Det blikket altså! Det er akkurat som han ser helt inn i sjela mi!

Gjennom møter med de yngste barna har jeg blitt nysgjerrig på deres alvor og seriøsitet i barnehagehverdagen. Hvor alvorlige, rolige øyne fanger opp, og følger kropper i bevegelse. En stillestående, observerende kropp, i mylderet av liv og røre. Det at alvor skulle prege hverdagene på en småbarnsavdeling forbløffet meg, samtidig som det utfordret meg til å tenke nytt og annerledes omkring hva barnas kroppslige uttrykk kunne formidle. I denne artikkelen vil jeg synliggjøre tre nyanser som kom frem da jeg rettet et granskende blikk på alvoret. Gjennom disse tre inngangene ønsker jeg å løfte frem, og gi barnas kroppslige uttrykk gyldighet og verdi i barnehagens pedagogiske arbeid. Jeg vil starte med historien om Philip, og møtet med hans betraktende alvor.

Les også:- Jeg skulle til å si at nå er det samling, men ser han har en tåre i øyekroken.

Betrakteren Philip

Klokken er litt over 08.00, og det er tid for å spise frokost. Philip (1) sitter og observerer de andre barna med et alvorlig blikk, mens han sutter på en brødbit. Blikket hans vandrer fra barn som snakker og ler, til vannflasker som velter, og brødskorper som blir skjøvet ut av personalets synsfelt. Slik sitter han rolig og betrakter de andre barna i flere minutter, før en av de voksne minner ham på å spise maten sin.

I historien kan det se ut som Philip har tatt på seg rollen som observatør, hvor han betrakter og utforsker det som foregår rundt frokostbordet. Sandvik (2000) mener at barn viser en genuin interesse av å forstå det som foregår rundt dem, og at deres alvor og seriøsitet kan sees i relasjon til at de forsøker å skape mening i tilværelsen. Rundt frokostbordet er det mye som skjer, og det er mye å oppdage. Gopnik (2009, i Wolf, 2014) beskriver barns oppmerksomhet som en lanterne, som vender ut mot alt i omgivelsene og er åpen for alle inntrykk. Denne åpenheten kan sees i lys av den franske filosofen Maurice Merleau-Pontys (1945, i Løkken, 2004) syn på hvordan de yngste barna, uten å nøle er åpne mot verden og menneskene i den. Å møte omgivelsene med en slik åpenhet og dedikasjon fordrer at man tar det som skjer på alvor, et alvor jeg fornemmer i Philips væremåte denne morgenen.

Legg merke til barns blikk

Et karakteristisk trekk ved det betraktende alvoret er at barna gjerne observerer litt på avstand, hvor de verken forsøker å ta kontakt, eller delta i det som foregår. De betrakter også ulike ting i omgivelsene som kan ha vekket deres interesse. Å legge merke til hva barns blikk er rettet mot, kan hjelpe oss å fange opp deres følelser, interesser og intensjoner, skriver Myrstad og Sverdrup (2012). Dermed kan alvoret gi oss ny innsikt i hvordan vi kan virkeliggjøre retten til medvirkning (Barnehageloven, 2005, § 3) for barn under tre år.

Alvor skaper et felles «vi»

Oliver (1) sitter på gulvet like ved meg og studerer hendene sine. Brått vender han blikket mot meg, og ser meg inn i øynene med en alvorlig mine. Etter 4–5 sekunder vandrer blikket hans til en gul lekebil som står like i nærheten. Han kaster et blikk tilbake på meg, og så tilbake på bilen, før han hiver seg rundt og krabber i retning lekebilen. Han griper tak i den og holder den ut i luften, mens våre blikk møtes nok en gang.

Slik jeg forstår det forsøker Oliver å dele sin interesse for bilen med meg, og han bruker blikket sitt for å oppnå kontakt og skape et felles «vi». Spedbarnsforskeren Daniel Stern (2003) beskriver deling av felles oppmerksomhet, intensjon og følelsestilstand som intersubjektiv relatering, eller intersubjektivitet. Da er begge parter klar over at man deler felles hensikter omkring det man gjør, uten at dette behøver å settes ord på (Løkken, 2004). Når Oliver beveger blikket vekselvis mellom meg og lekebilen, kan det være fordi han vil bekrefte at jeg deler hans oppmerksomhetsfokus (Stern, 2003). Slik jeg tolker det ligger det i Olivers alvor en invitasjon om å dele hans interesse, en invitasjon som muliggjør intersubjektiviteten oss imellom.

Min opplevelse av situasjonen var ikke bare at vi delte felles oppmerksomhet og intensjon omkring lekebilen, men at vi også delte følelsen av å være sammen «her-og-nå». En slik opplevelse kan sees i lys av det Stern (2003) forklarer som affektinntoning, som gjør det mulig å dele og være sammen om en indre følelse. I samspillet med Oliver var det «å være sammen med» eller «å dele», det sentrale i inntoningen, hvor alvoret og seriøsiteten ga oss mulighet til å ta del i hverandres livsverdener.

Viser tillit og ansvar

En av assistene sitter med Leo (1) på fanget. Han er trist og lei for at mamma måtte dra på jobb, og assistenten trøster og småprater med ham. Med ett vender han hodet mot henne og fanger blikket hennes med sitt. Blikket hans er rolig, men alvorlig. Han holder henne fast i 6–7 sekunder, før han vender blikket mot noen barn som leker like ved. Assistenten utbryter forbløffet: «Det blikket altså! Det er akkurat som han ser helt inn i sjela mi!».

Å sitte slik, ansikt til ansikt, blikk som møter blikk, gjør noe med en. Assistentens forbløffede utbrudd understreker kraften i Leos blikk. «Ansiktet til mennesket vedrører oss» skriver Tholin (2013, s. 78). Noe som samsvarer med den franske filosofen Emmanuel Levinas’ filosofi, om at det ligger en moralsk appell i møte med den andres ansikt (1972, i Tholin, 2013). Dette møtet utfordrer oss og kaller oss til ansvar. Ansvaret er ikke noe vi kan velge å ta eller velge bort, men blir påført oss i møte med den andre (Johannesen, 2016). Kanskje det var dette ansvaret assistenten følte på i møte med Leos alvorlige blikk? Et ansvar som utfordret henne til å ta hans subjektive opplevelse på alvor.

Tillit er å utlevere seg selv

En annen mulighet kan være at Leos alvor omhandler tillit. «Å vise tillit betyr å utlevere seg selv» skriver Løgstrup (1991, i Tholin, 2013, s. 77), noe som viser til makten den andre får over oss i et tillitsforhold, og gjør oss sårbare overfor den andres handlinger. Leo og assistenten er begge «utlevert» til hverandre, men ettersom relasjonen dem imellom er asymmetrisk, står Leo i en mer utsatt posisjon. Løgstrup (1991, i Tholin, 2008, s. 123) skriver at «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd». Kanskje Leos alvor vitner om den tilliten han viser assistenten ved å legge noe av sitt liv i hennes hender.

Anerkjenn barns alvor

Gjennom mine observasjoner har alvoret vist seg som en del av barnas uttrykksrepertoar, og bør slik jeg ser det anerkjennes og tillegges verdi på lik linje med andre uttrykk. Det å oppdage nyanser i de yngste barnas kroppslige uttrykk krever en fullstendig tilstedeværelse i øyeblikket og en vilje til å se og lytte til det barna formidler. Dette utfordrer personalet til å åpne opp for mulighetene som ligger i hvert enkelt møte med barna, og våge å tenke nytt og annerledes omkring hva ulike uttrykk kan formidle. Barnas alvor blir ofte formidlet via betraktende øyne og en rolig, stillestående kropp, og kan dermed stå i fare for å bli oversett i en hektisk hverdag. Ved å ta tak i denne tematikken håper jeg at flere åpner blikket for barns alvor og seriøsitet, og gir uttrykkene gyldighet og rom i barnehagens pedagogiske arbeid.

Litteratur

Barnehageloven (2005). Lov om barnehager. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Johannesen, N. (2016). Barnehagen som utdanningsarena. I Sandvik, N. (red.), Barnehagepedagogikkens komplekse komposisjoner – læring møter filosofi (s. 132–148). Bergen: Fagbokforlaget.

Løkken, G. (2004). Toddlerkultur. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Myrstad, A. & Sverdrup, T. (2012). Legg merke til Emils fot. I Bae, B. (red.), Medvirkning i barnehagen. Potensialer i det uforutsette (s. 147–163). Bergen: Fagbokforlaget.

Sandvik, N. (2000). Når munterhet rommer livets alvor. Fenomenet munterhet blant 1–3-åringer i barnehage. Halden: Hovedfagsoppgave ved Høgskolen i Oslo. HiØ-rapport.

Stern, D. N. (2003). Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal akademiske.

Tholin, K. R. (2008). Yrkesetikk for førskolelærere. Bergen: Fagbokforlaget.

Tholin, K. R. (2013). Omsorg i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.

Wolf, K. D. (2014). Små barns lek og samspill i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget.

• Tone Utne, pedagogisk leder, Sarpsborg