Noen ganger må lærere si nei

Det har kommet flere leserinnlegg i den siste tiden om lærerens status og arbeidstid i skolen. Trude Mortensen fra Kjerringøy skole skriver om gratisarbeid, og dertil dumsnille lærere. Hans Kristian Drangsland skriver at lærerne har seg selv å takke for tap av status, lønn og ressurser, og mener at det er på tide at arbeidsmiljøloven beskytter oss. Begge to har mange gode poenger, noen jeg tenkte å kommentere her. Når bør man egentlig si nei?

For å være et av de yrkene i landet som har mest konflikter angående arbeidstid, så er lærere generelt svært lite opptatt av arbeidstid selv. Jeg tviler på at det er mange lærere som sitter med stoppeklokke og teller timer, de vil bare ha jobben gjort. Nesten som om de har en «særlig uavhengig stilling» som det heter, der utførelse av jobben er det viktigste, ikke tiden det tar å utføre den. Rettearbeid i undervisingsfrie perioder og faglig oppdatering tar tid, og noen ganger tar vi nok hodet over vannet og prøver å gjøre hver time til verdens beste.

Det går ikke. Vi lærere bør begynne å si nei i større grad enn vi gjør i dag, vi er rett og slett for snille. Det er nemlig grenser for hvor mange arbeidsoppgaver som kan puttes inn i «annen tid med elever» eller utviklingsarbeid på skolen uten at det går utover det pedagogiske tilbudet. Alle samfunnsproblemer kan ikke løses i skolen, faget og pedagogikken må prioriteres. Pedagoger må i større grad enn i dag synligjøre at lærerne ikke har tilstrekkelig tid til å utføre en stadig lengre liste med arbeidsoppgaver som pålegges. Da må vi slutte å si ja takk til nye oppgaver. Skal noe inn i skolen, må noe annet ut. Bare på den måten kan man få gjort noe med problematikken.

Jeg vil derimot ikke gå så langt som å kalle lærerne dumsnille. Hva med å heller si at lærerne er svært opptatt av elvenes læringsituasjon, og at de ønsker å bidra positivt i barn og ungdoms hverdag? Jeg håper det siste. At det noen ganger kan oppfattes som dumsnilt kan jeg skjønne, men lærere har en sterk yrkesstolthet, og vil gjøre så godt de kan. Men oppgavene skal løses innenfor rammer av lover og avtaler.

Les også: Uten lærernes gratisarbeid ville mange skoler hatt et betydelig dårligere undervisningstilbud

Arbeidsmiljøloven beskytter alle arbeidstakere i Norge, og er et rammeverk også for lærerne. Lærere har derimot arbeidstidsavtaler som regulerer vår arbeidstid, noe som fører til et komprimert arbeidsår og 43 timers uker. Noen uker jobber vi mer, andre mindre. Man kan selvsagt redusere ukentlig arbeidstid som er foreslått av Hans Kristian Drangsland, men ikke uten å øke arbeidsårets lengde. Ønsker vi det? Lærere er profesjonelle og autonome arbeidstakere, og mange klarer å balansere dette på en god måte.

Men når skal vi si nei? Vi skal si nei når avtaleverket ikke holdes eller tolkes i feil retning. Vi skal si nei når det pedagogiske må lide grunnet administrative oppgaver eller økonomi. Og vi skal si nei når arbeidsgiver (KS) ønsker å ta mer kontroll over arbeidstiden vår og putte stadig flere oppgaver inn. Dette kan blant annet konkretiseres i fire punkter:

1. Bortfall av undervisningstimer i videregående opplæring:

Det telles bort timer i videregående opplæring, timer som elevene trenger sammen med faglærer for å komme gjennom pensum på en tilfredsstillende måte. Resultatet er at lærer må undervise raskere, får færre muligheter til å drive tilpasset opplæring og mindre tid til hver elev. I tillegg må lærerne ta gratis vikartimer for å betale det de «skylder» skolen. For elevens del, så får de ikke det lovpålagte minstetimetallet oppfylt. Hvordan skal vi da si nei til dette da? Bortfall av undervisningstimer er et komplisert landskap, men minstetimetallet er der av en grunn. Får faglærer færre timer til disposisjon, så rekker man rett og slett ikke å gå gjennom alle læreplanmålene. Det kan og bør vi si nei til.

Dersom faglærer ikke får alle timene, da må noen andre ha undervisningen og sende tilbakemeldinger til læreren som har ansvar for sluttvurdering slik at riktig vurdering av eleven kan gjøres. Dessverre gjøres dette svært sjelden eller aldri, men pliktoppfyllende som vi er, så underviser raskere for å komme gjennom pensum. Som faglærer må du vite HVEM som underviser når timer telles bort, og HVILKE vurderinger som er gjort. Kan ikke dette dokumenteres, så mangler du rett og slett vurderingsgrunnlag for eleven, og kan i verste fall skrive IV.

2. For store grupper i videregående opplæring

Barnehage og skole har fått sine normer og føringer når det kommer til pedagogtetthet, men noe sånt mangler fremdeles på videregående opplæring. Utdanningsforbundet Viken har skrevet om gruppestørrelser i videregående opplæring tidligere (lenke), og mener det er på høy tid at dette også innføres på videregående. Dette vil trolig bli en kostbar affære, og med den fylkeskommunale økonomien som finnes rundt i landet nå, så må det statlige føringer og ressurser til. Det er rett og slett ikke gjennomførbart med dagens økonomiske situasjon.

Gruppestørrelser i videregående opplæring styres av §8-2 i opplæringsloven, som har den noe vide definisjonen «…gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og trygsleiksmessig forsvarleg.» Hvor mange elever er så det, og hvem avgjør om det er forsvarlig?

Les også: Lærere har seg selv å takke for tap av status, lønn og ressurser

En gruppe med 25-30 pliktoppfyllende elever kan fungere helt utmerket. Putt inn adferdsproblemer, IOP-er, psykiske og sosiale utfordringer, og oppgaven blir adskillig mer utfordrende. Som natt og dag. Det suger energi ut av deg som lærer, og det faglige utbyttet for elevene blir deretter. Det er derfor ikke noe svar med to streker under som sier hva som er riktig gruppestørrelse, men dagens regelverk åpner for å strekke begrepet ganske langt, og en godt begrunnet norm for gruppestørrelse i videregående opplæring er derfor å foretrekke.

På studiespesialiserende får vi flere rapporter om grupper på mer enn 30 elever, og på yrkesfag er det ofte for mange elever på verksted samtidig, og det slås sammen klasser i fellesfagene. Hvem avgjør om dette er pedagogisk forsvarlig? Her mener jeg at vi som lærere og skoleledere må si tydelig fra. Dette er ikke forsvarlig, og går utover undervisningssituasjonen og elevenes pedagogiske utbytte. Det er lett å skylde på skolelederne i videregående skole i denne saken, men det blir helt feil. Rektorene har en økonomisk ramme de må forholde seg til, og gjør så godt de kan innenfor gitte rammer. I tillegg er noen gruppestørrelser allerede avgjort på fylkesnivå. Her er det derfor viktig at lærere og skoleledere står sammen, og skoleledere må videreformidle skolens bekymringer for gruppestørrelser videre i linja, og politisk.

3. Feil bruk av tidsressurspotten

Tidsressurspotten er stadig oppe til diskusjon på norske skoler, og ligger der litt som en bortgjemt liten skattkiste. Det er den eneste ressursen som utelukkende skal gå til å redusere lærernes og skoleledernes undervisningssituasjon, men tolkes ulikt over det ganske land. Potten brukes noen steder til å ansette sosiallærere og andre personer som skal bidra i laget rundt eleven. Det er vel og bra, men det letter ikke nødvendigvis lærerens arbeidshverdag. På andre skoler brukes potten til å finansiere ledelse på skoen. Dette fører til en underkommunikasjon av skolens behov for ressurser både til ledelse og laget rundt eleven, på bekostning av lærerne. Det blir nesten som å pisse i buksa for å redde en vanskelig økonomisk situasjon, mens det man egentlig trenger er mer ressurser til spesialundervisning og ledelse.

Bruk av tidsressurspotten til andre ting enn reduksjon av undervisningstid kan si nei til, da det faktisk skal partsenighet til på skolen for at så skal skje.

4. Økt press på kontaktlærer

Pandemien har vist hvor viktig kontaktlærere er. Digital kommunikasjon har gjort kontaktlærerne tilgjengelig nær sagt døgnet rundt, og en lærer uttalte til meg; vi kontaktlærere har gjort mer av alt den siste tiden. Dette er illustrerende for situasjonen, og viser hvor vid og altomfattende oppgaven som kontaktlærer er. Vi kjenner jo alle samfunnets repeterende utsagn; «dette må inn i skolen». Utfordringen er at det som oftest ender opp på kontaktlærerens bord, som da får enda en ting å gjøre. Alt fra å følge elever på kulturelle forestillinger, til å undervise i psykisk helse, noe de fleste av oss strengt tatt ikke er kompetente til å gjøre. Men tør vi si nei? Her må vi som fagpersoner og fagforening sette foten ned. Tiden til å utføre kontaktlæreroppgaver er begrenset, men oppgavene virker utømmelige.

Nye tider?

Så får vi se da hva den nye regjeringen kan gjøre med dette. De har snakket varmt om en tillitsreform, noe som kan være en god start. Lærere og skoleledere trenger tillit og frie tøyler for å gjøre gode pedagogiske vurderinger ute på skolene. Men dette vil ikke fungere uten større økonomisk handlingsrom i kommuner og fylker.

Det har lenge vært et sterkt behov for økte overføringer til skolesektoren over hele landet, og håpet er at regjeringen, og lokalpolitikerne som til syvende og sist skal fordele pengene, lytter til lærerne og skolelederne slik at barn og ungdom skal få en god opplæring og bli gangs mennesker. Det kan man vel ikke si nei til?