Er hovedforhandlingene en religiøs høytid for Akademikerne?

Like sikkert som at vi har hovedforhandlinger, like sikkert er det at Akademikerne synger sitt mantra om lokal lønnsdannelse som det eneste saliggjørende for å sikre at lektorene lønnsmessig kan heve seg over den gemene hop av allmennlærere, adjunkter og annet rask.

Den retoriske underbygningen for denne lovnaden blir ikke noe bedre fra år til år, det er den samme blandingen av påstander og ønsketenkning som tidligere. Her er fra Akademikernes hovedkrav:

LES OGSÅ:

Bergen UDF: Dropp årets lokale lønnsforhandlinger

«For Akademikerne er det åpenbart at den sentraliserte forhandlingsmodellen ikke gir undervisningsstillingene det lønnsløftet som er helt nødvendig for å styrke norsk skole. Modellen er ikke fleksibel nok til å ivareta geografiske ulikheter. Et utslag av den sentraliserte lønnspolitikken er at hver femte som underviser i skolen ikke har nødvendig kompetanse. Ved å legge lønnsfastsettingen til en forhandlingsoppgave for de lokale parter vil lønn bli et reelt virkemiddel til å løfte lønnsnivået og bidra til å redusere antallet uten undervisningskompetanse.»

I det følgende vil jeg kort se litt nærmere på disse setningene. At noe er åpenbart for Akademikerne, betyr ikke at det er åpenbart for alle. Åpenbaringsmetaforen er like eksklusiv som all annen religiøs metaforikk, og lager et skille mellom de som ser og de som ikke ser. Beklager, dere er ikke mine profeter.

Vis meg gjerne eksempler på at en desentralisert forhandlingsmodell (les: lokale forhandlinger) er en suksess for lektorgruppene. I år som i fjor er min bruttolønn som universitetslektor (lokale forhandlinger) ca 120.000 lavere enn som norsklektor i videregående og grunnskole (sentral lønnsdannelse). Jeg og andre med min kompetanse er av de best betalte i skolen, og har en høyere lønn enn mange av lederne våre, som forhandler lønn lokalt.

Lokal forhandlingstid er en tidstyv

Jeg er som tillitsvalgt med i ett av Norges største lokallag, og erfaringene viser at mye av den lokale forhandlingstiden går med på å harmonisere urimelige forskjeller, som en hadde unngått med sentrale veiledende lønnsstiger. Det å forhandle lønn lokalt er også en tidstyv av gargantuelle kvaliteter, man kaster hundrevis av timer av god arbeidstid i et spinnende svart hull, timer som heller burde vært brukt til annen type medlemspleie. Dette aspektet blir i liten grad tatt alvorlig av de som sitter på topp i mikroorganisasjoner og roper etter merarbeid for sine stakkars tillitsvalgte lokalt.

Er ikke modellen fleksibel nok til å ivareta geografiske ulikheter? Dette må Akademikerne gjerne underbygge. En arbeidsgiver som trenger arbeidskraft, er ikke låst fast av en sentralt gitt lønnsstige, og kan med dagens system egentlig betale så mye en vil ut over sentralt gitt lønnsstige. Problemet for de små kommunene er ikke prinsipielle låsinger, men at de rett og slett ikke har penger. En sentralt gitt lønnsstige bør suppleres med sentralt gitte fordeler med å jobbe i kommuner som sliter med rekrutteringen. Nedskriving av studielån, gunstige låneavtaler for kjøp av bolig, stipendordninger. Det er mange muligheter, så lenge det kommer statlige friske midler. Så lenge kommunene får høre at «vær gjerne kreative, men det kommer ingen penger», opprettholdes status quo og kompetanseunderskuddet i deler av distriktene.

Det er også en påstand uten begrunnelse at det er den sentraliserte lønnspolitikken som er grunn til kompetansemangel i skolen. Vi har en rekke undersøkelser som viser hvor mangefasettert dette bildet er, blant annet en undersøkelse blant «reservestyrken», de som har lærerutdannelse, men som likevel ikke jobber i skolen. Lønn er en del av bildet, men langt fra det hele. Med lokal lønnsdannelse gir vi fra oss streikeretten, vårt viktigste middel for lønnsdannelse, og vi legger opp til en servil rolleforståelse, der vi må underkaste oss ledelsens vilje for å bevare den goodwill som gir oss penger på bok.

Lokal lønnsdannelse er et tragisk virkemiddel

Den siste setningen er jeg delvis enig i; styrket lønnsnivå vil gjøre yrket mer attraktivt og bidra til å redusere antallet uten undervisningskompetanse. Men lokal lønnsdannelse er et tragisk virkemiddel som ser ut til å være det eneste Akademikerne har å klynge seg til. Å sannsynliggjøre empirisk at lokal lønnsdannelse vil bidra til alt det de lover, det har de faktisk aldri gjort.

Jeg vil ikke bytte ut lønnssystemet vi har, men jeg vil gjerne forbedre det. En lektor i Karasjok, Kristiansund eller Kragerø fortjener samme gode grunnlønn. Videre fortjener de mer lønn om de har utdannelse ut over graden, dette kan dekkes inn gjennom sentrale bestemmelser om kompetanselønn. Vi kan videre ha sentrale bestemmelser om stipender og nedskriving av studielån. Jeg vil ha en god prislapp på min kompetanse, som ikke er prisgitt kommunal eller fylkeskommunal bingo. Det blir aldri Jackpot for min stillingskode med Akademikerne sin religiøse holdning til lønnsdannelse.

Som en hyllest til Akademikernes religiøse underbygning av lønnskravet sitt og sin sans for bruk av mantraer, er det naturlig å avslutte med et bibelsitat:

Vik fra meg, alle dere som gjør urett! For Herren har hørt min gråt. (Salmene 6:9)