Profitt for profittens skyld?
Er privat berikelse på barnehager et gode i seg selv for Frp?
I forrige uke kastet stortingsrepresentant Roy Steffensen fra Frp seg inn i debatten om privatisering av velferdstjenester. Ved å sverge til ord som «entreprenører», «innovasjon», «kvalitet» og «mangfold» har han skrevet et forsvarsskrift for profitt i velferden generelt og barnehagesektoren spesielt. Spørsmålet er bare hva som er så bra med denne profitten – og hva som ligger i disse festtaleordene?
For det kan virke som om at privatpersoner beriker seg på offentlig finansierte barnehager er et gode i seg selv for Frp. Selv om det høres fint ut når Steffensen postulerer at «Privat drift sparer skattebetalerne for penger, og gir økt kvalitet og valgfrihet», tilbakevises dette i den nylig publiserte FAFO-rapporten «Når velferd er til salgs». Forskningsstiftelsen finner ikke grunnlag for å støtte Steffensens løfte om mer kvalitet for mindre penger: Det lar seg verken gjøre å vise en entydig sammenheng mellom privatisering og kvalitet eller privatisering og besparelser. Steffensens kvalitet og offentlige besparelser later bare til å fungere som tomme fraser til ære for markedsfunderte løsninger.
Det vi derimot kan konkludere med er at det finnes muligheter for stor profitt i å drive velferdstjenester. Blant de private barnehagene var overskuddet i 2017 på 1.2 milliarder kroner. Over 90 prosent av disse pengene gikk til utbytte eller konsernbidrag. I den tidligere nevnte rapporten skriver FAFO til og med at «Profitten i kommersielle barnehager sammenlignet med ideelle barnehager (...) fremstår som en superprofitt.»
Denne profitten oppstår ikke bare på magisk vis – et sted må pengene hentes fra, og det er fra driften av barnehagene. For eksempel har kjedebarnehagene høyere overskudd enn andre barnehager samtidig som de har lavere lønnskostnader. Dette angår særlig bemanning pensjon, hvor de private barnehagene sparer penger å ha flere barn per voksen, og mottar over en milliard mer i pensjonstilskudd enn det de har i pensjonsutgifter.
Mangfoldet spises også opp av profittsøkende konsern. De kommersielle barnehagekjedene øker til stadighet sin markedsandel – i 2016 gikk 30 prosent av barna i private barnehager i en barnehage eid av en av de seks store kommersielle kjedene. BDO har pekt på at det i barnehagesektoren er en «framvekst av større aktører som har økt sine markedsandeler betydelig de siste årene».
I sitt innlegg gir ikke Steffensen noen grunn til hvorfor profitt er bra – annet enn å slenge ut positivt ladete ord uten betydning. At private barnehager var med på barnehageløftet i 2003 er ingen grunn til å tillate superprofitt i barnehagene idag. Det skorter verken på rapporter, historier eller skandaler som viser at profittjaget har reelle konsekvenser for velferdstjenestenes ansatte og brukere. Frps «krystallklare» budskap om at barnehage-eierne må ha lov til å tjene penger vitner derfor om en retorikk som baserer seg blindt på ideologi. Muligheten til privat profitt trumfer alt annet – også tiår med erfaringer fra konkurranseutsetting og kommersialisering. Med sin profitt-garanti garanterer Frp kun for en politikk som vil sikre at kommersielle eiere profitterer på barnehager – for profittens skyld.
