Politisering av forskning kan være problematisk
Debatt: – Ekspertutvalg ønsker mer læringsstyrte aktiviteter i barnehagen for å utjevne sosiale forskjeller. Vi er usikre på om det er løsningen.
Ekspertgruppen
om betydning av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet
la nylig fram sin rapport «Et jevnere utdanningsløp». I
etterkant har det blitt reist spørsmål fra både forskere, praksisfeltet og journalister. Kritikken
peker blant annet på utvalgets sammensetning, deres valgte tiltak, syn på lek
og manglende bakkekontakt både med barnehagen og barnehagelærerutdanningen. Ekspertutvalget svarer på deler av kritikken med å fastslå
at det er viktig å forholde seg til forskning. Vi er enige med utvalget i
dette, men da må flere perspektiver fra forskning inkluderes.
Politisering av forskning
Vi mener det er verdt å se på utvalget av forskning rapporten viser til som grunnlag for sine anbefalinger, med kritisk blikk. I hovedsak vises det til evidensbasert forskning, en forskning som fremmer målbare svar og resultater. En av risikoene med dette ensidige utvalget av forskning kan være at det som hevdes å gi målbare svar blir verdsatt over forskning som gir åpnere og mer diskuterbare konklusjoner. Som all forskning har også evidensbaserte studier sine svakheter.
Når myndighetene ser ut til å verdsette én type forskning over andre ved nedsetting av ekspertutvalg, kan det bli et demokratisk problem. Det medfører en fare for at faglige begrunnelser for hvilken barnehagepolitikk og -praksis som er ønskelig, blir et resultat av politisk foretrukket forskning. Vi vil påpeke at utdanningsforskning innebærer et mangfold av diskusjoner som ikke kommer frem i rapporten.
Språk, makt og forskningsetikk
Som barnehageforskere gjør vår forståelse av god forskningsetikk oss bekymret over rapportens språkbruk. Allerede første setning avslører ekspertutvalgets manglende refleksjon over hvordan språk og makt bør ses i sammenheng med forskningsetikk. Slik vi ser det, omtales her deler av Norges befolkning gjennom beskrivelser som bidrar til å sette opp og opprettholde et skille mellom «oss» og «dem».
Vi er bekymret for at formuleringer som at «Barn av foreldre med lav utdanning har i gjennomsnitt svakere selvregulering, arbeidsminne og ordforråd, vansker med å tilpasse seg pedagogiske aktiviteter, og høyere forekomst av adferdsproblemer» kan bidra til ytterligere stigmatisering og andregjøring av både barn og deres foresatte. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved hvordan forskerne i ekspertutvalget forholder seg til forskningsetiske retningslinjer knyttet til mulig risiko for skade, som også gjelder ved formidling av forskning.
Retningslinjer for forskningsetikk i samfunnsvitenskap (NESH, 2021) påpeker at forskning ikke skal påføre deltakere skade eller utsette dem for andre urimelige belastninger, og at risiko for skade kan være knyttet til deltakernes omdømme, integritet og menneskerettigheter og stigmatisering. Det er særlig det som har med omdømme, integritet og stigmatisering som bekymrer oss, i en tid der stadig flere unge stemmer ytrer opplevelser av andregjøring og utenforskap.
De forskningen angår
Dette er i våre øyne verdi- og etikkspørsmål som ikke kan stoppe ved overordnede forskningsetiske retningslinjer, men også må inkluderes i pedagogiske diskusjoner. Ekspertutvalget foreslår at «Det bør ikke være opp til barna selv om de ønsker å delta i pedagogiske aktiviteter». I barnehagealder vil det å tvinge barn med på aktiviteter som er lagt opp fra en voksens logikk og intensjoner gi utfordringer både knyttet til barns medvirkning og når det gjelder å bygge opp under barnas motivasjon og trivsel.
Utvalget er bekymret for at frivillighet vil medføre at de som trenger det mest ikke velger å delta i de «kvalitetshevende tiltakene». I tillegg fremmer de lekbasert læring og veiledet lek til fordel for tid til lek barna selv styrer. Den danske utdanningsforskeren Dion Sommer (2015) viser til forskning som peker på det motsatte av det ekspertutvalget uttrykker: at barn som har gått i barnehager med det han kaller «academics»-pedagogikk, som er det ekspertutvalget fremmer slik vi ser det, er dårligere forberedt til skolen og til senere utdanningsløp, og at de blant annet viser mindre selvtillit og manglende tro på å lykkes.
Et stort antall barnehagelærere, lærere og forskere tar derfor til motmæle mot en slik akademiseringspedagogikk og fremmer heller en pedagogikk som baserer seg på arbeidsmåter som tar utgangspunkt i barnas uttrykk, væremåter, interesser og forutsetninger. Marie-Lisbet Amundsen og Jens B. Grøgaard (2023) finner i en studie at barn som faller utenfor i skolen ofte trivdes i barnehagen. Dette kan peke i retning av at barnehagepedagogikkens grunnlagstenkning slik den har vært og er i dag bidrar til å inkludere flere, og at akademisering og lærerstyrte aktiviteter heller kan bidra til å øke sosiale forskjeller.
Samlet sett savner vi en rapport og et ekspertutvalg som ser på forholdene og mulighetene for sosial utjevning og mobilitet med utgangspunkt i de forskningen angår, både når det gjelder hvordan de forskningen angår omtales og beskrives, og med tanke på hvilke tiltak som foreslås. I dette tilfellet gjelder det barn og unge, deres foresatte og lærere. Vi savner også en politisk innstilling som fremmer demokrati i alle ledd.
Litteraturliste:
- Amundsen, M.-L. & Grøgaard, J. B. (2023). Elever med skolevegring: Hvilke faktorer kan ha betydning for at de kommer tilbake til skolen? Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, 9, 76-87. https://doi.org/http://doi.org/10.23865/ntpk.v9.5480
- De nasjonale forskningsetiske komiteene [NESH]. (2021). Forskningsetiske retningslinjer forsamfunnsvitenskap og humaniora (5. utg). https://www.forskningsetikk.no/globalassets/dokumenter/4-publikasjoner-som-pdf/forskningsetiske-retningslinjer-for-samfunnsvitenskap-og-humaniora.pdf
- Sommer, D. (2015). Tidlig skole eller lekende læring? Evidensen for langtidsholdbar læring og utvikling i barnehagen. I J. Klitmøller & D. Sommer (Red.), Læring, dannelse og utvikling: Kvalifisering for fremtiden i barnehagen (s. 65-86). Pedagogisk Forum.
Forfattere:
- Kristin Kathinka Due
Bergseth, stipendiat, Høgskolen i Innlandet
- Svein Harald Bigum, stipendiat, Høgskolen i Innlandet
- Mari Gillund, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet
- Åse Wedø Tronvoll, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet
- Josefine Olufsen, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet
- Odd Rune Stalheim, førsteamanuensis og instituttleder, Høgskolen i Innlandet
- Camilla Eline Andersen, professor, Høgskolen i Innlandet
- Tonje Skoglund, høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet
- Anniken Lind, stipendiat, Høgskolen i Innlandet
- Anja Pesch, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet
- Agnes Westgaard Bjelkerud, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet
