En tillitsvalgts reisebrev fra kriselandskap

Ny stenging og smittetall som flyr til himmels. Vi er på ingen måte tilbake til utgangspunktet. Langvarige slitasje, belastninger og overytelse må med i regnestykket. Stemningen mange steder er trykkende og dyster. Nå er det krise i skoler og barnehager.

Det ble brått mange telefoner, eposter og spørsmål i møte med et massivt smittetrykk der ute i skoler og barnehager. Regjeringens pressekonferanser kom som perler på en snor med hurtig innføring av nye tiltak og restriksjoner. Som tillitsvalgt hadde jeg knapt fått installert meg tilbake på hjemmekontor før alt dette startet, vel vitende om at jeg er både privilegert og heldig som har en hjemmekontorsituasjon å gå til.

Les også: Barnehagelærerne blir ikke sett

Det gir likevel en bitter smak i munnen når jeg tenker på situasjonen i barnehagene, skolene og utdanningsinstitusjonene; forvirring, sykefravær, karantener, usikkerhet om testtilgang og enormt fravær både blant barn, elever og ansatte. Endatil fikk noen anbefalinger om å ikke bruke munnbind i undervisningssituasjoner. Stemningen er trykkende og dyster. Henvendelsene som kommer inn formidler fortvilelse, sinne, apati og en voksende håpløshet.

Pandemipedagogikk som ufrivillig norm

Vi er ikke satt tilbake til start i pandemihåndteringen. Vi har allerede lagt bak oss 21 måneder med krisehåndtering i barnehager, skoler, universiteter og høyskoler. Det begynner å sige inn at 20-åringen her hjemme kan fullføre en hel bachelorgrad på et Universitet i nedstengningsmodus og nettundervisning.

Gruppeundervisning med fremmøte og mulighet til å møte medstudenter har kommet som velkomne smådrypp i en studiesituasjon forvist til hybelrommet og skjerm. Situasjonsbildet blir enda verre når tankene går til nære familiemedlemmer som har fullført tilnærmet hele videregående skole eller ungdomstrinn på pandemiskole. For ikke å snakke om elever i yngre alder som har mindre erfaring å sammenligne med.

I barnehagene har en hel generasjon med barn møtt inngripende tiltak for måltider, lek og sosial omgang. Dette er blitt normalen for helt vanlige barn og unge. Oppe i det hele finnes også de barna og unge som beskrives som sårbare. Parat til å ivareta alle står pedagoger, lærere og barnehagelærere. De har over lang tid jobbet på spreng for å gi så god opplæring, omsorg og medmenneskelighet som mulig. Strikken er allerede strukket langt, for langt vil jeg si. Det er dette som er utgangspunktet nå når en ny smittebølge slår inn over oss med voldsom kraft.

Varslet kriseintensivering

Ved skolestart i høst begynte krisen å melde seg med nye synlige tegn. Smitte og restriksjoner har hatt mange inngripende sekundæreffekter. Ansvaret for gjennomføring av konfirmasjoner, lagdeltakelse i idrettskonkurranser og helsa til familie og venner hvilte tungt på barn og unges skuldre.

Sykefraværet begynte å stige blant ansatte. Man har kanskje klart å holde fraværet relativt lavt frem til nå, og det store flertallet har strukket seg litt ekstra for å få det til. Men det er fra naturens side begrenset hvor lenge og hvor mye man kan strekke seg. Til slutt går det ikke lenger. Dette så vi tegn på at var en realitet tidlig i høst. Deretter kom fraværsboomen.

Belastningen ble enda større for de om sto igjen på jobb. Snøballen hadde begynt å rulle. Pandemihåndtering som baserer seg på å strekke strikken enda litt til, fungerer ikke der strikken allerede er på bristepunktet. Det sier seg selv at gjeninnføring av en trafikklysmodell som forutsetter bedre bemanning enn i en normalsituasjon, ikke lar seg gjennomføre. Har man lukket øyne og ører for tilstanden der ute?

Nå må dere lytte!

Barnehagelærere, lærere, pedagoger og undervisere på universiteter og høyskoler har alle sammen gitt mye. Vi takker for applausen vi mottok. Men vi så også at applaus snudde til en smertelig smekk over lanken da vi ba om anerkjennelse i årets mellomoppgjør.

Lønnsutviklingen til barnehagelærere, lærere, pedagoger og vitenskapelig ansatte i staten holdes i sjakk med jernhånd. Samtidig skal pandemiens virkninger bekjempes ved å styrke laget rundt elevene, øke tid og ressurs til kontaktlærere, ekstra undervisning og oppfølging av elever, forsterket tilbud og styrket vikarordning (Koronatiltak for barnehager og skoler (udir.no)).

Alt dette skal løses tilsynelatende uten ekstra kostnader i form av kompensasjonsordninger eller bedre bemanning. Det blir utopisk ønsketenkning dersom man ikke mener at lærere og pedagoger skal strekke seg ytterligere. Ingen er tjent med å la det gå for langt. Aller minst den ansatte som står igjen med bevisbyrden for at ettervirkninger av smitte, skade og slitasje er relatert til arbeidssituasjonen. Fra nå av må vi gi sammen. Det forutsetter aktiv lytting til profesjonene i skolene og barnehagene. Nå må vi se handling!

Vi er alle mennesker

Mennesker er vi alle sammen. Personlige forhold bør ikke skyves under teppet om man skal opprettholde en nødvendig profesjonell handlekraft. Når vi ser studenten som synlig strever på den andre siden av skjermen, eleven som tynges psykisk, eller uroen over hjemmesituasjonen til noen av barna, gjør det noe med oss og berører oss menneskelig.

I tillegg står vi alle i våre egne situasjoner på hjemmebane. I løpet av en og samme dag fikk jeg melding om to dødsfall i nær omgangskrets. Koronarelatert? Vel, kanskje ikke direkte, men i det ene tilfellet kom meldingen som en knyttneve og direkte påminning om at for noen av oss er grensen nådd. Ikke alle klarer overgangen til den nye normalen.

Jeg vet at vi er mange som står i liknende og krevende situasjoner nå. Skal vi klare å overleve krisen på en human måte, må vi vise at vi står sammen om dette. Det må vises med mer enn ord, og det må vises konkret der krisen gjør seg mest gjeldende. I mangel av et bedre ord må jeg bruke det mye brukte ordet KRISE om situasjonen i skoler og barnehager. Der et det krise nå!