Til deg som jobber i barnehagen eller skolen, fra oss som snart skal behandle meldingene dine
Debatt: Selv om vi kan mye om barn, er vi helt avhengige av deg som er sammen med barna i hverdagen.
Mari er 3 år gammel. Hun brekker seg, får nesten ikke puste, og løper fra matbordet hver gang et av de andre barna skal spise yoghurt. Espen er 5 år gammel. Han er veldig opptatt av å utforske kroppen til jentene på avdelingen. Yusef går i 2. klasse. Han har med så mye mat og så mange matbokser at han aldri vet hvor han skal starte. Camilla går i 4. klasse.
Gymlæreren hennes ser i gymtimen at hun har fire store blåmerker på ryggen. Alle blåmerkene har ulike farger. Det kan være vanskelig å se forskjellen mellom normal utvikling, og atferd som kan være tegn på omsorgssvikt. Når skal man «se det an», og når skal man gripe inn umiddelbart?
Det å jobbe i barnehagen eller i skolen kan være utfordrende. Barn er forskjellige, og barnas foreldre er forskjellige. Vi påvirkes alle av ulik kultur, vår genetiske arv og miljøet vi lever i. Arbeid med barn innebærer læring, korrigering, ros og omsorg om hverandre. Vi skjønner at arbeidsdagene kan være uforutsigbare, hektiske og noen ganger kaotiske. Likevel har du som jobber i barnehagen eller skolen en plikt.
Du skal gripe inn dersom du mistenker at et barn er utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Det er en av de viktigste pliktene du kommer til å ha i løpet av livet ditt, og det kan være straffbart å ikke gjøre noe om du blir bekymret. Vi som snart skal jobbe i barneverntjenesten, har også en plikt. Vi skal hjelpe deg når du er i tvil, og vi skal sammen med deg hjelpe barnet du bekymrer deg for.
Selv om både du og vi har våre plikter, vet vi likevel at ikke alle benytter seg av den. Ikke alle barn får den hjelpen de har krav på (Barne- og Likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, 2009). Hva er grunnen til dette, og hvorfor er det så vanskelig å gå fra bekymring til handling?
For barnet er du redningen eller enda en som ikke ser
Over 90 prosent av alle norske barn går i barnehagen, og så godt som alle barn deltar i den norske grunnskolen. Mange av barna tilbringer ofte flere av sine våkne timer med deg enn med sine egne foreldre. Derfor er du som jobber i barnehagen eller skolen i en særstilling når det gjelder muligheten til å oppdage og melde ifra om omsorgssvikt, vold og overgrep som noen barn utsettes for. Det er viktig at du har kunnskapen til å kunne oppdage barna som har særskilte behov. Hvem har ansvar for at du får denne kunnskapen?
Du som er profesjonsutøver, skal få den grunnleggende kunnskapen din fra høyskolen eller universitetet. Likevel forteller over halvparten av barnehagelærerstudenter og to tredeler av lærerstudenter at de har fått for dårlig opplæring om omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn (Skjong, 2017; Ruud, 2019). For at du som profesjonsutøver skal stå trygt i din rolle, må opplæringen bli bedre. Selv om den formelle opplæringen kan være mangelfull, har du et personlig ansvar for å tilegne deg kunnskapen du trenger for å ta vare på de sårbare barna våre.
Etter endringer i barnehageloven (paragraf 22) og opplæringslova (paragraf 15-3) i 2018 er det ikke lenger styrer i barnehagen eller skoleleder alene som har ansvaret for å melde bekymring til barnevernet. Du som ansatt har også et selvstendig ansvar etter loven om å melde fra om din bekymring. Dette betyr at alle ansatte, uavhengig av utdanning, stilling eller tittel, har et like stort ansvar for å ivareta de sårbare barna. Sammen skal dere sørge for å avdekke, intervenere og hjelpe de barna som har det vondt.
Det er ubehagelig å ha det ubehagelig
Som ansatt i barnehagen eller i skolen synes du kanskje det er ubehagelig å melde en bekymring til barneverntjenesten. Du kan føle at du ikke blir hørt, du er kanskje redd for å ta feil, eller du kan være bekymret for hva foreldrene til barnet skal si. Som en ansvarlig voksen er det din jobb å ta et valg når det er behov for det, selv om det føles ubehagelig.
Tenk om du har rett! Tenk hvor ubehagelig det er for et barn hvis du har rett, men ikke orker eller tør å gjøre noe med det! Noen barn har ikke noe valg, det er du som må gjøre en forskjell. Barna kan ikke velge bort ubehaget, slik du som voksen kan gjøre. Det er ikke rettferdig at et barn skal fortsette å leve under omsorgssvikt, bare fordi du ikke vil gjøre noe som føles ubehagelig.
Konsekvenser ved å ikke tørre å se
Det kan få store konsekvenser for barnet hvis du ikke melder din bekymring. I ytterste konsekvens kan barnet bli drept eller bli påført livslange, invalidiserende skader som følge av vold, overgrep eller grov omsorgssvikt. De har også økt risiko for å utvikle en rekke psykiske lidelser senere i livet. Blant annet depresjoner, angstlidelser og tilknytningsforstyrrelser.
For å forebygge dette er det viktig at du tør å se, tør å spørre og tør å melde. For deg blir konsekvensene ved å melde ifra ganske små, men konsekvensene for barna kan bli store dersom du ikke gjør det. Det at du er redd for et vanskelig foreldresamarbeid i en periode, er ingenting i forhold til hva det utsatte barnet må leve i hver eneste dag.
Sammen kan vi gjøre en forskjell
Vi vet godt at barneverntjenesten ikke alltid er enkel å ha med å gjøre. Dere får ikke alltid gode nok tilbakemeldinger når dere har meldt bekymringer, det gjøres noen ganger feil, og det har kommet mye kritikk fra både brukere og myndigheter.
Noe av kritikken er berettiget, mens andre ganger er det forhold utenfor barneverntjenestens kontroll som fører til at resultatet ikke blir bra nok. Barnevernspedagoger er bare mennesker, akkurat som dere som jobber i barnehagen og skolen. Mennesker som noen ganger gjør feil.
Vi kan mye om barn, barns normalutvikling, og når utviklingen ikke går som forventet. Vi som fremtidige barnevernspedagoger skal snart få makten og muligheten til å forandre livene til barn som trenger vår hjelp. Forhåpentligvis gjør den forandringen at barnet får det bedre.
Selv om vi kan mye om barn, er vi likevel helt avhengige av deg som er sammen med barna i hverdagen. Det er du som sitter sammen med Mari når hun brekker seg av yoghurten. Det er du som ser at Espen vil utforske kroppen til jentene på avdelingen. Det er du som hjelper Yusef med å velge hvilken mat han skal spise først, og det er du som må spørre Camilla hvor blåmerkene på ryggen kommer fra. Dersom du er usikker på hva som er bekymringsfullt, ta en telefon til barneverntjenesten for å drøfte din bekymring. Du trenger ikke stå alene i det.
Barna er helt avhengige av at du sier ifra hvis du er bekymret. Sammen kan vi gjøre en forskjell!
En barnevernspedagog kan ikke åpne kontorvinduet, snuse på høstluften og kjenne lukten av omsorgssvikt i nærheten. Vi er helt avhengige av at du sier ifra til oss når du ser noe du tenker vi bør vite om. Barna er helt avhengige av at du sier ifra hvis du er bekymret. Sammen kan vi gjøre en forskjell!
Referanser
Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. (2009). Regjeringen.no. Hentet fra Veileder: Til barnets beste - samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten.
Ruud, M. (2019, 3. juni). – Alvorlig at barnehagelærerstudenter mangler kunnskap om vold og overgrep. Utdanningsnytt.no.
Skjong, H. (2017, 23. juni). Det offentlige har for lite kompetanse og for dårlig samarbeid i tilbudet til barn som er utsatt for vold. Utdanningsnytt.no.
