Raske reformer i ungdomsskolen

Da arbeidet med kjerneelementene til ny læreplan ble iverksatt, var det klart at Kunnskapsdepartementet ville at fag- og timefordelingen skulle bestå, mens Ludvigsen-utvalget anbefalte å rydde i læreplanene med færre fag og mer dybdelæring. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre lot ungdomstrinnet støpes om i den samme formen.

Lærerne i ungdomsskolen har knapt rukket å sette seg inn i og reformere ungdomsskolen i tråd med fagfornyelsen. Pandemien har også bremset arbeidet. Samtidig er det grunn til å være kritisk til hvordan myndighetene har lagt til rette. Lærere skal endre praksis, skoler skal endre kultur og skoleeiere skal ta ansvaret for omfattende prosesser. Har sektoren fått verktøyene som skal til?

Les også: Stortinget vil ha ungdomsskolereform

Lokalt drevet kompetanseutvikling der lærere skal møte ressurspersoner fra UH-sektoren er i startgropa. Medbestemmelse og lokale analyser må ligge til grunn når skolen skal formulere kompetansetiltakene. Heldigvis kan vi trekke fram erfaringene fra Ungdomstrinn i utvikling som kom før fagfornyelsen, og bruke de lærende prosessene sammen i kollegiet. Mye av dette handlet om organisasjonsutvikling og felles praksis, enten det var leseutvikling eller vurderingskultur.

Så blir spørsmålet hva den enkelte skole anser som strategisk viktig å bestille fra UH-sektoren. Det vil trolig ligge tett opp til hva myndighetene krever at skal rapporteres inn gjennom nasjonalt kvalitetssystem for skolen. Hvem vil sette i gang med vågale prosjekter med risiko for fiasko og dårlige rangeringer?

Til å gjennomføre den lokale kompetanseutviklingen kommer det ikke noen ekstraordinære ressurser, dette skal løses innen allerede hektisk planfestet tid. Fagdidaktikk, altså undervisningslære som også rommer oppdatering i lærestoff er en mangelvare. Norske lærere kommer seg ikke på kurs, faglig ajourføring er ikke systematisert eller koordinert, lærere må i stadig større grad orientere seg mot private tilbydere og betale av egen lomme for å delta på strømmede seminarer om kvelden. Regjeringen har en lengre periode kjørt en smalsporet strategi med videreutdanning for de få, med vekt på enkelte fag og emner.

Stortingsdebatten 8. februar om ungdomsskolereform løftet ideer som spriker i flere retninger. Nå skal kunnskapsministeren lytte og samle informasjon. Til slutt vil det politiske flertallet vinne. I mellomtiden settes ungdomstrinnet i et vakuum.

Les også: Forskere støtter ungdomsskolereform: – Kjedsomhet er et økende fenomen i skolen

Nå er det jo ingen vits for skoleeier å bevilge penger slik at skolen får et oppdatert makerspace. Nå er det lite hensiktsmessig å tilsette faglærere i kunst og håndverk. Nå er det lite lurt å investere i nytt skolelaboratorium. Vi må vente og se hva reformen ender opp med, og så vil skoleeier spekulere i at nye reguleringer blir fulgt opp med øremerkede midler. For slik har det jo blitt, hvis staten regulerer kommunens handlefrihet skal det også finansieres. Vi så dette ved innføring av lærernorm, de kommunene som lå lengst unna normen fikk mest penger i belønning.

Vi kan regne med at nåværende regjering rekker at ungdomsskolereformen blir iverksatt mot slutten av stortingsperioden. Det betyr tre venteår med en fagfornyelse hvor «best før –datoen» allerede nærmer seg tidshorisonten.

Svake styringssignaler, beslutningsvegring og posisjonering vil ikke avhjelpe ungdommene. De som kjeder vettet av seg i ungdomsskolen, de som er klare for mer utfordringer, de som ikke fikser å gå inn skoleporten, de som syns det hadde vært gromt med et mc-verksted i skolekjelleren, alle må de vente.

Jeg er sikker på at tusenvis av ungdomsskolelærere klør i fingra etter å slippe løs kreativiteten og tilrettelegge for en mer motiverende undervisning. Vi som arbeider daglig med ungdom vet mye om hva de trenger og ber om, vi behøver ikke store datasett fra flotte undersøkelser for å vite det.

Gi lærere tillit og handlingsrom. Gi oss muligheten til å utvikle profesjonsfellesskapet. Gi oss muligheten til å fylle handlekurvene hos de pedagogiske tilbyderne av materiell og støtteressurser. Gi oss lærebøker for den saks skyld. Gi oss kollegaer med oppdatert og litt alternativ kompetanse. Gi oss lærere i alle klasserom!

Regjeringene til Erna Solberg gjorde skolen til en smalere sti. Grøftene ble også dypere. Risikoen ved å falle uti økte. Eksamen, elevundersøkelsen og de nasjonale prøvene var asfalten på stien. Ugraset i grøfta bestod av «koseskole», et eple om dagen og praktiske fag der man ikke leste, skrev eller regnet seg god på veien mot PISA. Jeg forstår godt at enkelte elever vegrer seg for å bevege seg på den stien.

Man kan velge å like det eller ikke, men OECD gav i 2019 ut rapporten Future And Education Skills 2030. Kanskje har noen politikere oppdaget denne rapporten, men vegrer seg for å peke på den? I Norge liker vi ikke påvirkning utenfra, det ender så lett opp med debatten om internasjonal rangering. Uansett, vi lever i en mer internasjonalisert verden.

Etter mitt syn er OECD-rapporten revolusjonerende i den forstand at den løfter fram et bredt spekter av menneskenes iboende ressurser og peker på sannsynlige samfunnsendringer som krever nye former for kompetanse. Med fagfornyelsen ligger Norge allerede godt an i løypa for at skoleelevene skal kunne delta i en opplæring knyttet til disse prinsippene.

Her hviler det et stort ansvar på de som styrer når vi skal stake ut en kurs for den norske skolen i en norsk kontekst. Da må vi ha andre mål enn at norske skolebarn skal være best i verden. Barna må få gå i den skolen som er best for dem!

Ungdomsskolen må få arbeidsro, tillit og rammer til å blomstre opp på egne vilkår. Såkorn og gjødsel må til, vi kan ikke bare legge nypløyd mark og håpe på vekst.