Barn som er pårørende, kan tilpasse seg på bekostning av egen utvikling.Illustrasjonsfoto: Adobe stock
Mia (8):«Det er ikke sånn at åtteåringer må passe på faren sin. Er du klar over hvor redd jeg er?»
«Det er du som skal passe på meg, pappa» sier Mia (8). Vi tenker for lite på barn som pårørende, mener Ingvild Aga, leder i Kontaktforum barnehage i Utdanningsforbundet.
IngvildAgaLeder Kontaktforum barnehage i Utdanningsforbundet
PublisertSist oppdatert
Annonse
Sitatet er hentet fra boka "Når barn er pårørende". Vi vet ikke hvor mange barn som er pårørende. Barna er pårørende til blant annet psykisk syke, rusmisbrukere eller en forelder som tar selvmord. Mellom 6000 og 9000 barn opplever hvert år at en av foreldrene havner i fengsel.
Barn som pårørende er en sårbar gruppe. Barn som ikke blir sett og forstått av sine nærmeste, kan være utsatt på ulike måter. Barnets opplevelse av seg selv kan påvirkes, barnets kontakt med egne følelser kan bli vanskelige, og barn som ikke blir møtt på sine følelsesmessige behov, kan få utfordringer senere i livet. Barn som er pårørende, kan tilpasse seg på bekostning av egen utvikling.
Det er viktig for oss som jobber i barnehagen, å være oppmerksomme på disse barnas sårbarhet og risiko for egen utvikling. Samtidig bør vi heller ikke overse barns ressurser, og det er viktig å finne den riktige balansen.
Petters mors tok overdose
Jeg kjenner en barnehagelærer med lang erfaring og høy kompetanse. Hun setter barns beste først – alltid.
Hun er også tante til Petter (12). Petters mamma er rusavhengig. Hun drikker og har tatt overdose og ligger på psykiatrisk avdeling. Tante har ved flere anledninger spurt på ulike måter om hvordan Petter har det, uten at han har villet fortelle. Hun bestemmer seg for å gjøre et nytt forsøk.
Hun forteller at hun er lei seg for at hun ikke har spurt Petter mer direkte hvordan han har det, og spør denne gang: «Hvordan er det å være deg, Petter, når mamma har tatt overdose og ligger på sykus?» Det ble gjennombruddet, og Petter ble hos tante i fire dager. Der kunne Petter være bare Petter, fortelle sin historie om mamma som strever, om at han er sint på mamma og føler seg alene om tankene. De to lager avtaler om hvordan tante kan hjelpe Petter når det blir vanskelig, i samtale med blant annet andre i familien og skolen.
Det er ofte vanskelig å finne inngangen eller «gå over broen» for å møte barnet i vanskelige situasjoner. Og ser vi små barn som pårørende? Ser vi at det kan være årsaken til at barn kan opptre som helten, klovnen, det stille eller utagerende barnet?
Hvordan er det å være deg, Petter, når mamma har tatt overdose og ligger på sykus?
Barnehagelærer og Petters tante
Det er fremdeles tabu at pappa sitter i fengsel, eller at mamma har forsøkt å ta sitt eget liv. Det er også vanskelig for mange å våge å ikke gi opp når du blir avvist i forsøket på å være til stede for barnet og familiene det her er snakk om. Har barnehagelærere kompetanse til å se barn som pårørende? Jeg er ikke sikker på det. Da jeg tok videreutdanning i spesialpedagogikk var vi aldri innom temaet «barn som pårørende».
Barnehagen er den viktigste arenaen for barn utenfor familien. Det er avgjørende at barnehagelærere har kompetanse til å se og hjelpe barn som står i vanskelige livssituasjoner. Det er nasjonale myndigheter og arbeidsgiver sitt ansvar å legge til rette for at barnehagelærere har kunnskap og kompetanse om barn som pårørende. Det er også vårt profesjonelle ansvar å si ifra når det ikke fungerer.
Annonse
Kilde:
Bergem A.K (2018), Når barn er pårørende, Gyldendal.