Færre vil bli barnehagelærer – yrket må gjøres mer attraktivt

Når Samordna opptak sender ut tilbud om studieplasser medio juli, skrives det mye om årets opptakstall til høyere utdanning. Mest oppmerksomhet får de skyhøye kravene til elitestudiene, men det har også åpenbart nyhetens interesse at det er flere kvinner enn menn som ønsker å bli veterinær.

De store mediehusene skriver lite om at det i år er langt færre enn i fjor som har søkt seg til barnehagelærerutdanningen. Tallet på førstegangssøkere er lavere enn noensinne. Ola Borten Moe ser ut til å ta det hele med stoisk ro mens fagmiljøene tar til pennen og skriver om en varslet krise.

Noen hevder det vil være interessant å se bak søkertallene for å se hva de kan fortelle oss om nedgangen i søkermassen. Det vil neppe komme som noen overraskelse at lav lønn, en arbeidshverdag med knappe ressurser og lekmannspreget fremstår som negative faktorer for å velge å utdanne seg til barnehagelærer. Det er faktisk en no-brainer.

Debattinnlegg fra Pedagogstudentene: Dystre tall for fremtiden

Den som ikke selv er en del av fagmiljøet, kjenner en engasjert barnehagelærer eller har hatt barn i en barnehage med gode profesjonsutøvere, er nok ikke opptatt av barnehagens vilkår. De færreste der ute tenker at barnehagelærerutdanningen er en profesjonsfaglig utdanning, der hans eller hennes kompetanse er barnehagens viktigste ressurs og en forutsetning for at barnehagen skal være en god arena for omsorg, lek, læring og danning. Ja, for at ditt barn skal oppleve sin barnehagetid som meningsfull. Barnehage er for de aller fleste dessverre bare et sted der barn er når foreldrene er på jobb.

Men for oss som kjenner barnehagen fra innsiden, er tiden i barnehage de viktigste årene i et livsløpsperspektiv. Det er alle erfaringene og opplevelsene barn er sammen om i barnehageårene som livet senere skal tuftes på. Å være barnehagelærer i samspill med en barnegruppe er sammensatt fordi det er mange hensyn å ta og mange behov som skal balanseres. Det krever godt faglig skjønn å gjøre disse vurderingene. Det kan se veldig enkelt ut, men det er avanserte prosesser som ligger bak.

Det er nettopp denne kompetansen hos barnehagelærerne som definerer forskjellen mellom en barnehage og en kvalitetsbarnehage. Relasjonen mellom barnehagelæreren og barnet er det viktigste premisset for barns psykososiale utvikling, og profesjonskompetansen ser ut til å være essensielt for barns språkutvikling, atferd og etter hvert skolemodenhet, skal vi tro forskningen. Dersom unge i dag ikke ser verdien av å søke seg til utdanningen som realiserer et av de viktigste samfunnsmandatene vi har, så vil hvem som helst kunne ta en jobb i barnehage. Dersom det er en villet politikk fra regjeringens side, så kan vi fortsette som i dag og se hvor det tar oss.

Alternativet må være å gjøre barnehagelærerutdanningen så attraktiv at unge mennesker med gode mellommenneskelige ferdigheter og et ønske om å lære og forstå betydningen av barns utvikling i et samfunnsperspektiv søker seg til barnehagelærerutdanningene. Fagfeltet kan fortsette å skrive gode og treffende kronikker, og vi kan argumentere til vi blir tomme for ord. Til syvende og sist er det Kunnskapsdepartementet som har virkemidlene til å gjøre noe med barnehagelærerens status. Men er det en villet politikk, Ola Borten Moe?