Menneskerettigheter må inn i lærerutdanningen og i opplæring av tillitsvalgte

Vi trenger et kompetanseløft på forståelsen av menneskerettigheter blant lærere i norsk skole. Når Utdanningsforbundet presterer å levere høringsuttalelser om en menneskerettighetslov uten å nevne menneskerettigheter med et ord, bør det lyse røde varsellamper for lærerprofesjonens kompetanse på og holdning til menneskerettigheter.

Friskoleretten – friheten til å etablere, drive og velge alternative skoler til dem som er opprettet av det offentlige – er like eksplisitt definert i menneskerettighetene som f.eks. organisasjonsfriheten. Friskoleretten finner vi bl.a. i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 13 – den samme artikkelen som sier at grunnopplæringen skal være gratis. Privatskoleloven skal sikre at denne rettigheten er reell og ikke bare gjelde de rikeste. Anerkjenner ikke Utdanningsforbundet denne menneskeretten for alle?

Regjeringen forbereder nå en innstramming av privatskoleloven. Lokalpolitikere skal få tilnærmet vetorett mot etablering av friskoler, og mulighet til å skjære ned på størrelsen på eksisterende friskoler – en friskoleknusingsparagraf som i praksis vil kunne føre til nedleggelse. Dette berører mange elever og familier tett på livet, og mange har engasjert seg i høringen. Jeg har med interesse lest gjennom en god del av de 739 høringssvarene som har blitt publisert i høringsprosessen.

I høringssvarene finner vi uttalelser fra både elever og foreldre som forteller hvor avgjørende muligheten til å velge en friskole har vært for eleven. Muligheten til å velge en friskole har betydd en mulighet til å bli trygg, inkludert og respektert i skolen – en mulighet til å få være seg selv.

En ungdomsskoleelev ved Danielsen Ungdomsskule Frekhaug sier: «Å starte på ein annan skule enn den lokale ungdomsskulen har vore livsforandrande. Hadde eg gått der, er det ikkje sikkert eg hadde gått på skulen.» En rektor i offentlig skole, som også er far, sier: «For oss vart ein friskule redninga då den lokale skulen ikkje klarte å skape eit trygt og godt skulemiljø for vårt barn», og han sier videre at «Friskulane gjer også at vi må levere enda betre kvalitet på den offentlege skulen, så friskulane skjerper oss og gjer oss betre.»

Friskoleretten er grunnleggende for et demokrati

Det er bra at Utdanningsforbundet anerkjenner at skoler med et livssynsalternativ eller pedagogiske alternativ kan ha en viktig funksjon for noen barn, men friskoleretten er mer enn viktig – den er grunnleggende for et demokrati, og nødvendig for en inkluderende skole. Derfor er den så tydelig beskrevet i menneskerettighetene.

Mange av høringsuttalelsene viser kjennskap til og forståelse for menneskerettighetene. Da blir det både slående og urovekkende å lese at de to uttalelsene som kommer fra Utdanningsforbundet – nasjonalt og gjennom Utdanningsforbundet i Bergen – ikke nevner menneskerettigheter i det hele tatt.

Holdningene til menneskerettigheter kan ikke primært måles på hvordan du forholder deg til rettigheter som tjener din egen særinteresse, rettigheter som du liker, eller rettigheter i andre land. Holdninger til menneskerettigheter måles først og fremst på hvordan du aktivt fremmer dem for de som er, tenker og velger annerledes enn deg selv i ditt eget samfunn.

En kan ikke på den ene siden si at en jobber for å fremme menneskerettigheter, og samtidig jobbe for at menneskerettigheter en selv ikke liker skal forbeholdes de rike og innbyggere i vekstkommuner med blått politisk flertall.

Urovekkende holdning til menneskerettigheter

Utdanningsforbundets uttalelser til endringer i privatskoleloven gir grunn til å mistenke at kompetansen på menneskerettigheter, eller kanskje enda verre, holdningen til menneskerettigheter er urovekkende hos for mange i lærerprofesjonen. Det må vi gjøre noe med. Jeg vil foreslå minst tre tiltak: Menneskerettigheter, inkludert foreldrerett og friskolerett, bør tydeligere inn i lærerutdanningen, samt i Utdanningsforbundets opplæring av tillitsvalgte. Norske lærere bør sikre at friskoleretten, og andre menneskerettigheter som norske politikere tar til orde for å svekke, har en tydelig plass i opplæringen.

Når en norsk regjering går til kamp mot menneskerettigheter, bør de møte massiv motstand fra lærerprofesjonen – ikke heiarop og et klapp på skulderen fra lærernes største fagforening!