Det må skje snarlige endringer i leseopplæringen

Det er nå slått fast at 20–25 prosent av alle barn har problemer med å lære å lese. Én av fem ungdommer har så store problemer med å lese at det hindrer dem i videre utdanning i arbeidslivet.

Professor Marie Lisbet Amundsen har intervjuet foreldre til 25 barn med ADHD om hvordan barna deres opplevde begynneropplæringen. De påpekte hvor sårt det hadde vært for dem å komme til kort. Som alle andre hadde de gledet seg til å begynne på skolen. Men så blandet de sammen de 87 bokstavene (store og små trykte bokstaver i tillegg til sammenhengende skrift) og mistet motet allerede i 1. klasse. Dette gjelder nok ikke bare barna med ADHD, men også alle de andre som får leseproblemer. Selvtilliten deres får en knekk, og det kan få konsekvenser for hele deres skolegang. Kanskje kan også en del av årsakene til skolevegring ligge her? Men må det nødvendigvis være slik?

Les også: Elever skal game for å avdekke lese- og skrivevansker

For noen tiår siden skrev Torbjørn Danielsen i Norsk Skoleblad at vi som underviste i 1. klasse i 1950- og 60-årene, sjelden hadde problemer med å lære elevene å lese. Siden har jeg spurt alle jevnaldrende lærere jeg har møtt, og alle har bekreftet at det vanlige var at alle elevene kunne lese før jul, ofte allerede i november. Det var de store bokstavene vi brukte. Så kom «Per med slegga». Han slo på bokstavene og gjorde dem om til de små, og det tok ikke mange dagene før elevene kunne lese dem også. Men vi skrev aldri de små. Derfor ble det ingen sammenblanding av b og d!

Leseferdighetene sank brått

Som grunnlag for min hovedfagsoppgave i pedagogikk (1969) gjorde jeg en undersøkelse. Fire klasser fikk arbeide med hjemmelagede lesespill i tillegg til den vanlige undervisningen. De ble sammenlignet med fire klasser som ikke hadde lesespill. I eksperimentgruppen hadde ingen elever «utilstrekkelig leseferdighet til overgangen til 2. klasse» (Prøveklasse 1 og 2).

Fra 1970 til 1975 var jeg pedagogisk veileder for 1.–3. klasse i Oslo og utviklet lesespillene videre. Det var i denne perioden problemene i leseopplæringen begynte. En logoped spurte hva som holdt på å skje i skolen. Hun hadde tatt for seg resultatene av Gjessings lese- og diktatprøver, som ble holdt i alle 1.-klasser i Oslo. I de årene prøvene var blitt tatt, hadde antallet elever med «utilstrekkelig leseferdighet til overgangen til 2. klasse» (prøveklasse 1 og 2) ligget rundt 290 for begge prøvene samlet i hele Oslo. Plutselig økte det til ca. 500 og året etter til 852. Senere ble ikke prøvene rettet sentralt, og etter hvert forsvant de.

«Ekte» og «falsk» dysleksi

Den samme erfaringen hadde sjeflogoped Lilly Skaug noen år senere. Hun skjelnet mellom «ekte» og «falsk» dysleksi. I alle år hadde antallet ekte dyslektikere vært jevnt fra år til år. Så eksploderte det. Det er disse som er kommet i tillegg, hun kaller «falske dyslektikere». Også Gjessing hadde snakket om «pedagogisk dysleksi».

Hva var skjedd? Mens det tidligere var vanlig at ABC-ene startet med de store trykkbokstavene, gikk man nå over til å starte med de små. En ABC-forfatter fortalte meg at det var en trend som kom fra USA via Sverige som forlagene hengte seg på. Senere kom LTG (lesing på talespråkets grunn), der alle bokstavene ble presentert samtidig. Få visste at dette var en metode fra USA som var kjent der i 1890-årene, som Ulrika Leimar presenterte for skandinaviske lesere i siste del av 1970-tallet. Den fenget som ild i tørt gress og ble nærmest en religion for mange. Mange ble tvunget til å bruke den. Bokstavbrikkene forsvant, det gjorde også de fonetiske tabellene (ma-me …, ska-ske osv.)

Fikk du med deg denne? Bruk av eventyr i leseopplæring for minoritetsspråklige elever

På denne tiden foreleste jeg på Norsk Lærerlags årlige kurs på Tranberg. Deltakerne kom fra hele landet og hadde erfaring med både store og små bokstaver. Jeg spurte hva de mente var best, og alle hadde best erfaring med de store bokstavene. Senere ble det vanlig at elevene skulle lære tre alfabeter (87 bokstaver) samtidig. Flertallet av elevene klarer det, men for mange anser jeg dette som barnemishandling.

Lærerne får ikke lenger sammenligne bøker

Etter at jeg ble pensjonist, arbeidet jeg i flere år frivillig med barn på et asylmottak. Ingen hadde problemer med lesingen. Men en dag kom en far fra et annet mottak med sin 3.-klassing. «Han kan ingenting», sa han oppgitt. Da jeg fikk se ABC-en hans, fikk jeg lyst til å si noe stygt! På hjemveien gikk jeg innom Norlis bokhandel og ba om å få se hvilke ABC-er som fantes. Da oppdaget jeg en med store bokstaver og som pedagogisk sett lå på et helt annet nivå enn de andre, «Min første lesebok» (2002). Jeg har i mange år samlet på ABC-er fra mange land, men denne var utvilsomt den beste jeg hadde sett. Med denne vil nok gutten lære raskt å lese, tenkte jeg og kjøpte med meg et eksemplar. Jeg arbeidet med barna på mottaket to timer hver fredag. Etter tre ganger med denne boka sammen med noen lesespill kunne gutten lese!

Les også: Tom har dysleksi, ADHD og Asperger - og er lærer

Tidligere ble alle skolebøker og andre hjelpemidler utstilt på de årlige lærerstevnene, på pedagogiske sentre og i større bokhandler. Nå tar forlagene direkte kontakt med skolene. Lærerne har ikke lenger mulighet til å sammenligne og vurdere før de velger ABC.

Lesevansker og forventninger

Dysleksi er en realitet, men det er ikke noe som finnes i de fleste klasser. En logoped som hadde vært på samme skole i mange år, fortalte meg at noen lærere hadde elever med leseproblemer i alle sine klasser, mens andre aldri hadde det. En tidligere kollega fortalte at hun hadde smilt innvendig av all dysleksien hun lærte om da hun tok hovedfag på spesiallærerhøgskolen. Da hun ble pensjonist, hadde hun hatt 14 førsteklasser, men bare to elever som ikke hadde greid å lære å lese.

Slik vil de fleste leseproblemer kunne forebygges ved god undervisning, gode hjelpemidler og en positiv holdning. På 1970-tallet snakket en av våre ABC-forfattere med en engelsk lesepedagog som mente at med vårt lydrette språk skulle det ikke være nødvendig med mer enn 1 prosent elever med leseproblemer.

Les også: – Krava til leseferdighet på første trinn er altfor strenge

Hva gjør det med lærernes forventning når hun regner med at flere i klassen ikke vil kunne lære å lese? I 1968 kom det ut en interessant bok om dette, «Pygmalion in the Classroom». Tittelen er tatt fra en gresk myte. Skulptøren Pygmalion lager en kvinne som han gir så mye kjærlighet at hun blir levende. Robert Rosenthal, professor ved Harvard-universitetet, gjorde et eksperiment ved en barneskole. Han fortalte lærerne at han hadde en spesiell test som viste såkalte «late bloomers», elever med evner som ville vise seg på et senere tidspunkt. Lærerne hadde kanskje ikke merket noe ennå, men bare vent. I virkeligheten hadde han ingen test, men han trakk fire–seks navn fra en hatt og gav til hver lærer. Det var altså helt tilfeldig. Elevene og foreldrene fikk ikke vite noe, forventningen var bare i lærernes hoder.

Resultatet viste at disse elevene ble flinkere; særlig var det merkbart hos de yngste. På denne tiden var jeg svært opptatt av Glenn Domans bok «How to Teach your Baby to Read». Jeg har aldri sett det som ønskelig å lære toåringer å lese. Men at det var mulig, gjorde meg overbevist om at alle syvåringene mine skulle kunne lese før jul, og det gjorde de selvfølgelig. I Montessori-skolene har det i alle år vært vanlig at fireåringer kunne lese, uten press av noe slag. Sjeflogoped Lilly Skaug gjorde en undersøkelse som viste at det ikke var vanskeligere for 6-åringer å lære å lese enn for 7-åringer.

Leseopplæringen må legges om

Nå må det skje en forandring i leseopplæringen. Noen elever med alvorlig dysleksi vil det nok alltid være, kanskje 1 prosent? Her er mitt forslag:

1. Gi en grundig opplæring i lesepedagogikk i lærerutdanningen. Den må gis av erfarne øvingslærere.

2. Bruk bare de store bokstavene. De er alle like høye, og bortsett fra «J» går alle i leseretningen. Selv om elevenes foreldre lærte å lese med de små bokstavene, er det de store barna kan flest av når de begynner på skolen. For å lære å lese på norsk trenger vi bare 24 bokstaver.

3. Så snart barna har lært to vokaler og to konsonanter, kan vi begynne med stavelsesangene jeg har skrevet om i et tidligere nummer av Utdanning.

4. Bruk bokstavbrikker. Med dem kan elevene lage ord lenge før de kan skrive dem.

5. Bruk en ABC med store bokstaver.

6. L.A. Larsen i Flekkefjord har nylig kommet ut med en ny utgave av sin puslespillserie «Lesestart». De har mange andre serier som kan revideres hvis bare lærerne oppdager hvor gode de er. De har vært på nettet hele tiden, men siden lærerne ikke kan se dem utstilt noe sted, har de ikke visst hva de skulle se etter.

Vi har alt vi trenger og kan starte nå! Det trengs ingen forskning. At skolene vil spare mange penger fordi det vil bli mindre behov for støtteundervisning, er ingen ulempe. Men det viktigste er den gleden og mestringsfølelsen så mange barn vil oppleve når de klarer å lese.

Det haster! Vi må gjøre alt vi kan for å forhindre at flere barn blir «falske dyslektikere»!