Barnehagen har meldeplikt til barnevernstjenesten i kommunen ved mistanke om at et barn utsettes for mishandling eller annen form for alvorlig omsorgssvikt.
Målet med denne artikkelen er å klargjøre når meldeplikten oppstår, når barnehagen skal bli bekymret for et barn og hvordan denne bekymringen bør følges opp av barnehagen.
Meldeplikt
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får hjelp og omsorg til rett tid, barnevernsloven (bvl.) § 1–1. Barnevernet skal gripe inn når barn ikke blir godt nok ivaretatt av sine omsorgspersoner.
Ifølge barnehageloven (bhl.) § 22 skal barnehagepersonalet være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernet. Det betyr at barnehagen skal vurdere om barnevernstjenesten bør kontaktes ved bekymring for et barn. Er det grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, har barnehagen meldeplikt til barnevernet.
I 2014 mottok barnevernstjenesten om lag 53.000 meldinger. Av disse kom 6 % fra barnehagene. Siden ni av ti barn mellom 1–5 år gikk i barnehagen ved utgangen av 2014, vurderes dette som et lavt antall meldinger (SSB Barnevern 2014).
Flere rapporter viser at barnehageansatte ønsker økt kompetanse til å vurdere når en bør bli bekymret for et barn, hvordan denne bekymringen bør følges opp og om bekymringen kvalifiserer for melding til barnevernet eller ei (Gunsel 2014; Bratterud og Emilsen 2011; Bache-Hansen 2009).
I første del redegjør vi for juridiske rammer for samarbeid mellom barnehage og barnevernstjenesten. I andre del er fokuset på bekymring for barn og begrepene mishandling og omsorgssvikt og meldingens form og innhold. Til slutt får du vite noe om saksbehandlingen når melding er mottatt.
«Endring av adferd hos et barn kan være tegn på at barnet utsettes for mishandling, eller annen omsorgssvikt»
1. Juridiske rammer
Gangen i en sak
En barnevernssak består av tre faser; meldefasen, undersøkelsesfasen og tiltaksfasen.
Barnevernstjenesten har plikt til å gjennomgå alle mottatte meldinger. Innen en uke må barnevernstjenesten beslutte om meldingen skal henlegges, eller om den skal følges opp med undersøkelse (jf. bvl. § 4–2).
Barnevernstjenesten har plikt til å undersøke meldingen hvis den gir grunn til å anta at barnet har behov for et barnevernstiltak (jf. bvl. §4-3). Dette skal gjøres snarest og senest innen tre måneder. I vanskelige saker kan fristen utvides til seks måneder (jf. bvl. § 6–9). Målet med undersøkelsen er å finne ut om barnet og familien har behov for tiltak. Tiltak kan være frivillige hjelpetiltak eller tvangstiltak. I undersøkelsen har barnevernstjenesten samtaler med foreldrene og barnet, men kan også innhente opplysninger fra andre, som barnehagen. Saken henlegges hvis det ikke er behov for tiltak.
Kommer barnevernstjenesten frem til at barnet og familien har behov for et frivillig hjelpetiltak, for eksempel barnehageplass, skal barnevernstjenesten treffe vedtak om dette (jf. bvl. § 4–4). Mener barnevernstjenesten det er behov for et tvangsvedtak, for eksempel omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten fremlegge begjæring om dette for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som treffer vedtak (jf. bvl. § 4–12).
Ansattes taushetsplikt
Hovedregelen er at barnehageansatte har taushetsplikt etter forvaltningsloven (fvl.), jf. bhl. § 20. Det er opplysninger om «personlige forhold» som er taushetsbelagt. For eksempel opplysninger om helse, rusmisbruk, barnets fungering i barnehagen og samspill mellom foreldrene og barnet. For å være taushetsbelagt må opplysningene være mottatt «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet». Opplysninger om foreldrene og barnet som en har fått privat er ikke taushetsbelagte. Det kan være vanskelig å skille opplysninger du får privat og i jobbsammenheng. Taushetsplikten gjelder også etter at en har sluttet å jobbe i den aktuelle barnehagen (fvl. § 13).
Alvorlig omsorgssvikt
I noen tilfeller har barnehageansatte plikt til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger til barnevernstjenesten. Dette gjelder i tilfeller der de har «grunn til å tro» at barnet lever i en alvorlig omsorgssviktsituasjon (jf. bhl. § 22). Loven krever ikke at en er sikker i sin sak, men har en begrunnet mistanke. Mistanken knytter seg til situasjoner som er nærmere beskrevet i barnevernsloven, særlig § 4–12. Det kan være alvorlige mangler i forhold til fysisk og psykisk omsorg. Fysisk omsorg kan være mat, klær, boforhold og helse. Psykisk omsorg handler om den psykiske kontakten mellom barnet og foreldrene. Det kan også gjelde mistanke om mishandling eller andre alvorlige overgrep, som fysisk mishandling, seksuelle overgrep, psykisk sjikane, trakassering og vedvarende mindre overgrep (Ot.prp. nr. 44 (1991–1992); Ofstad & Skar 2015).
Barnehagen har gjort sin plikt ved å melde fra til barnevernstjenesten. Det er opp til barnevernstjenesten å vurdere om mishandling, eller annen form for alvorlig omsorgssvikt faktisk har skjedd.
Vanligvis kommer det ikke som en overraskelse på foreldrene at barnehagen sender en bekymringsmelding til barnevernet. Dersom det er grunn til å tro at barnet blir utsatt for grov vold eller seksuelle overgrep, kan det være gode grunner til ikke å konfrontere foreldrene med denne mistanken før en melder til barnevernet. Det er for å unngå bevisforspillelse og at barnet utsettes for fare. I slike tilfeller kan det bli både en barnevernssak og en straffesak. Barnehagen bør melde bekymringen til barnevernet, som avgjør om politiet skal kontaktes.
I akutte situasjoner, som at foreldrene kommer ruset for å hente barnet eller er i tydelig psykisk ubalanse, skal barnehagen straks ta kontakt med barnevernstjenesten. Skjer det utenfor kontortid, er det barnevernsvakten, eller politiet du bør kontakte (Skogen, Slåtten & Tellefsen 2008). Når barnevernet eller politiet får en slik melding, kan det treffes et hastevedtak (jf. bvl. § 4–6). Barnet kan da plasseres utenfor hjemmet umiddelbart.
Mindre alvorlige forhold
Ved mindre alvorlige forhold, for eksempel om barnehagen mener at barnet ville ha nytte av et frivillig hjelpetiltak fra barnevernet, har ikke barnehagen meldeplikt til barnevernet. Da er det hovedregelen om taushetsplikt som gjelder. I slike saker er det viktig at barnehagen samarbeider med foreldrene, og at foreldrene selv tar kontakt med barnevernstjenesten, eventuelt sammen med barnehagen. Hvis barnehagen på grunn av mindre alvorlige forhold vil sende melding til barnevernstjenesten, bør det innhentes samtykke fra barnets foreldre. Samtykke er det viktigste unntaket fra hovedregelen om taushetsplikt (jf. fvl. § 13a).
Taushetsplikten er ikke til hinder for at en bekymring for et barn kan diskuteres anonymt med barnevernet. Det må da ikke være mulig å identifisere barnet eller familien (jf. fvl. § 13a).
Den enkelte barnehageansatte kan ha behov for å diskutere en bekymring for et barn med andre ansatte i barnehagen. Hovedregelen er at det foreligger taushetsplikt også mellom de som arbeider i samme barnehage, men dette er kun et utgangspunkt. Fvl. § 13b åpner for en viss nødvendig kommunikasjon mellom de ansatte. Det må være et lederansvar å bestemme hvem som skal involveres i en slik vurdering.
2. Fra bekymring til melding
En bekymring for et barn handler om at en uroer seg for om barnet lever i en omsorgssituasjon som beskrevet ovenfor. Signal som vekker bekymring kan være tydelige, som blåmerker. De kan også være vage, som uvanlig angst hos barnet for det uforutsigbare. Endring av adferd hos et barn kan være tegn på at barnet utsettes for mishandling, eller annen omsorgssvikt.
Hva er omsorgssvikt?
Begrepene mishandling og omsorgssvikt er vide, og kan ha ulike definisjoner. Mishandling forutsetter en aktiv handling som kan skade barnet. Omsorgssvikt handler mer om at barnets behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse ikke dekkes. Det er ulike grader av omsorgssvikt; alvorlig, moderat alvorlig, meget alvorlig og livstruende omsorgssvikt (Kvello 2007).
Omsorgssvikt kan deles inn i inn i aktiv fysisk og psykisk mishandling og passiv fysisk og psykisk mishandling (NOU 2000:12). Fysisk og psykisk aktiv mishandling handler om fysisk og psykisk vold. Fysisk vold er når barnet utsettes for slag, klaps, bitt, blir brent, lugget, spyttet på, dyttet og gis ørefik. Psykisk vold er alle måter å skremme, eller krenke barn på som ikke er direkte fysiske. Det er å erte eller plage, trakassere, skremme, true om vold, indirekte trusler gjennom blikk og la barnet være vitne til vold (Isdal 2000). At foreldrene unnlater å beskytte barnet mot fysiske farer, ignorerer eller forsømmer barnets behov; forlater det uten tilsyn, viser manglende oppmerksomhet og manglende kjærlighet, mangel på mat og manglende grenser (Kvello 2007, 2015).
Det bør vekke bekymring når barnet viser tegn på regrediert utvikling (tilbakegang i utviklingen), endring i adferd, har dårlig kontaktevne, virker apatisk, er ukritisk i kontakt med ukjente, klager over diffuse smerter i hode, mage eller underliv, ikke har påkledning i samsvar med årstid eller har mangelfull hygiene. Eller når foreldre viser tegn på psykisk sykdom, rusmisbruk, lav frustrasjonstoleranse eller at de har urealistiske forventninger til barnet. Dette er noen av signalene.
Hva bør barnehagen gjøre?
Barnehagen bør etablere rutiner for avklaring av bekymring for et barn. Refleksjon kan være en slik rutine. Først må det avklares hva som gir grunn til bekymring. I neste omgang kan den barnehageansatte sammen med barnehagens leder vurderer om barnehagen skal sende melding til barnevernet umiddelbart, eller se an situasjonen.
Hovedregelen er at foreldrene skal konfronteres med bekymringen og informeres om meldingen til barnevernet. Barnehagen må være tydelige overfor foreldrene på hva man er bekymret for. Ulike rapporter viser at ved å være åpen om bekymringen og samtidig vise respekt for foreldrenes situasjon, kan en opparbeide tillit hos foreldrene (Gunsel 2014; Drugli & Onsøien 2011; Backe-Hansen 2009).
Prosedyrene for å sende melding til barnevernet er noe annerledes i tilfeller hvor barnehagen vurderer at barnet er i akutt fare, eller det er fare for bevisforspillelse om en informerer foreldrene.
Hvordan formulere bekymringen?
En melding til barnevernet er en tekst hvor en nedtegner bekymring for et barn. Når barnehagen skal sette ord på bekymringen sin i en melding, kan disse spørsmålene være til hjelp:
- Hva er det barnehagen opplever som bekymringsfullt?
- I hvilke situasjoner oppstår det bekymring?
- Hvordan oppleves henholdsvis barnet og foreldrene i disse situasjonene?
Meldingsteksten vil ha en betydelig definisjonsmakt. Det finnes ingen nøytral gjengivelse av barnets situasjon. Enhver måte å uttrykke seg på vil innebære en posisjonering. Presis begrepsbruk er viktig. Det må fremgå av meldingen om barnet er hørt, og om barnets perspektiv på situasjonen kommer frem.
Hvordan oppfylle meldeplikten?
Hvis kriteriene for meldeplikt er oppfylt, skal barnehagen melde fra til barnevernstjenesten i den kommunen barnet bor. Barnehagen kan ikke melde anonymt. Meldingen bør være skriftlig. I hastesituasjoner kan det gjøres unntak. Muntlige meldinger bør i ettertid bekreftes skriftlig.
Meldeplikten påligger den enkelte barnehageansatte som et selvstendig og personlig ansvar, men det er normalt styreren som skal gi opplysninger til barnevernstjenesten (jf. bhl. § 22). Hvis styrer ikke er enig i at barnevernet bør kontaktes, må den ansatte selv vurdere sin meldeplikt.
3. Hva skjer med meldingen?
Barnevernstjenestens gjennomgang av meldingen skal skje snarest og innen en uke etter at den er mottatt (jf. bvl. § 4–2). Barnevernet kan i denne perioden ta kontakt med melder for å få utdypet opplysningene i meldingen.
Meldingen går videre til undersøkelse dersom barnevernstjenesten har rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven (jf. bvl. § 4–3).
Barnevernstjenesten har etter bvl. § 6-7a plikt til å gi tilbakemelding til melder. Barnehagen skal innen 3 uker ha bekreftelse fra barnevernstjenesten på at meldingen er mottatt og om det er åpnet undersøkelse. Senest tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført skal barnehagen ha tilbakemelding om saken er henlagt, eller om barnevernet følger den opp. Hvis det er av betydning for den videre oppfølgingen av barnet, kan barnehagen også få tilbakemelding om eventuelle tiltak som er iverksatt. Det er det opp til barnevernstjenesten å vurdere. Slike opplysninger kan også gis barnehagen etter samtykke fra foreldrene.
LITTERATUR:
Backe-Hansen, Elisabeth (2009). Å sende en bekymringsmelding – eller la det være? En kartlegging av samarbeidet mellom barnehage og barnevern. NOVA Notat 6/2009) Oslo: Nova.
Drugli, May Britt & Onsøien, Ragnhild (2011). Vanskelige foreldresamtaler – gode dialoger. 2.utg. Trondheim: Cappelen Akademisk Forlag.
Emilsen, Kari & Bratterud, Åse (2013). Barnevernet vil tettere på barnehagene. Fontene 5 2013.
Gunsel, Can Andre (2014). Bekymringsmelding fra barnehage til barnevernstjenesten. En kvalitativ studie av 8 barnehagers erfaring. Masteroppgave i familiebehandling. HIOA- Fakultetet for samfunnsfag.
Isdal, Per (2000). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget.
Kvello, Øyvind (2007). Utredning av adferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kvello, Øyvind (2015). Barn i risiko. 2. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS.
Ofstad, Kari & Skar, Randi (2015). Barnevernsloven med kommentarer. 6. utgave. Oslo: Gyldendal juridisk.
Skogen, Eva, Slåtten, Mette Vaagan & Tellefsen, Marianne (2008). Rett skal være rett. Juridiske og pedagogiske utfordringer i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.
NOU 2000:12. Barnevernet i Norge. Oslo; Barne- og familiedepartementet.
Ot.prp.nr. 44 (1991-1992). Om lov om barnevernstjenester (barnevernsloven). Oslo; Barne- og familiedepartementet.
https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/barnehager/aar-endelige/2015-05-04
https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og kriminalitet/statistikker/barneverng/aar/2015-07-09
