Anne Greve: – Vi må tørre å innrømme feil i barnehagen

 – Det å være åpne og ydmyke gjør oss til bedre profesjonsutøvere, sier hun.

Greve sier at det gradvis har blitt større bevissthet om hva det innebærer å krenke barn, men at dette er noe vi må jobbe med bestandig.

En av fem barnehagesaker som mobbeombudene får, handler om at ansatte krenker barn, viser en tidligere undersøkelse Første steg har gjort.

Slutt å legge ansvaret på barna

Vi må aldri legge ansvaret på barna, men rette søkelyset mot de ansatte, ifølge Greve. 

Det var egen forskning som virkelig åpnet øynene hennes. Greve filmet i en barnehage: En treåring begynte å gråte, og en barnehagelærer spurte hva som hadde skjedd. Treåringen klarte ikke å sette ord på det. Barnehagelæreren fortsatte å spørre, og barnet følte seg kanskje presset til å komme med en forklaring. Hun sa at en gutt hadde kløpet henne i øyet, noe som ikke stemte. Gutten skjønte ikke dette, men det han trolig skjønte, var at han var et barn som fikk andre til å gråte.

– Jeg har selv irettesatt barn i plenum, men som forsker så jeg tydelig hvor feil det ble. Når det er sagt: Det er lettere å være forsker enn barnehagelærer, sier Greve. 

Å jobbe med seg selv

Greve sier at vi til syvende og sist må jobbe med oss selv.

– Barn er eksperter på kroppsspråk. De fanger opp det nonverbale, som sukkingen, blikket du sender til kollegaen din og rykningen du sliter med å kontrollere når du er irritert eller provosert. Vi må jobbe så mye med oss selv at vi på ekte liker alle barna og gleder oss til å se dem hver dag. Barn merker om vi ikke liker dem på ordentlig. Vi bør sjekke om noen barn blir syndebukker og «får skylden for alt», sier hun. 

Når Greve holder kurs og forteller dette, nikker mange gjenkjennende.

– Det skremmer meg hvis vi har skapt et miljø som åpner opp for at det er greit å krenke. At ett barn alltid får skylden, kan være en krenkelse i seg selv. Dette barnet kan også bli en som krenker selv. Barnet får jo skylden uansett, sier hun.

Ta ansvar selv

Tiltak og programmer som for eksempel bruker «rosestol», har Greve liten tro på. Hun mener barna tvinges til å si noe hyggelig, som at barnet som sitter i stolen er fin på håret. Men bak lekeskuret etterpå møtes barna på ekte. Da kan det bli ubehagelig: «Jeg sa du var fin på håret, men jeg mente det ikke.»

– Vi må passe på hvilke tiltak vi gjør. Tiltak som «vennebenker» og at det ikke er lov å si nei hvis noen spør om å være med på leken, skaper et miljø der mobbing blir muliggjort fordi vi legger ansvaret på barna, sier Greve.

– Jobb med deg selv sånn at du blir ordentlig glad i alle, også de barna som skiller seg ut på ulike måter – og de som avviser deg. Vis at du liker barnet – uansett. 

Hun påpeker at vi voksne kan oppleve at det går på yrkesidentiteten om et barn ikke liker en. Da må vi være profesjonelle nok til å tenke at barnet sliter med noe, ifølge Greve.

– Fortsett å vise at du er like glad i barnet. Ha tålmodighet, for det kan ta tid, sier hun.

Snakk om det

– Har du noen gode råd til de som kjenner på skyldfølelse og skam for å ha krenket barn?

– Jeg er en av dem, og det er nok mye jeg kan angre på, men det er lite konstruktivt å skamme seg. Barn tåler mye og klarer seg bra til tross for voksne som har gjort noen feil. Skyldfølelse er en dårlig måte å bruke energien. Noen ganger må vi tenke som i Hakkebakkeskogen: «Gjort er gjort, og spist er spist» – og tenke at dette vil jeg lære av. Si unnskyld, men du må mene det. Det tar tid å endre mønstre, men når vi jobber med oss selv, blir vi gradvis bedre, svarer Greve. 

Hun mener vi trenger systemer der vi kan være så trygge på oss selv at vi tør å innrømme feil.

– Jeg mener det gjør oss til bedre profesjonsutøvere. En som er ydmyk og åpen, er mer tillitvekkende enn en person som er suveren og aldri innrømmer feil. For vi gjør feil, alle sammen, sier Greve.

Endret barnesyn

Samfunnet og barnehageansattes syn på barn har endret seg mye det siste århundret. På starten av 1900-tallet skulle personalet holde avstand til barna og ikke forstyrre barns utvikling, ifølge nestor i barnehagehistorie og -didaktikk, professor emeritus, Jan-Erik Johansson ved OsloMet. Senere har psykologen Jean Piagets syn på barns kognitive utvikling preget barnesynet og det har kommet flere andre retninger.

– Vi må se på hvordan vi oppfatter barns atferd, som ondskap eller mangel på kunnskap. Det første perspektivet har vært dominerende i mange land og står fortsatt sterkt verden over. I Sverige hevdet mannlige folkeskolelærerne på 1950-tallet at landet ville gå til grunne som kulturnasjon hvis de ikke fikk slå guttene i femte og sjette klasse, sier Johansson. 

Fysisk avstraffelse ble forbudt i svenske skoler i 1958.

– Det er ikke så lenge siden det ble forbudt å slå barn i Frankrike. I England er det fortsatt lov å oppdra barn med fysisk avstraffelse, sier Johansson. 

Kom som du er

Professor Anne Greve sier at det ikke er ett barnesyn som gjelder i dag. Noe som utgjorde en stor endring, var da barns rett til medvirkning ble innlemmet i barnehageloven i 2003, ifølge Greve. Hun sier norske barnehager har en stolt historie.

– Det har alltid vært en «kom som du er»-holdning. Derfor er det få spesialbarnehager i Norge. Integrering har vært en kongstanke hele tiden, sier Greve, som var ferdig utdannet barnehagelærer i 1983. 

Allerede da lærte hun et barnesyn som innebærer at alle barn er gode nok som de er.

En av fem barnehagesaker som mobbeombudene får, handler om at ansatte krenker barn

–Jeg har kjent på dårlig samvittighet og skam over å ha krenket barn