Hvor lenge skal vi fortsette å polarisere barnehagesektoren?

Jeg fulgte med stor interesse PBL sitt seminar og debatt om fremtidens barnehage 10. mai 2021. I møtet uttalte Audun Lysbakken (SV): «Hver eneste krone bør gå til barna!» Dette var argumentet han brukte for å støtte ideelle og offentlige barnehager slik jeg hørte det. Ja, sammen om kvalitet for alle barn i norske barnehager, tenker jeg. For hvordan påvirker driftsform eller eierforhold kvaliteten for barna, sett fra barnas perspektiv?

Vi som jobber som barnehageledere og som har myndighet til å forvalte økonomiske midler med fokus på kvalitet, vet hva som trengs. Det vi trenger, er et systemnivå som sikrer at midlene faktisk når barnehagene. Uavhengig av driftsform eller eier.

Les også: Debatten om standardisering handler ikke om privat eller offentlig

Slik jeg ser det, har vi et systemnivå som har tillit til kommunene, og kommunens evne til å satse på kvalitet i barnehager. På tross av at ulike forbund, barnehageopprør, barnehageeiere av små og store barnehager, gir signaler om at det ikke er slik i mange kommuner. Hvorfor fortsetter dere å ha ukritisk tillit til fordeling av statlige midler, når dere vet at sjansen for at de ikke når barna, er så stor?

Hadde du vært opptatt av barnas beste, Audun Lysbakken, hadde du hørt på mange hundre innspill som har kommet de siste månedene og årene. Vi ser altfor mange eksempler der midler som er ment til barnehager, ikke når barnehagene, fordi midlene ikke er øremerket.

På systemnivå gir man kommunene tillit, tillit til å nedprioritere satsning på barn. Jeg har derfor et dilemma. Sett fra barns perspektiv, for det er det vi alle er opptatt av, ikke sant? Hvordan mener du at enkelte kommuners nedprioritering av barnehagesektoren kommer barna til gode? Hver eneste krone til barna sa du. Et enkelt spørsmål, som du selv la opp til.

Jeg tror du igjen vil vinkle debatten til profitt og velferdsprofitører, men glemmer å ta barnas perspektiv i det du gir kommunen tillit. Tillit til å nedprioritere satsning på kvalitet og hver eneste krone til barn.

Vi har et systemnivå som er på villspor.

Barns beste handler ikke om eierform eller profitt. Barnets beste handler om kvalitet i relasjoner som skapes hver dag. Kvalitet som skapes av de ansatte, som må anerkjennes, motiveres og utvikles. Kvalitet skapes av de rammene som kommuner innvilger og som gir oss ledere rom til å forvalte ulike strategier til kvalitetsperspektiver. Metodefrihet.

Dette snakket du ikke om under debatten mandag, Audun Lysbakken, for ditt politiske engasjement preges for mye av hvor mye utbytte de store aktørene tar. Ja, dette bør være debatt, men ikke akkurat nå. Akkurat nå har vi større utfordringer knyttet til systemnivå som er på bærtur.

Barnet i en barnehage bryr seg ikke hvilken barnehage den går i og hvem den drives av. Jeg som leder bryr meg, for det gir meg rammer til å forvalte min fagkunnskap til det beste for barnet. Men barnet vil ikke merke dette, så lenge kvalitet i relasjoner er god. Så la oss få løfte debatten opp på et annet nivå. Hvor lenge skal vi fortsette å polarisere barnehagesektoren? Kan ikke vi alle jobbe sammen for at alle barn i alle barnehager skal få den fortjente kvaliteten?

Hvis vi et sekund kan slutte å bruke ordet profitt i den økonomiske sammenhengen og slutte å koble den til en viss eierform, kan vi kanskje ta i bruk forskning knyttet til barns kognitive muligheter i tidlig alder. Så du noensinne grafen til «Neurological development in children», som viser at tidlig innsats betyr mer enn det de økonomiske rammene regjeringen innvilger gjenspeiler?

Sett fra barns perspektiv, er det problematisk for barnet, og også for meg som leder som skal sørge for kvalitetsutvikling, at kommunene har så stor tillit. Gi tillit til forskning og fagfolk.

Det er kanskje på tide å løfte debatten opp på et helt nytt nivå?