Skolen trenger systemkritisk bærekraftsundervisning

Dette debattinnlegget er et motsvar til FN-sambandets kronikk «Regjeringen har glemt undervisning om bærekraft», publisert i Utdanningsnytt 15.2

Spire er helt enige med FN-sambandets generalsekretær om viktigheten av å sikre «systematisk og formalisert kompetanse på lærersiden» for å sikre god utdanning for bærekraftig utvikling (UBU). Som en aktør innen UBU erfarer vi at mange lærere opplever at de ikke har tid eller ressurser til å sikre seg, og dermed sine elever, tilstrekkelig kompetanse for å fremme bærekraftig utvikling i undervisningen.

Les også: Regjeringen har glemt undervisning om bærekraft

Det vi mener er uheldig med budskapet i da Silvas kronikk er vektleggingen av elevers kompetanse for bærekraftig utvikling som løsningen for å nå bærekraftsmålene.

da Silva skriver at Norge som nasjon er dårligst på de bærekraftsmålene hvor «hver enkelt medborgers kompetanse, valg og handlinger, virkelig kan gjøre en stor forskjell»; og argumenterer for at vi må gi lærere kompetansen de trenger for å ruste elevene til å ta bærekraftige valg. Hun skriver også at bærekraftig forbruk, utslippskutt, og bevaring av biologisk mangfold er vanskelige mål for en rik, oljeproduserende velferdsstat å nå. Derfor er det overraskende at hun forventer større måloppnåelse av skoleelever og lærere. Det sier seg selv at elevers bærekraftige valg og livsstil ikke stiller særlig sterkt i kampen mot oljenasjonens rovdrift på naturen.

Selv om kompetanse, og spesielt handlingskompetanse, er essensielt for å oppnå en bærekraftig og rettferdig verden, mener vi at skolen bør være forsiktig med å framstille individuell handling som løsningen på bærekraftsutfordringene og klimakrisa. Bærekraftsmål 4.7 om utdanning for bærekraftig utvikling er absolutt en viktig bærebjelke i arbeidet med å få bærekraftsforståelse inn i skolen, men påstanden om at «løsningen er at alle får kunnskapen de trenger» ignorerer samfunnsstrukturene som har forårsaket klimaendringene.

God bærekraftsundervisning må handle om å utforske og stille spørsmål ved de grunnleggende og strukturelle årsakene til at klimaendringer oppstår. Ved å primært fokusere på hva individet kan gjøre, bidrar man til å legitimere de økonomiske og politiske strukturene som opprettholder status quo, og skyver ansvaret over på den enkelte.

da Silva skriver: «Vår erfaring er at skolen er den beste, og ofte den eneste, arenaen hvor alle barn og unge får mulighet til å tilegne seg nødvendig handlingskompetanse for et grønt skifte». Handlingskompetanse er unektelig viktig for å løse klimakrisa, men det er ikke barn og unges handlingskompetanse som hindrer at bærekraftsmålene nås innen 2030. Det kan i stedet føre til enda mer klimaskam og -angst blant de unge. Skal utdanning for bærekraftig utvikling virkelig bidra til endring, må skolen våge å legge til rette for systemkritikk, ikke bare enkeltelevens handlingskompetanse.

Les også: Pedagogstudentene: Lærerutdanningene må ta ansvar for en bærekraftig utvikling

For at Norge skal nå bærekraftsmålene innen 2030 må Norge ta ansvar for sine handlinger og sine historiske klimagassutslipp for å sikre global klimarettferdighet. Norge har gjennom lang tid vært en pådriver for en klimafiendtlig olje- og ressurspolitikk, også internasjonalt.

Dette vil ikke løses ved at «hver enkelt medborger» får den kompetansen de trenger for å ta gode valg. Det er ikke kompetansen det skorter på, men heller politisk vilje. Spire og andre miljø- og utviklingsorganisasjoner har gang på gang krevd endring av regjeringer og storting, men ansvaret blir stadig dyttet over på individet.

Det er bare åtte år til bærekraftsmålene skal være nådd, og det er ikke rimelig at ansvaret for å nå dem skal ligge på elevene. Det er langt bak mål å forvente at lærere og elever skal kompensere for manglende handlekraft hos politikerne, spesielt etter klimastreikene i 2019 hvor tusenvis av norske elever kom med klare og tydelige krav til regjeringa. Dette viser en manglende helhetsforståelse av unges engasjement for en bærekraftig verden.

Det er en tydelig forskjell på å forvente at barn og unge skal bidra til å nå bærekraftsmålene, og å fremstille UBU som løsningen for å nå bærekraftsmålene. Vi bør heller jobbe sammen for en makt- og systemkritisk UBU. Kun da kan vi løse klimakrisa - og nå bærekraftsmålene.