Barnehagelærerne blir ikke sett

«Nå øker smitten blant de yngste. En del foreldre er bekymra og det er en krevende situasjon for ansatte i skoler og barnehager. Både på grunn av stor arbeidsbelastning over tid og på grunn av høyt sykefravær. Derfor vil jeg begynne med å uttrykke en ektefølt takk til alle dere som hver dag går på jobb for å gi opplæring og omsorg til ungene våre. Vi ser dere, og vi ser det dere står i. Våre skoler og barnehager skal ikke bare være trygge og gode steder for barna våre, men det skal også være gode arbeidsplasser.» Tonje Brenna, 13.12.21.

Dette er starten på pressemeldingen fra kunnskapsministeren etter at statsminister Jonas Gahr Støre informerte om nye inngripende tiltak mot koronaviruset.

Helt siden koronaviruset kom til Norge, har vi i barnehagene ventet på akkurat dette. Vi har måttet stå i frontlinjen hele veien og prioritert smittevern foran pedagogisk arbeid der det har vært nødvendig.

Vi har begrenset vår sosiale omgang for å kunne gå på jobb. Vi har utsatt oss selv for smitte, og flere av oss har havnet i isolasjon eller karantene på grunn av smitte på arbeidsplassen. Vi har stått i sykefravær, vikarmangel og inndeling i kohorter uten å ha arealer eller bemanning til at dette i utgangspunktet har vært praktisk mulig å gjennomføre. Vi har vært kreative, og vi har ofret pauser, møtevirksomhet og pedagogisk planlegging for å få det til. Vi har ropt høyt om bemanning, om vaksineprioritering og om hjelp til å kunne stå i dette.

Med ny regjering kom et håp om mer støtte.

«Vi ser dere». Vi som jobber i barnehagesektoren har lenge ønsket, og tryglet om å bli sett. Sett for verdien i arbeidet vi gjør. Sett for innsatsviljen og ståpåviljen vi er avhengig av for å kunne utføre de arbeidsoppgavene vi har i barnehagen med dagens bemanningssituasjon. Sett for verdien i hvert eneste øyeblikk i hvert eneste møte vi har med hvert eneste barn. For det er akkurat i disse øyeblikkene, i disse møtene, med disse barna vi kan påvirke fremtiden. «Vi ser dere». Endelig! Men hva er det vi får? «Et ektefølt takk»? Skal det være nok? Dette er det tydeligste tegnet dere kunne gitt på at dere fortsatt ikke ser. Dere ser ikke hvor slitne vi er.

Arbeidspress

Vi har sykefravær og sykmeldinger fordi vi ikke klarer arbeidspresset. Og hva fører det til? Enda større arbeidspress på de som står igjen. Leder i Utdanningsforbundet har gått offentlig ut og uttrykt sin bekymring: «Jeg er alvorlig bekymret for situasjonen, både for tilbudet vi gir barn og unge og for den voldsomme merbelastningen som påføres de ansatte som er på jobb med for lav bemanning» (Vik, 2021).

For hva skjer når personalet i barnehagen blir sykmeldt eller slutter fordi de ikke klarer å stå i jobben lenger ? Jo, vi mister hender og hjerter som skal ivareta de minste i samfunnet, fremtiden vår. Er vi så heldige at vi faktisk klarer å få tak i vikarer, så kan vi alltids skaffe flere hender og hjerter. Men det er noe annet viktig vi også mister. Kunnskap. Vi mister kunnskap om hvordan vi skal ivareta sårbare barn. Vi mister kunnskap om hvordan vi skal drive pedagogiske prosesser og vi mister kunnskap om hvordan vi skal bidra til danning slik at barna som går i barnehage i dag blir en ressurs for samfunnet når de vokser opp.

Les også: Hvem er de voksne i barnehagen?

Vi mister muligheten til å drive barnehage slik regjeringen, og ikke minst vi som fagfolk, ønsker at en barnehage skal være. Det er på tide at regjeringen tar stilling til nettopp dette. Ønsker de at en barnehage skal være et sted barna kan være for at foreldrene kan gå på jobb, eller ønsker de at en barnehage skal være et pedagogisk tilbud hvor barna får de beste mulighetene de kan få, for trygghet, lek, læring og danning? Et sted hvor de bygger grunnlaget for alle relasjoner, mestring og utfordringer de skal møte senere i livet?

Det hjelper så lite med pedagognorm når de som sitter på fagkunnskapen forsvinner ut fra barnehagen. Kompetanseløftet vi driver med i barnehagene nå, har ingen nytte om kompetansen forsvinner ut fra barnehagene.

Dugnad i to år

«Vi ser dere» ga meg håp. Håp om hjelp til en bedre arbeidshverdag. I stedet fikk vi en enda mer utfordrende hverdag på gult nivå. Det hjelper så lite å gjøre det enklere for pensjonister og studenter å jobbe i barnehage og skole når vi står i en pandemi og nærmer oss juleferie. I snart to år har vi fått høre at vi må ta denne dugnaden for å beskytte de som er mest utsatt for alvorlig sykdom. Hvem er det? Jo, personer over 65 år, ifølge FHI (Folkehelseinstituttet, 2021). Går det ikke litt imot seg selv å sette disse ut i jobb i de største smittebombene vi har?

Tenker dere at de over 65 skal holde avstand til ettåringen som gråter og trenger trøst? Eller fireåringen som har et utfordrende hjemmemiljø og trenger all den nærhet og omsorg den kan få av en trygg voksen i barnehagen? I så fall handler ikke dette lenger om å skåne barn og unge. Og med de nye karantenereglene som setter alle nærkontakter til smittet i karantene er jeg i tvil om at det er så mange studenter som vil risikere karantene ved å ta noen skift i barnehagen, slik at de ikke kan reise hjem til jul.

Vi trenger fortsatt å bli sett, og vi trenger handling, ikke ord. Et takk er ikke nok, ektefølt eller ikke. Gult nivå burde i det minste komme med kortere åpningstid for å ha tettere bemanning gjennom hele arbeidstiden, og samtidig vi trenger flere folk. Flere hender, flere hjerter og flere kloke hoder.

Nå nærmer det seg juleferie. Dessverre er det ikke alle barnehageansatte som kan få den pustepausen de trenger. Med mange arbeidsdager i romjula, og foreldre som har brukt ferie for å holde syke barn hjemme, er det mange som trengs på jobb, også i jula. Det nærmer seg 2022, og jeg er spent på å se hvor mange det er som klarer et år til.

Det er bare å innse det, vi ble ikke sett denne gangen heller.

Referanser

• Folkehelseinstituttet (30.11.21). Råd og informasjon til risikogrupper og pårørende.
• Pressekonferanse med kunnskapsminister Tonje Brenna (13.12.21). Pressekonferanse om coronasituasjonen.
• Vik, M. G. (06.12.21). Handal: - Alvorlig bekymret.