Hvem er de voksne i barnehagen?

Vi har en stund undret oss over betegnelser som den eller de voksne i barnehagen. Mange barnehagelærere kjempet i flere tiår for å bli kvitt tante- betegnelsen, men hvor har vi havnet? Er profesjonsutøvere i barnehage blitt likestilt med å være «voksen»? I denne kronikken stiller vi spørsmål til voksenbegrepet, og oppfordrer til en diskusjon om hvor veien skal gå videre.

I regjeringens nye barnehagestrategi (Kunnskapsdepartementet, 2021) er målsettingen at halvparten av alle tilsatte skal være barnehagelærere innen 2025. I en tid der det faglige blir mer og mer vektlagt, er det kanskje verdt å stoppe opp litt, bruke ett minutt eller to, og tenke litt over hvordan profesjonsbetegnelser kan anvendes.

Les også: Hver gang Jacob gråter når faren leverer i barnehagen, får han trøst så lenge han trenger

Kan google hjelpe oss?

Vi begynte med en situasjonsanalyse, og da vendte vi oss til Google for å få en rask oversikt. Et enkelt søk på betegnelsen de voksne i barnehagen ga oss 3 970 000 treff! Tilsvarende søk på barnehagelærer fikk 372 000, fagarbeider fikk kun 188 000. Ser vi disse tallene i sammenheng er det tankevekkende hvilken plass profesjonelle betegnelser har, kontra det mer hverdagsspråklige voksen.

«Omsorg må ligge i bunn for at barna skal ta til seg læring»

Vi finner voksen/voksne i tittel på fagbøker, overskrifter i kronikker, fagartikler, også forskning.no bruker betegnelsen. Går vi lenger inn i googlesøket vårt, finner vi at dette er betegnelser ganske mange tar i bruk.

Det blir skrevet om voksne i politisk dokumenter, i faglige tekster. Det er en hyppig brukt betegnelse i bacheloroppgaver, i masteroppgaver og til og med i PhD-oppgaver. Ulike tidsskrifter, kommunale tekster, universitet og høgskoler sine nettsider, barnehageorganisasjoner, Nasjonalt kunnskapssenteret for barnehage, Utdanningsdirektoratet, Barnehageforum og forskningsforum.no ser ut til å dyrke betegnelsen. Rammeplanen bruker betegnelsen voksne bare en gang, (på lik linje med barnehagelæreren), ellers inneholder dette dokumentet en annen betegnelse, nemlig personalet.

Når til og med en pilar på barnehagefeltet, som har fått Kongens fortjenestemedalje, Berit Bae bruker begrepet voksen i ulike intervjuer i nett-tidsskrift, kan vi konkludere med at begrepet er veletablert i feltet og viser hvor lett det er å ta i bruk og hvor relasjonelt det kanskje virker, framfor ordet personalet.

Les også: – Vi må slutte å argumentere barnehagelærerne ut av barnehagen

Hvem er de voksne?

Betegnelsen voksen rammer så mangt. Du er voksen som pedagog, som fagarbeider, uavhengig av om du har 1 eller 40 år med erfaring. Du er voksen når du kommer inn i barnehagen som skole- dropout og trenger et alternativt sted å være. Du er voksen som vaktmester, foreldre, renholder, eller besteforeldre som av og til stikker innom for å hente barnebarnet ditt. Hva skjer med profesjoners plass i dette?

Vi hører ofte utsagn som «snakk med de voksne i barnehagen». Men sier vi «snakk med de voksne på skolen», eller «i morgen skal vi snakke med en av de voksne på legekontoret», altså fastlegen?

Barnehagen blir i mange sammenhenger satt i samme gruppering som skolen. Lever voksen-betegnelsen like godt der? Handler dette om å holde profesjoner med høy faglig kompetanse nede? Handler det om å skape noe koselig? Eller handler det om helt andre ting?

De med fagbrev og barnehagelærerstudenter – utdanner de seg til å bli voksen? Hvilke læringsutbyttebeskrivelser trenger vi i så fall i barnehagelærerutdanningen for å kunne utdanne gode voksne til barnehagene?

Les også: Berit Bae: –Det er en manglende respekt for barns liv i barnehagen

Handler det om symmetrikultur?

– Jeg tror barn vil leke mer enn de faktisk gjør

Barnehagens symmetrikultur (Hellesnes, 1999, Fimreite, 2020) handler om misforstått likeverd. Det kan handle om den snille og vennlige barnehagekulturen «som kviler sløvt i ein sjølvtilfreds konsensus innafor ei ramme av trygge og faste verdiar» (Hellesnes, 1999, s. 46).

Er det slik at alle i barnehagen vil ha det slik? Vil alle være de voksne? Er betegnelsen en måte å inkludere på, noe som skaper følelser og opplevelser av samhold og likeverd? Fører denne symmetrikulturen til at mer profesjonelle betegnelser blir fremmedartet og avstandsskapende? Er profesjonelle betegnelser kanskje uønsket, eller noe som barnehagelærere og andre av og til drysse forsiktig over barnehagen som en form for pedagogisk tryllestøv, for å unngå at noen blir støtt?

Kanskje en nedtoning av profesjonsbetegnelser og framheving av fellesbetegnelser er en form for pedagogisk klokskap, en form for pedagogisk dømmekraft barnehagelærerne gjennom lang tid har tilegnet seg? (Biesta, 2014, s. 165). Hvem vet? Og, hva ønsker de voksne selv?

Litteratur

Biesta, G.J.J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget.

Hellesnes, J. (1999). Om Hans Skjervheim. Samlaget. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010090203020

Kunnskapsdepartementet. (2021, juni 24). Halvparten av alle ansatte skal være barnehagelærere innen 2025. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/halvparten-av-alle-ansatte-skal-vare-barnehagelarere-innen-2025/id2863662/