Barnets perspektiv utgjør fundamentet i pedagogisk praksis

Pedagogisk arbeid med barn i danske barnehager skal ta utgangspunkt i et barneperspektiv. Det gjelder uansett om det er snakk om hverdagssituasjoner, barneinitierte aktiviteter eller voksenplanlagte forløp[1] (2018, s. 8). Men i læreplanen er det ikke formulert hvordan barnets perspektiv skal forstås – eller hvordan man kan ta utgangspunkt i i barnets perspektiv. Det blir pedagogenes oppgave å definere hva som er barnets perspektiv – og hvordan de kan arbeide med det i deres pedagogiske praksis.

Brian Løcke, en dansk pedagog, gir en kvalifisert vurdering av hvordan vi kan forstå begrepet barnets perspektiv, både i teori og praksis (2022a, 2022b).

For å forstå «barnets perspektiv» i teorien, refererer Løcke til Dion Sommer (2010),[2] som skriver at barnets perspektiv er et mangetydig begrep med mange muligheter for fortolkninger og at barnets perspektiv er utenfor pedagogens rekkevidde. Det er kun gjennom iakttakelse av barnets handlinger, mimikk og utsagn at den voksne kan få innsikt i barnets tanker og oppfatninger, og den innsikten kan ikke valideres som barnets perspektiv. Det er et voksenperspektiv på barnets situasjon, fordi den voksne bruker sin viten om barnet til å konstruere sitt syn på hvordan barnet opplever situasjonen.

Barnets perspektiv er altså den voksnes mer eller mindre realistiske konstruksjon av hvordan verden ser ut fra barnets perspektiv. Den voksne kan ha omfattende kunnskap om barnet, men den kunnskapen representerer likevel den voksnes konstruksjon og oppfatning av barnets perspektiv.

Ulike voksne som kjenner barnet, det kan være foreldre, foreldre, pedagoger, psykologer eller andre, vil konstruere hvert sitt perspektiv på barnet gjennom sitt eget perspektiv på hem barnet er, om barnet trives og har det godt, hva barnet er på vei til å bli og kunne, om det oppfyller de utviklings- og læringsmål som forventes, og hvordan den voksne mener barnet har det i fellesskapet, om barnet føler seg akseptert som et gyldig medlem av den aktuelle, lokale gruppen – eller om det ikke gjør det.

Ulike voksne, ulike synspunkter

Jo mer kunnskap om barn generelt og jo mer kunnskap om det konkrete barnet, jo mer nyansert kan perspektivet bli – men det vil stadig være et utenfra-perspektiv og et voksenperspektiv.

Barnets perspektiv er barnets egne opplevelser. Barnet er subjekt, og det er barnets verden, som pedagogen (og foreldre o.a.) må forsøke å få innsikt i for å kunne ta utgangspunkt i barnets perspektiv i tilretteleggingen av det pedagogiske arbeidet i barnehagen.

Løcke har i sitt bachelorprosjekt (2022a) gjennomført en rekke kvalitative observasjoner av 2-årige barns pedagogiske hverdag i et dagtilbud, og han baserer sin empiriske og praksisnære analyse av barnets perspektiv på disse observasjonene. Kort tid før bachelorprosjektet har Løcke vært i praksis et halvt år i vuggestuen,[3] så han kjenner barna, og de kjenner ham. Men nå, når han har kommet for å innhente empirisk materiale til sin bachelorrapport, er han mer en tilskuer som observerer i stedet for å være i samspill med barna og deltagende i hverdagsaktivitetene.

Her er en observasjon fra en av de første dagene i bachelorprosjektet:

Det er lunsj, og alle barna sitter ved bordene. Jeg (Løcke) sitter i et hjørne på avstand for å observere måltidssituasjonen. En av jentene stirrer på meg. Hun fortsetter å stirre, hun sitter som stivnet mens hun stirrer. Hun virker tydelig utrygg og urolig over situasjonen og er kanskje forvirret over at jeg sitter der– og ikke spiser ved bordet, slik jeg pleier å gjøre. Hun begynner å gråte, men fortsetter å stirre på meg. En vokse setter seg ved siden av henne slik at hun slutter å gråte. Når maten serveres, kikker nesten alle barna vekselvis fra maten og over på meg.

 Løcke oppfører seg altså svært annerledes enn han pleier, og han innser at han i observatørrollen virker forstyrrende for barna. Det er uvanlig og og skaper utrygghet hos barna at den Brian som de ellers kjenner som omsorgsfull, aktiv og engasjert i samspill med dem, nå bare sitter der og kikker på dem.

 Fra barnas perspektiv er Brians oppførsel annerledes og helt feil. Noen av barna ser ut til å være litt redd ham, og må ha trøst av en av de kjente barnehagelærerne. Siden Løcke tydelig er et forstyrrende element under lunsjen, avslutter han observasjonen. Når han etter frokosten vil følge med barna ut i garderoben, får han klar beskjed. Han beskriver hva som skjedde:

Etter samlingen går en av de voksne med fire barn i garderoben. Jeg føler gruppen, slik at jeg kan observere en garderobesituasjon. Da jeg er på vei igjennom døra, snur det bakerste barnet seg. Hun ser meg i øynene, strekker armen ut med flat hånd – det universelle stopp-tegnet, og sier: «Nei, Brian!». Hun vil ikke ha noe av at jeg følger etter, så jeg rygger tilbake og respekterer hendes grense. På sin egen, meget tydelige måte får piken sagt nei til at Brian skal få være med der hun skal, når han oppfører seg så annerledes.

Dette er et eksempel på hvordan Løcke, med sin faglige kunnskap om barn og sin konkrete kjennskap til disse barna forstår situasjonen, slik den må se ut fra barnas perspektiv. Han anerkjenner barnas perspektiver ved å trekke seg tilbake og avslutte sine observasjoner. Barnas rett til medbestemmelse ble respektert, i situasjonen bestemte de om de ville ha med seg en observatør eller ikke.

Senere har han mer hell med å få lov til å være med, da han deltar på en måte som sett fra barnas perspektiv er den riktige måten å oppføre seg på, som pedagog i vuggestuen. I en ny observasjon skriver han:

Jeg er på lekeplassen, sola skinner og både vuggestuen og barnehagen er ute på den store lekeplassen. Ikke langt unna er det veiarbeid, så det kjører noen tunge maskiner rundt, som noen av barna er meget interesserte i. Fire barn fra vuggestuen, som alle kjenner meg fra praksisperioden, roper på meg. De vil at jeg skal gynge dem, så jeg går over til den store husken og begynner å gi dem fart. «Høyere, Brian, høyere!», roper de. Jeg dytter dem, men jeg lage noen susende lyder som skal høres ut som en rakett. Barna ler, jeg ler, og vi har det morsomt sammen. Når husken svinger opp foran meg, prikker jeg på føttene deres, og de ler høyt. Vi leker slik i lang tid, til jeg blir sliten i armene mine. Jeg får husken til å stoppe, og takker barna for en morsom lek. Kort tid etter leken står jeg på plenen, og en av jentene fra husketuren kommer bort til meg, tar meg i hånden og ser meg inn i øynene. Hun peker mot maskinene med veiarbeid. Jeg spør om vi skal se på dem sammen, hun nikker og smiler. Vi går bort til gjerdet, ser på maskinene, mens jeg forteller henne hva de heter og hva de gjør. Snart er det spisetid, og de voksne kaller barna inn. Jenta og jeg snur oss, begynner å gå, så løper hun ivrig i forveien og smiler. En av pedagogene ser på meg og gir meg en tommel opp for stjernestunden jeg nettopp hadde hatt med jenta.

 Disse fortellingene viser hvor viktig det er at pedagoger er oppmerksomme på hvordan barna forstår det som foregår omkring dem. Altså hvor viktig det er at pedagoger kan avlese barnas signaler og gå ut av rollen som observatør og agere som en ansvarlig pedagog (Sørensen, 2018), som respekterer og anerkjenner barna som subjekter og aktører i deres eget hverdagsliv. Den ferdigheten kan ikke skrives ned og læres som en metode i pedagogisk arbeid. Her er det pedagogens faglighet og profesjonelle dømmekraft som kvalifiserer den pedagogiske praksisen, som utgjør fundamentet i alle pedagogikk.

Referanser

• Børne- og Undervisningsministeriet. 2020. Dagtilbudsloven. Bekendtgørelse av lov om dag-, fritids- og klubtilbud m.v. til barn og unge.
• Børne- og Undervisningsministeriet. 2018. Den styrkede pædagogiske læreplan. Rammer og indhold.
• Løcke, B. T. 2022a. Børneperspektiv i teori og praksis. Bachelorrapport, Pædagoguddannelsen i Aarhus, VIA University College.
• Løcke, B. T. 2022b. Pædagogisk praksis eksisterer ikke uden barnets perspektiv. Pædagogisk Extrakt, tema: Flere, der trives mere, VIA University College.
• Sommer, D. 2010. Børn i senmoderniteten: Barndomspsykologiske perspektiver. Hans Reitzel.
• Sørensen, H. V. 2018. Etik i udforskning av små børns leg og aktiviteter i børnehaven. Tidsskriftet BARN, 36,1. (s. 55-68).

[1] Den styrkede pedagogiske læreplanen for dagtilbud tilsvarer den norske rammeplanen for barnehager.

[2] Dion Sommer (1948-) er professor i utviklingspsykologi ved på Aarhus Universitet.

[3] I Danmark kalles daginstitusjoner for barn mellom 1 og 3 år for vuggestuer, og en daginstitusjon for barn mellom 3 og 5 år kalles barnehage. Samlet kalles de dagtilbud.

*) Artikkelen er oversatt fra dansk av Ståle Johnsen.