Bærekraft er også en måte å være på

Da jeg stod i klasserommet forleden dag, gikk det plutselig opp for meg hvor viktig kreativitet kan være når jeg prøver å finne min egen rolle i bærekraftspørsmålet. Ikke kreativitet som en metode, et instrumentelt «våpen» for å bli flinkere til noe (annet). Heller ikke som en problemløsningsprosess som fører frem til det ultimate mål: å fortsette og leve gode liv på en klode som fungerer slik vi ønsker. Men i form av at det å være skapende, utforskende, oppsøkende og nysgjerrig kan bli et avgjørende bærekraftig grep for nåtiden og vår ukjente fremtid.

Følelsen av handlingslammelse

Bærekraft er et stort og litt uoversiktlig tema. FN har laget en omfattende liste med ikke mindre enn 17 bærekraftsmål, alle definert som like viktige for at våre barn og unge skal kunne vokse opp i en bedre utgave av verden. De små grepene i hverdagen kan ha stor betydning, sies det, men mens jeg sorterer papiret i en egen bossdunk, lurer jeg på hvor mye det egentlig hjelper. Jeg føler meg litt for liten for å kunne bidra «ordentlig» i det store bildet. Hva kan jeg egentlig gjøre?

Jeg vokste opp i en tid der mektige leksikon ruvet i bokhyllene, stappfulle av «kunnskap og viten». Av og til fikk jeg være med da de voksne spilte Trivial Pursuit, der de demonstrerte med kakestykker hvor viktig det var å huske på store og små informasjonsbiter om alt fra byer i Asia til kongelige fra 1800-tallet. Opplevelsen av å ikke kunne noe, ikke ha noe ordentlig å bidra med, biter godt fra seg. Og den følelsen kjenner jeg igjen nå, som voksen, lærerutdanner, mor, forsker, og medmenneske: å ikke vite hva, hvor og hvordan om bærekraft.

I dag er leksikonene virtuelle. Informasjon som både er sann, usann og alt imellom er tilgjengelig i uante mengder og oppdateres kontinuerlig. Når det som er trygt og kjent endrer seg, oppstår det fort mange meninger om hva som er riktig eller galt med det nye og ukjente. 

Utdanningsfeltet, og vi som arbeider sammen med barn, ungdom, og unge voksne som skal overta og forme verden videre, blir bombardert av argumenter om hva som er best: Vi må til(bake til) fremtiden gjennom (re)produsering av kunnskap, ferdigheter og kompetanse som er anerkjent som verdifullt i dagens samfunn. Vi trenger færre eller flere lærebøker, læreplaner, kunnskapsløft(er), timer til faglig dybdelæring og praktiske arbeidsformer, lekser, ressurser og vurderingsvarianter. Vi er for eller mot mobiler, nettbrett, tilgjengelig nettverk på læresteder og kunstig intelligens. Alles fremtid er på spill, og elever, studenter, lærere, politikere, foreldre og samfunnsborgere må finne måter å være bærekraftige på.

Men det stopper liksom der. Både potensielt gode og dårlige ideer settes i gang uten at vi helt ser konsekvensene — uansett hvor vi står i debatten.

Den smarte naboen

Dagen etter luftet jeg tankene mine med en god nabo. På et eller annet tidspunkt sa hen: «Dere [utdanningsinstitusjonene] lever jo av nysgjerrighet!» Ja! Hva om det tradisjonsrike begrepet kunnskapsinstitusjon kunne utfordres med institusjoner for nysgjerrighet, engasjement, og kreativitet? Det betyr ikke at eksisterende kompetanse, ferdigheter, og kunnskap forsvinner, men at vi bygger videre på dem og stiller oss åpne for nye måter å reflektere, utvikle oss, og arbeide på. Da kan lille meg bidra ved å:

• sette det jeg ‘kan’, ‘vet’ og etablerte ‘sannheter’ i spill
• stille spørsmål og møte det som er annerledes, kanskje også provoserende, med undring, refleksjon og åpenhet
• gå inn og bli i altoppslukende øyeblikk, der ingenting annet eksisterer enn det jeg, du, og vi holder på med akkurat nå
•  prøve ut ulike muligheter, innfallsvinkler og metoder som kan støtte opp under motivasjon, engasjement, glede, og iver
• navigere mellom uenigheter og forskjeller ved å lytte til ulike argumenter og ideer, og konkretisere og (re)formulere egne visjoner og meninger
• akseptere at problemstillinger forblir u(for)løste, åpne for nye spørsmål, og respektere avgjørelser selv om vi kanskje ikke blir enige eller samstemte
• alltid ha kreativitet og nysgjerrighet som hovedprinsipp uansett hvor, hvordan, hvorfor, og hva jeg og vi utforsker sammen

Vi har muligheten til å gjøre ting annerledes

«Naivt», tenker du kanskje. Eller: «Dette er vel selvsagt, det står i læreplaner og politiske dokumenter, men kommer ikke til å få oss noe videre. Kreativitet og nysgjerrighet er fint og nyttig for underholdning og adspredelse. Men hvis vi virkelig skal klare å utdanne for fremtiden, må nye generasjoner læres opp i konkrete former for innovasjonsarbeid, kritisk refleksjon, og ta ansvar for å nå globale og lokale bærekraftsmål gjennom å utvikle fakta- og forskningsbaserte løsninger på nåværende og kommende utfordringer.»

Da vil jeg spørre: Hva når jobb, skole, og det å «bidra» til samfunnet slik vi har forstått det over flere generasjoner, ikke lenger er det samme? Når svarene ikke lenger er en bokhylle unna, og vi føler at vi står foran enn uendelig vegg av uløselige problemer? Klimaendringer, sosiale forskjeller og utfordringer, økonomiske kutt, krig og urettferdig fordeling av ressurser eskalerer akkurat nå mens jeg skriver og du leser. Naturkatastrofene rammer hardt og ubarmhjertig, mens ressurssterke land ikke er i nærheten av å oppnå klimamålene de har satt.

Det naive er heller, etter min mening, å fortsette på samme kurs. Jobber vi med utgangspunkt fra det vi allerede tror vi vet og mener er viktigst å kunne for å komme videre, setter vi samtidig noen rammer for hva som er mulig å få til. Den kritiske refleksjonen bygger dermed på avsløringer av det som allerede er der, som vi (de ‘kunnskapsrike’) kan ‘hjelpe’ andre (de ‘som ikke vet enda’, men må opplyses av oss) med å forstå. I stedet for at vi sammen utforsker det ukjente som kreative og nysgjerrige samspillere, og inviterer hverandre inn i det vi er interessert i.

Så, mens vi venter på at noen der ute skal finne løsningen(e) på de store bærekraftspørsmålene som preger vår tid, diskuterer vi det nye vi møter i hverdagen, som kunstig intelligens, i dystopiske eller utopiske former. Forbud, tiltak, frykt eller spenning ender fort i enten-eller-løsninger. Det vi da kanskje ikke innser, er at det vi ikke vet så mye om er der allerede (enten vi vil det eller ikke), mens vi lever våre liv på jobben, i skolen eller hjemme.

Men, det jeg innser at jeg kan gjøre, er å sette kreativitet først i alt jeg gjør. Å alltid være oppsøkende, undrende og nysgjerrig. Og, sammen med deg og andre gjøre mitt beste for å bidra til å utvikle bærekraftige innfallsvinkler til hva det vi enda ikke vet kan være eller bli, både nå og for fremtiden. Er du med?