#uforsvarlig:
Historien om et barnehageoppprør
Titusener av barnehageansatte og foreldre gjør opprør mot for lav bemanning i barnehagene. Hvor kommer de fra, egentlig?
I forbindelse med innføring av en ny lov om bemanning i barnehagene er mediene plutselig fulle av saker om uforsvarlig få voksne og altfor mange barn. Ansatte deler hundrevis av oppsiktsvekkende historier om barnehagebarn som mangler hender å holde i og trygge fang. På Stortinget tar stadig flere politikere i bruk ordene barnehage og opprør i samme setning.
Det er ikke tilfeldig. Gjennom to år har de vokst seg sterkere og modigere. Nå er barnehageopprørerne en maktfaktor i debatten.
Det hele startet med et blogginnlegg.
Uroens tid
I miljøet av engasjerte barnehagelærere, forskere og fagforeningsfolk murret det tidlig i 2016. Regjeringen hadde lagt fram en stortingsmelding om «bedre innhold i barnehagen». Den skulle legge grunnlaget for en ny rammeplan om hva norske barnehager skal være.
Regjeringen ønsket seg blant annet en språknorm barna skulle oppfylle. I tillegg ville de ha en beskrivelse av hva som skulle være barnas utbytte av barnehagen før skolestart.
«Er dette framtidens barnehage?», skrev Eivor Evenrud på bloggen sin. Skulle barnehagene bli mer lik skole? Med testing og læring før frihet og lek.
Barnehagelæreren fra Oslo var allerede en profilert stemme i debatten og var nettopp valgt inn i bystyret i Oslo for partiet Rødt. Nå var hun sint. Det viste seg raskt at hun ikke var alene.
– Det rant inn med tilbakemeldinger. Veldig mange var frustrerte, sier Evenrud.
Flere barnehagefolk uttalte seg iltert i avisene over forslagene fra regjeringen. Det ble snakket om «rasering av barndommen» og «slaget om framtida».
– Jeg har aldri før sett så stor uro i barnehagesektoren, sa leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal til Dagbladet.
De som kontaktet Evenrud, etterlyste en møteplass, et sted å snakke sammen. De måtte samle kreftene. Hun inviterte dem til kontoret sitt gjennom et arrangement på Facebook.
– Jeg tenkte vi kom til å bli åtte-ti stykker, sier hun.
I løpet av et par dager hadde et par hundre meldt sin interesse.
– Det var ikke plass på kontoret mitt, for å si det sånn, sier Evenrud.
#denfølelsen
Løsningen kom gjennom en bekjent ved barnehagelærerutdanningen ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus. De fikk låne et auditorium, og 20. april strømmet over hundre mennesker inn dørene. Blant dem var Palma Kleppe, barnehagelærer og styrer i en foreldredrevet barnehage på Nesodden.
– Før møtet hadde jeg kontakt med mange andre engasjerte barnehagefolk som var urolige for det som skjedde, sier Kleppe.
Her var alt fra barnehagelærere og foreldre til forskere og professorer. De hadde én ting felles. De var sinte. Lei seg. Opprørte.
Barnehagestyrer Royne Berget tok med seg to av pedagogene i barnehagen sin og reiste fra Rygge i Østfold for å være med.
– Å gå inn der var en vanvittig deilig følelse. Vi så at det var mulig å få i gang noe som kunne påvirke det som foregikk i sektoren. Det var så mye frustrerende å ta tak i, sier han.
Folk reiste seg, manet til kamp. De diskuterte hvordan de kunne mobilisere og få politikerne til å snu.
– Det var en kampvilje jeg aldri hadde vært borti før, sier Berget.
Til slutt sa noen at de trengte en aksjonsgruppe. Hvem ville bidra? Palma Kleppe rakte opp hånden. Hun var ikke alene.
– Det finnes ildsjeler i barnehagesektoren. Nå samlet de seg, sier hun.
11 stykker satt igjen etter møtet, ifølge Evenrud. På tavlen hang tettskrevne ark med stikkord: aksjoner, kronikker, ring en politiker, underskriftskampanje, plakater, ta med barna!
Den ferske aksjonsgruppa fordelte oppgaver. Foran dem lå hundrevis av ubetalte arbeidstimer med et håp om å endre barnehagepolitikken.
Opprørets time var kommet.
Gjennomslag
Palma Kleppe er ikke fremmed for å engasjere seg når det brenner i samfunnsdebatten. Under flyktningkrisen i 2015 samlet titusener seg på Facebook i den nasjonale dugnadsgruppen Refugees Welcome to Norway. Det startet som en idé på en grillfest i hagen hennes. Hun var klar over kraften som lå i et godt organisert Facebook-opprør.
– Vi visste at vi måtte bruke Facebook også i denne saken, sier Kleppe.
Dagen etter allmøtet i Oslo opprettet hun Facebook-gruppen Barnehageopprør 2016. To dager senere rundet de tusen medlemmer. Dagen etter, tre tusen. I løpet av ti dager var de over seks tusen. De hadde truffet en nerve. Barnehageansatte var i harnisk over hvilken retning de mente regjeringen var i ferd med å trekke barnehagene.
– Det var en reell fare for å bringe den norske barnehagetradisjonen helt ut av kurs med mer krav om testing, språknormer og så videre, sier Kleppe.
Stortinget skulle behandle stortingsmeldingen i slutten av mai. Tiden var knapp, men opprørene ble lagt merke til. Medietrykket økte de neste ukene. Da saken skulle opp til høring i Stortinget, sto hundrevis av barnehagelærere i kø utenfor inngangen. Blant dem var Royne Berget.
– De ansatte på Stortinget ble tatt på senga av storinnrykket. Det var nærmere hundre som ikke kom inn, for det var ikke plass, sier han.
Regjeringen led nederlag. Punktet om språknorm og beskrivelse av barnas barnehageutbytte før skolestart ble nedstemt. Opprørerne feiret. Etter stortingsmeldingen ble en ny rammeplan for barnehagene vedtatt, men i langt bedre stand enn de fryktet.
– Vi fikk det til, sier Kleppe.
Hun følte at noen hadde slått på lyset. Endelig turte barnehagelærerne å si ifra. Og de ble hørt.
Så hvorfor stoppe her?
Bemanningsstriden
Gjennom 2017 var luften i ferd med å gå ut av ballongen. Mobiliseringen året før hadde gitt en seier i Stortinget, masse medvind og viktig barnehagedebatt.
– Men nå var det mer labert. Jeg måtte finne ut hvem som ville være med videre, sier Kleppe.
De hadde hele tiden vært klare på at de ikke ønsket å være en statisk aksjonsgruppe. Folk var med i kortere og lengre perioder, alt etter hvor mye kapasitet de hadde.
– Det er en bevegelse med mål om stadig å være i bevegelse. Vi ville ikke ha faste talspersoner. Profesjonen skulle være stjernen, sier Eivor Evenrud.
Flere av ildsjelene samlet seg til et nytt møte rett før jul. Regjeringen hadde foreslått en ny bemanningsnorm som nå var ute på høring.
Den foreslåtte normen var én ansatt per tre småbarn (0-2 år), og én ansatt per seks store barn (3-5 år). Det var imidlertid ingen krav til at bemanningen måtte gjelde hele åpningstiden. Ettersom barnehagene har lengre åpningstid enn en arbeidsdag, må de ansatte jobbe i skiftordning, noe som gir lav bemanning på morgen og ettermiddag. I tillegg går mye tid med til møter, pauser, foreldresamtaler og andre ting i løpet av dagen.
Aksjonsgruppa mente bemanningsnormen kun ville se bra ut på papiret. I hverdagen ville det være lange perioder av dagen når ansatte måtte ha ansvar for langt flere barn. Hvis en bemanningsnorm skulle utgjøre en forskjell, måtte den gjelde hele åpningstiden. Opprørerne skjønte at det var her kampen ville stå. Nå måtte de meisle ut en strategi før det var for sent.
Royne Berget hadde lenge vært aktiv i debatten, men han hadde ikke vært med i aksjonsgruppa. Nå var han klar. Bemanning hadde alltid vært hans hjertesak.
– Politikerne har lovet bemanningsnorm i flere år, men lite har skjedd. Den nye rammeplanen er kjempefin, men vi har ikke nubbesjanse til å oppfylle det som står der på grunn av lav bemanning. Det gjør at man bare blir motløs, sier han.
Etter møtet diskuterte han med Kleppe. I Sverige hadde det allerede vært et bemanningsopprør blant de barnehageansatte. De hadde fått oppmerksomhet på sosiale medier gjennom emneknaggen #pressatläge. Kunne de få til noe lignende i Norge? Hva skulle de i så fall kalle det?
– Det måtte være noe som ikke var brukt i andre sammenhenger. Og det måtte være iøynefallende og vekke noen følelser, sier Berget.
I januar tok aksjonsgruppa et valg. #uforsvarlig var født.
Nå var det én ting som gjensto. De ansatte måtte tørre å dele de ugreie historiene fra barnehagelivet.
– Historisk kamp
Regjeringens forslag til ny bemanningsnorm gjorde at engasjementet økte igjen på Facebook-gruppa. Eivor Evenrud endret navnet til «Barnehageopprør 2018». I løpet av få dager kom tusenvis av nye medlemmer til gruppa.
– Det sitter langt inne å snakke om det som ikke er så bra i hverdagen. Vi visste vi ville få kritikk fra våre egne fordi slike historier kunne bidra til å snakke ned det som skjer i barnehagene. Men vi må også snakke om det som ikke er greit, ellers gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, sier Palma Kleppe.
Royne Berget hadde allerede sett engasjementet øke i nettdebattene.
– Flere stemmer kom på banen med krassere og tydeligere språkbruk enn tidligere, sier han.
25. februar la aksjonsgruppa ut en oppfordring til barnehageansatte om å dele sine historier under #uforsvarlig: «Har du kjent på utilstrekkelighet? Tenkt at «dette er egentlig ikke greit»? Sagt ja til «å klare dagen uten vikar» selv om du egentlig mener nei? Tenkt at «det var bare flaks at det gikk bra i dag»? For mange barn og for få ansatte, men «det er bare slik det er»? Nå oppfordres alle til å dele sin historie – til å fortelle om dagene og organiseringen som ikke har fått se dagens lys.»
«Dette er en av de viktigste kampene i barnehagesektorens historie!» kommenterte Berget under innlegget på Facebook. Men ville barnehagelærerne tørre å vise fram hverdagen?
– Historiene smalt inn med en gang vi trykket på knappen, sier Berget.
Hverdagshistorier
Historie 1: Vi skal altså være 14 barn, alle født i 2016 og 2017, og kun 3 ansatte.
Historie 2: Minstemann på 10 måneder kunne enda ikke gå, så jeg måtte være sammen med han og hjelpe han å klatre opp og ake ned på den minste sklien på lekeplassen, samtidig som jeg hadde kontroll på de seks andre. (…) Etter kort tid får jeg kontakt med en av de andre voksne og ber de hente styrer, jeg har to barn som er borte.
Historie 3: Klokka er 14.40, og det er 1 voksen på sju barn.
Historie 4: Jeg kommer til å være alene med 12 barn i totalt 4 timer og 15 minutter. (…) Denne dagen gikk jeg, som de fleste andre dager, hjem og følte meg utilstrekkelig.
Historie 5: Jeg kunne nevnt utallige situasjoner hvor jeg har tenkt «dette er ikke forsvarlig, hvordan skal jeg kunne forsvare dette dersom noen foreldre poengterer det, eller enda verre; om det skjer noe med barna?».
Fem om dagen
Over hundre #uforsvarlig-historier kom inn i løpet av et par dager. De handlet om barn som trengte bleieskift, men måtte vente, gråtende barn som ikke fikk trøst, hvite løgner overfor foreldre for å pynte på virkeligheten, vikarnekt fra eiere.
Og de fortsatte å strømme på. Over 350 historier skulle komme i løpet av to måneder – mer enn fem nye historier hver eneste dag.
Rett før #uforsvarlig-kampanjen satte i gang for fullt, dukket også en ny, uredd stemme opp. I en kronikk på nrk.no skrev barnehagelærer Anniken Myrnes «Bemanning i barnehagen – tør du å vite?».
«Jeg skulle så gjerne sagt at vi ser, trøster og hjelper barna når de trenger det. Det kan jeg ikke», skrev Myrnes.
Kronikken engasjerte. Plutselig befant hun seg i studio til God Morgen Norge på TV2, i samme sofa som kunnskapsminister Jan Tore Sanner. Hun åpnet opp om en vanskelig hverdag med få folk på jobb. Og om en taushetskultur i barnehagesektoren. Ansatte som ikke tør å ta bladet fra munnen og fortelle hvordan det egentlig er.
– Bør foreldrene være bekymret? spurte programlederen.
– Ja, det er grunn til å være bekymret med dagens bemanning, sa Myrnes.
Henne må jeg få med, tenkte Palma Kleppe. Snart var Myrnes inne som en av drivkreftene i aksjonsgruppa.
Fortsatt var det én avgjørende stemme som ikke var på banen. Nøkkelen til virkelig gjennomslag lå kanskje hos noen andre enn de barnehageansatte. Noen som i høyeste grad ville kjempe for en best mulig barnehagehverdag.
– Vi måtte få med foreldrene, sier Myrnes.
Opprør fra do
Caroline Marita Omberg var allerede medlem i gruppa Barnehageopprør 2018, så hun visste at det ulmet i sektoren. Selv har hun to barn i barnehage. Da hun så innslaget på God Morgen Norge på TV2, ble hun kraftig provosert over svarene fra kunnskapsministeren.
– Jeg tenkte at dette tar ikke politikerne på alvor. Her må flere si fra, sier Omberg.
«Nå må foreldre bli med i barnehageopprøret», skrev hun i Dagsavisen. Politisk omsorgssvikt kalte hun bemanningssituasjonen. Hun fikk mer enn hun hadde bedt om. I innboksen hopet det seg opp med meldinger fra engasjerte foreldre. Egentlig hadde hun ikke tid til dette, men hun hadde jo selv satt det i gang.
Fredag 6. april offentliggjorde regjeringen det endelige lovforslaget til bemanningsnorm. Der sto det ingenting om at den skulle gjelde hele åpningstiden. Samme dag satt Omberg på Holtskogkonferansen i Oslo for å lære å «berike dine budskap og styrke din merkevare ved hjelp av historiefortelling». Det tikket stadig inn nye meldinger fra foreldre. Jeg må få gjort noe, tenkte hun.
– Så jeg gikk på do og opprettet Facebook-gruppen Foreldreopprøret 2018, sier Omberg.
«Dette er gruppa for foreldre som vil være med i kampen for at forslaget til ny bemanningsnorm virkelig skal være til barnas beste», skrev hun på gruppa.
På en uke fikk de åtte tusen medlemmer. Flere skulle det bli. Snart blir Omberg intervjuet av Dagsavisen og Dagens Næringsliv, skriver kronikk i VG og ender opp i debatt med kunnskapsministeren på TV2.
– Jeg kunne ingenting om å drive politisk opprør og ante ikke om det var mulig å gjøre en forskjell. Men jeg lærte fort og spurte og gravde hos andre. Jeg merket snart at vi hadde stor kraft når vi sto sammen, sier hun.
Solskinn og virkelighet
Barnehageopprøret passerte selv 20.000 medlemmer, men de visste om sprengkraften som lå i å få med foreldrene.
– Det var forløsende. Vi visste at hvis foreldrene kom på banen, ville media respondere enda sterkere, sier Royne Berget.
Bemanning – hvor mange fang barna har i barnehagen – er håndfast og lett å kommunisere. Men få foreldre kjenner bemanningssituasjonen i barnehagene. De er der kun noen minutter hver dag for å levere og hente.
– Hvis vi ikke forteller dem om underbemanning og om hva som har vært vanskelig og ugreit i løpet av dagen, så vet de det ikke. De fleste barnehager har vært altfor flinke til å late som alt er bra og kun formidle solskinnshistoriene, sier Berget.
Det var en annen virkelighet som kom fram under #uforsvarlig. Den virkeligheten måtte nå ørene til en helt bestemt gruppe mennesker – politikerne på Stortinget.
En tåre på Tinget
Palma Kleppe og Anniken Myrnes gikk gjennom de hvite dørene i møterommet på Stortinget 19. april i år. Rundt bordet satt politikerne fra utdanningskomiteen, klare for høring. Rommet var fylt opp av fagforeningstopper, ledere fra Private Barnehagers Landsforbund, representanter fra Barneombudet, kommunetopper og andre maktpersoner.
Barnehageopprørerne satte seg på stolene langs de røde veggene. Snart var det deres tur til å ta mikrofonen.
– På vegne av barna krever vi at dere gir dem flere fang, sa Anniken Myrnes.
Janne Bergstå fra Foreldreopprøret fulgte opp.
– Mange barn starter hver eneste dag med å føle seg forlatt, avvist eller oversett, sa hun med dirrende stemme.
– Flere foreldre har ved gjentatte anledninger blitt igjen en stund etter levering for å hjelpe til, fordi de opplever at situasjonen i barnehagen ikke er forsvarlig, sa Bergstå.
To stoler bortenfor tørket Palma Kleppe en tåre. Hun håpet politikerne hørte etter. Virkelig hørte.
Mathilde Tybring-Gjedde fra regjeringspartiet Høyre sa hun fulgte med på alt som skjedde i barnehageopprøret.
– Mange av historiene som har kommet fram, har gjort inntrykk, sa hun.
Martin Henriksen fra Arbeiderpartiet kremtet og lente seg mot mikrofonen. Han takket for engasjementet.
– Det er første gang jeg har opplevd at denne type aksjonsgrupper kommer inn på slike høringer. Dere har høye krav som er litt krevende for oss politikere, men det er kanskje også poenget, sa han.
De andre i rommet humret. Men opprørerne hadde vist to år tidligere at de ikke var til å spøke med. Folk bryr seg. Det er tross alt barna deres det handler om. Og folket er også velgerne. Kan opprøret lykkes nok en gang?
Problemet er enkelt oppsummert: penger.
14 milliarder kroner
Martin Henriksen sendte allerede før høringen et skriftlig spørsmål til kunnskapsminister Jan Tore Sanner om hva en bemanningsnorm som gjelder hele åpningstiden, vil koste. Noen dager senere kom svaret. Prislappen vil være nesten 14 milliarder kroner. Og barnehagene vil trenge 24.000 flere årsverk. Sanner svarte at en slik bemanningsnorm gir lite rom for fleksibilitet og effektiv ressursbruk.
«Dersom barnehageeier ikke har mulighet til å tilpasse bemanningen noe i løpet av dagen avhengig av hvor mange barn som faktisk er til stede til enhver tid, kan det føre til kortere åpningstider og et dårligere tilbud for foreldre», skrev Sanner.
Palma Kleppe og Anniken Myrnes er klar over at det vil være dyrt. Men at det er urealistisk, vil de ikke være med på.
– Uten økt bemanning kan ikke vi som jobber i barnehagene oppfylle de 270 kravene som blir stilt til oss i den nye rammeplanen. Hvis det ikke er penger til det, må politikerne tenke seg om før de legger slike krav på bordet, sier Kleppe.
Royne Berget mener regjeringen bør ta en titt på sin egen stortingsmelding, som pekte på forskning som viser at offentlige investeringer i barnehage kan gi en fremtidig gevinst som er om lag ti ganger større enn kostnadene.
– Er virkelig 14 milliarder så mye penger å bruke på det viktigste i barnehagen, de menneskelige ressursene, når investeringen kan tidobles i framtida, sier han.
Isfjell
«Alle som jobber i barnehage, vet hva hovedproblemet der er; det er altfor få voksne!» skrev Eivor Evenrud i blogginnlegget fra 2016 som sparket i gang opprøret. Hun er ikke overrasket over kraften i opprøret.
– Stemmene til barnehagelærerne har vært fraværende i så mange år. Dette handler om barna våre, de minste i samfunnet. Det er noe som vekker de fleste, sier hun.
Barnehagelæreren tror #uforsvarlig-historiene er toppen av et isfjell.
– Det jeg har lest, er bare en brøkdel av det jeg vet foregår. Jeg tviler ikke et sekund på at det finnes et lass sånne historier, sier Evenrud.
Arbeidernes dag
1. mai er det barnehageopprøret som samler flest folk i toget i Bergen. I Tønsberg fyller opprørerne halve toget, ifølge lokalavisen. Også i andre byer tar barnehageansatte og foreldre til gatene for å kreve økt bemanning. Foreldreopprøret har samlet inn over 26.000 underskrifter.
Samme dag kommer en ny #uforsvarlig-historie ut på Facebook-siden. En barnehagelærer forteller om en morgen med 18 barn på to ansatte. Barnehagesjefen i kommunen nekter henne å sette inn vikar selv om to av personalet er syke. Til slutt trosser hun ordren og kaller inn vikar allikevel. Hun blir snart oppringt av sjefen.
«Jeg får beskjed om at jeg vil bli trukket i lønn, deretter vil det bli opprettet en personalsak og deretter vil jeg få store problemer. Jeg tar stille imot. Et barn faller og slår seg, jeg er den nærmeste. Jeg sier jeg må legge på. Hun raser videre. Jeg legger på og trøster. (…) Jeg er redd, hjertet mitt hopper nesten ut av brystet mitt. Jeg kan ikke miste jobben, jeg har to skolebarn. Jeg føler meg liten, tråkket på og sint. Jeg rister det av meg, jeg er på jobb.»