Bemanningsnorm – bra, men langt fra bra nok
Hvis ikke vi som representerer profesjonen, definerer hva som er god nok bemanning, hvem skal da gjøre det?
Hva er god nok bemanning i barnehagen? I november i år skal landsmøtet til Utdanningsforbundet vedta forbundet sin politikk for de fire neste årene. Forslaget til ny politisk plattform for Utdanningsforbundet i dokumentet «Vi utdanner Norge», legger tilsynelatende opp til at vi skal slå oss til ro med den normen som allerede er vedtatt. I forslaget heter det at «De lovfestede bemannings- og lærernormene i barnehage og skole må videreføres, og mulighetene som ligger i dem må utnyttes av profesjonsfellesskapet.»
Høsten 2018 ble det endelig innført en ny bemanningsnorm for barnehagen, som sier at det skal være minst en ansatt per henholdsvis 3 små og 6 store barn. At det ble innført en norm der det før ikke fantes noen minstestandard, var en stor seier. Utdanningsforbundet var en viktig del av bevegelsen, som kulminerte med barnehageopprøret og foreldreopprøret i 2018, og som i årevis har kjempet for minimumsnormer. Våren 2018 fikk kunnskapsministeren overlevert hundrevis av historier fra virkeligheten, som på levende vis synliggjorde det skrikende behovet for bedre bemanning. Utfordringen jeg mener vi står overfor nå som normen er vedtatt, er at den er langt i fra god nok.
Historiene som ministeren mottok, kom nemlig fra en virkelighet hvor den gjennomsnittlige bemanningen lå omtrent på det nivået som den nye normen sier vi nå skal ligge på. Med andre ord; selv om mange barnehageeiere har vært nødt til å til å ansette flere, er det også mange barn som ikke opplever en bedring av bemanningen etter innføringen av normen. Mitt inntrykk etter å ha møtt barnehagelærere på kurs, klubbesøk og i andre sammenhenger er helt entydig: behovet for flere ansatte i barnehagen er fortsatt skrikende. Jeg møter ofte pedagoger som er slitne, og som forteller om at de ikke greier å følge opp barn så godt som de gjerne vil. Stemningen på gulvet er, sånn som jeg opplever det, helt unison på at normen ikke er god nok. Derfor var det med stor undring jeg leste forslaget til ny plattform, hvor ambisjonen kun er en videreføring av gjeldende norm.
Når Utdanningsforbundet skal meisle ut politikken for de kommende årene, mener jeg at vi må ha en politikk som medlemmene våre kjenner seg igjen i, og som gjenspeiler ønskene og behovene ute i sektoren. Og ikke minst mener jeg vi må være konkrete. Jeg tviler sterkt på at et generelt krav om flere pedagoger ville hatt samme effekt som det konkrete målet om 50 % har hatt. 50 % er nå blitt vedtatt politikk hos de fleste partiene. Det er vi som representerer profesjonen og som har de beste forutsetningene for å si noe om hva som er god nok bemanning i barnehagen. Hvis ikke vi definerer hva som er god nok bemanning, hvem skal da gjøre det? Utdanningsforbundet blir lyttet til av politikerne fordi vi representerer de som vet hvor skoen trykker, både faglig og på andre måter.
Utdanningsforbundet Bergen har på sitt årsmøte vedtatt et mål om en norm som sier maksimalt 2 små barn per ansatt og maksimalt 4 store barn per ansatt. Vi mener at dette bør være det målet som Utdanningsforbundet sikter seg inn mot i den videre kampen for god nok bemanning i barnehagen. Kommer vi dit, vil vi på en helt annen måte enn i dag kunne følge opp de store ambisjonene rammeplanen legger på oss, selv om de ansatte skal på pauser, møter og kurs, og vi vil kunne være godt dekket hele dagen. Kanskje vi til og med får tid til å drive med systematisk veiledning. Oppfordringen er herved gitt. Først til fylkesårsmøtene, og så til landsmøtet.
