Et gjensyn med John Hattie

I min bok Vitnemålsfabrikken handler ett kapittel om Hattie og hans bøker om synlig læring. Jeg så det som umulig å skrive en bok om norsk skole i 2023 uten. For det er mitt inntrykk at dette er boka som har hatt størst innflytelse på norske utdanningsmyndigheter. I 2022 publiserte forskningsprosjektet POLNET ved UiO resultater som understøtter dette inntrykket. Hatties Synlig Læring er den mest brukte kilden i forarbeidene til LK20, sammen med OECD og Danish Clearinghouse.

I min analyse skriver jeg at det som preger Hatties arbeid er en motsetning. Han presenterer entydige konklusjoner ved bruk av rangeringslister, barometre og – nytt av året – termometer. Samtidig gir han, i selve teksten, inntrykk av å ha stor forståelse for kompleksiteten i både læring og læreryrket. Den nye boka – the Sequel – vektlegger tydeligere den sistnevnte dimensjonen enn originalen.

Når Hattie skriver om undervisningsplanlegging er han god. Han har rett i at dette gjøres best ved å starte med målet; altså det elevene skal lære. At det skal være samsvar mellom mål, metoder og vurdering, er kjernen i Hatties nye modell. Modellen er sentrert rundt begrepet Intentional Alignment, og dette er hvordan god undervisning planlegges.

Men ingenting av dette er revolusjonerende. Når Hattie gir eksempler på hvordan hans modell har ført til stor framgang på ulike skoler, er det derfor rimelig å anta at utgangspunktet for disse skolene var at dette ikke ble gjort. Slik er det ikke i de fleste norske klasserom.

Hattie setter av et helt kapittel til kritikken av egen forskning. Her er han innom det som er hovedproblemet med hans metode; at den innbyr til å betrakte de ulike elementene han rangerer som uavhengige av hverandre. Han fastslår at hans opprinnelige bok faktisk handlet om sammenhengen mellom de ulike aspektene han har undersøkt, og medgir at kritikerne har rett, hvis effekten av hans arbeid er at disse oppfattes som isolerte elementer.

Dessverre for Hattie er det nettopp det effekten har vært. Siden han inkluderte lister av faktorer, rangert etter effekt på elevenes resultater, er det som forventet. Verken forskningskompetanse, undervisningskompetanse eller viljen til å bedrive nærlesning av en omfattende, statistikkbasert bok, er utbredt. Det vet Hattie. I introduksjonen til the Sequel skriver han om hvordan hans kone ikke kunne forstå at noen kom til å ville lese boka. Han har derfor selv skapt det han kaller feiltolkningen av hans funn. Han forsøker å unngå denne problematikken ved å utelate rangeringen i den nye boka, men den videreføres ved de tallfesta effektstørrelsene.

Er man interessert i skole bør man lese Hattie også denne gang. Det er vanskelig å mene sterkt om skolen uten å ha kjennskap til Hatties forskning, og hvilke politiske implikasjoner den har hatt i Norge.

 Alle lesere oppfordres likevel til å lese nøye, før man bruker Hattie til å fastslå hva som virker og ikke virker i skolen.

Videotilbakemeldingar − har du først prøvd det, så sluttar du ikkje

Storprosjekt med flere lærere i klasserommet: En ekstra lærer i klassen gjorde at guttene leste bedre