Vi
må aldri legge ansvaret på barna, men rette søkelyset mot de ansatte, ifølge
Greve.
Det var egen forskning som virkelig åpnet øynene hennes. Greve
filmet i en barnehage: En treåring begynte å gråte, og en barnehagelærer spurte
hva som hadde skjedd. Treåringen klarte ikke å sette ord på det. Barnehagelæreren fortsatte å spørre, og barnet følte
seg kanskje presset til å komme med en forklaring. Hun
sa at en gutt hadde kløpet henne i øyet, noe som ikke stemte. Gutten skjønte
ikke dette, men det han trolig skjønte, var at han var et barn som fikk andre
til å gråte.
–
Jeg har selv irettesatt barn i plenum, men som forsker så jeg tydelig hvor feil
det ble. Når det er sagt: Det er lettere å være forsker enn barnehagelærer,
sier Greve.
Å
jobbe med seg selv
Greve
sier at vi til syvende og sist må jobbe med oss selv.
–
Barn er eksperter på kroppsspråk. De fanger opp det nonverbale, som sukkingen,
blikket du sender til kollegaen din og rykningen du sliter med å kontrollere
når du er irritert eller provosert. Vi må jobbe så mye med oss selv at vi på
ekte liker alle barna og gleder oss til å se dem hver dag. Barn merker om vi
ikke liker dem på ordentlig. Vi bør sjekke om noen barn blir syndebukker og
«får skylden for alt», sier hun.
Når Greve holder kurs og forteller dette,
nikker mange gjenkjennende.
–
Det skremmer meg hvis vi har skapt et miljø som åpner opp for at det er greit å
krenke. At ett barn alltid får skylden, kan være en krenkelse i seg selv. Dette
barnet kan også bli en som krenker selv. Barnet får jo skylden uansett, sier
hun.
Ta
ansvar selv
Tiltak
og programmer som for eksempel bruker «rosestol», har Greve liten tro på. Hun mener barna
tvinges til å si noe hyggelig, som at barnet som sitter i stolen er fin på
håret. Men bak lekeskuret etterpå møtes barna på ekte. Da kan det bli ubehagelig:
«Jeg sa du var fin på håret, men jeg mente det ikke.»
–
Vi må passe på hvilke tiltak vi gjør. Tiltak som «vennebenker» og at det ikke
er lov å si nei hvis noen spør om å være med på leken, skaper et miljø der
mobbing blir muliggjort fordi vi legger ansvaret på barna, sier Greve.
–
Jobb med deg selv sånn at du blir ordentlig glad i alle, også de barna som
skiller seg ut på ulike måter – og de som avviser deg. Vis at du liker barnet –
uansett.
Hun påpeker at vi voksne kan oppleve at det går på
yrkesidentiteten om et barn ikke liker en. Da må vi være profesjonelle nok til
å tenke at barnet sliter med noe, ifølge Greve.
–
Fortsett å vise at du er like glad i barnet. Ha tålmodighet, for det kan ta
tid, sier hun.
Snakk
om det
–
Har du noen gode råd til de som kjenner på skyldfølelse og skam for å ha krenket barn?
– Jeg er en av dem, og det er nok
mye jeg kan angre på, men det er lite konstruktivt å skamme seg. Barn tåler mye
og klarer seg bra til tross for voksne som har gjort noen feil. Skyldfølelse er
en dårlig måte å bruke energien. Noen ganger må vi tenke som i
Hakkebakkeskogen: «Gjort er gjort, og spist er spist» – og tenke at dette vil
jeg lære av. Si unnskyld, men du må mene det. Det tar tid å endre mønstre, men
når vi jobber med oss selv, blir vi gradvis bedre, svarer Greve.
Hun mener vi
trenger systemer der vi kan være så trygge på oss selv at vi tør å innrømme
feil.
– Jeg mener det gjør oss til bedre
profesjonsutøvere. En som er ydmyk og åpen, er mer tillitvekkende enn en person
som er suveren og aldri innrømmer feil. For vi gjør feil, alle sammen, sier
Greve.
Endret barnesyn
Samfunnet og barnehageansattes syn på barn har endret seg mye
det siste århundret. På starten av 1900-tallet skulle personalet holde avstand
til barna og ikke forstyrre barns utvikling, ifølge nestor i barnehagehistorie
og -didaktikk, professor emeritus, Jan-Erik Johansson ved OsloMet. Senere
har psykologen Jean Piagets syn på barns kognitive utvikling preget barnesynet
og det har kommet flere andre retninger.
–
Vi må se på hvordan vi oppfatter barns atferd, som ondskap eller mangel på
kunnskap. Det første perspektivet har vært dominerende i mange land og står
fortsatt sterkt verden over. I Sverige hevdet mannlige folkeskolelærerne på
1950-tallet at landet ville gå til grunne som kulturnasjon hvis de ikke fikk
slå guttene i femte og sjette klasse, sier Johansson.
Fysisk avstraffelse ble
forbudt i svenske skoler i 1958.
–
Det er ikke så lenge siden det ble forbudt å slå barn i Frankrike. I England er
det fortsatt lov å oppdra barn med fysisk avstraffelse, sier Johansson.
Annonse
Kom
som du er
Professor
Anne Greve sier at det ikke er ett barnesyn som gjelder i dag. Noe som utgjorde
en stor endring, var da barns rett til medvirkning ble innlemmet i
barnehageloven i 2003, ifølge Greve. Hun sier norske barnehager har en stolt
historie.
–
Det har alltid vært en «kom som du er»-holdning. Derfor er det få
spesialbarnehager i Norge. Integrering har vært en kongstanke hele tiden, sier
Greve, som var ferdig utdannet barnehagelærer i 1983.
Allerede da lærte hun et
barnesyn som innebærer at alle barn er gode nok som de er.