutert. Prosjektet har møtt massiv motstand, og vi er blant dem som har argumentert for at fundamentet prosjektet hviler på, ikke er forenlig med barnehagens formål. Vi har også rettet kritikk mot at prosjektet utelukkende baserer seg på en av de to som leder prosjektets egen forskning, for å dokumentere at barnehagelærere er passive i møtet med barna. Annen relevant forskning trekkes ikke inn. Der andre ser en uholdbar personalsituasjon, ser Størksen passive barnehagelærere. Dette funnet baner veien for et omfattende eksperiment, der de deltakende barnehagelærerne får egen opplæring i arbeid med 5-åringer. En slik tilnærming til et fagfelt prosjektlederne knapt kjenner, og heller ikke ser seg bryet verdt å sette seg inn i, reagerer vi på. Fra andre hold er det også kommet alvorlige innvendinger mot prosjektets forskningsmetodiske design.

Prosjektlederne har, ved hjelp av sine støttespillere, lykkes i å få det til å se ut som kritikken handler om en konkurranse om forskningsmidler og om å ikke like kvantitativ forskning.

Utdanningsnytt støtter med sin vinkling opp om en slik forståelse. I stedet for å bruke begreper som assosieres med offentlig debatt, anvendes begreper som hører hjemme i privatsfæren. Saklighet erstattes med følelser. Ordene som brukes, er krangel, skitten kamp, sterk ordbruk, hissig, sinn i kok og definering av sannheter. I stedet for å gå inn i våre og andre kritikeres argumenter, svarer prosjektleder Ingunn Størksen med sukking over å stadig måtte ta seg tid til å «møte kritikken», underforstått dette evinnelige maset. 

Agderprosjektet endres med vinden som blåser. Jo mer kritikk, jo mer modereres prosjektet. Instruksjonspedagogikken som opprinnelig ble presentert som en sentral del av prosjektet, har visstnok aldri har vært viktig. Det pussige er at slik prosjektet nå framstilles, er det knapt mulig å se forskjell på Agderprosjektet og det vi vanligvis tenker på som alminnelig god barnehagepedagogikk. Det blir dermed uforståelig hva det skal forskes på for 42 millioner.

Det er ikke er likegyldig for barnehagen hvordan forskningsmidler anvendes, hva det forskes på, og hvordan. Det er alvorlig at disse spørsmålene effektivt blir skjøvet i bakgrunnen ved at debatten omdefineres til en catfight.

All kritikk av Agderprosjektet blir tilbakevist som misforståelser, angrep eller konkurransedrevet krangling. Dette hindrer utviklingen av en åpen offentlig debatt der saklige argumenter brynes mot hverandre. Strategiene fra dem som tjener på å stoppe kritikken, er velkjente. Så velkjente, men også så alvorlige at det er et tema i den nylig utgitte antologien Profesjon og kritikk, som vi har redigert sammen med Bernt Andreas Hennum. I den skriver vi blant annet om tendensen til å marginalisere kritikerne og omdefinere kritikken til noe personlig, og om manglende evne til å skjelne mellom angrep og kritikk. Agderprosjektet er et slående eksempel på denne tendensen. Slik hindres debatt om hva det er viktig å vite om barns liv i barnehagen, og om hvilken pedagogikk som fremmes med forskningen som prioriteres.

Les hovedsaken i Utdanning nr 12 som artikkelforfatterne kommenterer: