Kritikken av «De utrolige årene» er basert på feil grunnlag

Det er avgjørende viktig å reflektere kritisk og diskutere praksisen vi har og bruker i barnehage og skole. Monica Seland skriver i svaret til oss at hun ikke forstår hvorfor barnehager og skole bruker alle strategiene i «De utrolige årene» (DUÅ) på alle barn. Det er det heller ingen som gjør, og dette viser for oss i hvor liten grad hun har fått innsikt i programmet. Det er helt feil at alle strategier skal brukes i en rekkefølge eller mekanisk.

Det vi alltid jobber med i DUÅ, er relasjoner, anerkjennelse, og hvordan tilrettelegge for det enkelte barns behov for å fremme selvbilde og mestringstro. Vi reflekterer kritisk og etisk i kollektive prosesser rundt den voksnes definisjonsmakt, slik at vi kan fremme barnas trivsel, og støtte best mulig i utvikling av sosial- og emosjonell kompetanse. I DUÅ er det en svært viktig del av opplæringen å kartlegge og analysere egen praksis, og hvordan vi i fellesskap kan finne opprettholdende faktorer hos personalet, barna eller i annen del av konteksten, for best mulig tilrettelegging.

Alle barn skal få møte varme, trygge og støttende ansatte som tilrettelegger og endrer praksis etter de barna som til enhver tid går i barnehagen eller skolen. Dersom innholdet var slik Seland beskriver i boka «Når evidens møter praksis», ville vi ikke sett verdien av å bruke programmet.

Les også: Programmet De utrolige årene er ikke uetisk

Grunnen til at vi viser stor motstand til kritikken, er at vi som praktiserer DUÅ ikke kan bruke den til noe konstruktivt, fordi kritikken ikke har tatt utgangspunkt i programmets faktiske innhold.

Det blir nesten som at en gruppe mennesker skulle diskutert fordeler og ulemper med å plante bjørk i hagen. Vi argumenterer for at dette er et flott tre for barn å klatre i, og det kan være spennende å følge årstidene etter hvordan det forandrer seg. Vi planter bjørk i hagen, steller det godt, og treet vokser. En annen gruppe mennesker er sikker på argumentasjonen handler om å pante gran i hagen. Denne gruppen er ikke enig i at dette er et tre som egner seg for klatring, det kan være barn stikker og skader seg, og det endrer seg da svært lite gjennom årstidene. De som faktisk har plantet bjørk i hagen, prøver å fortelle nærmere om det, men den andre gruppen mener fremdeles det er gran, og mener den andre gruppen bør ta kritikken på alvor.

Les også: Vi trenger uavhengig forskning på De utrolige årene

Vi ser at dette blir en lite konstruktiv diskusjon. Hvis vi skal reflektere kritisk rundt praksis, må vi nesten snakke om det samme utgangspunktet. I dag står vi dessverre så langt fra hverandre i vår forståelse av programmets innhold, at vi ikke kan bruke kritikken til noe.

For å få innsikt i programmets teorigrunnlag må en gå på opplæring med en utdannet gruppeleder. Gruppelederne har innsikt i programmets varierte innhold og materiell, og velger ut og tilpasser programmet til aldersgruppen og problemstillingene til kollegiet som deltar på opplæring. Her drøfter man i fellesskap hvordan innholdet kan tilpasses ulike barn og barnegrupper, og ulike måter en kan forsøke å støtte barns mestringstro og selvbilde på.

Programmets innhold har ikke Seland tilgang til, og har dermed ikke hatt mulighet til å sette seg grundig inn i det. Boka Seland påstår er en manual, er skiftet ut med en oppdatert bok med blant annet flere kapittel, fornyet innhold og ny tittel: «Utrolige lærere».

Kanskje denne endringen gir bedre forståelse for at det ikke er en fastsatt manual? Boka gir noe innsikt i programmet, men skal ikke følges fra A til Å slik Seland hevder. Dermed snakker hun for oss om den billedlige historien om gran, der vi snakker om bjørk, enn så lenge.

Vi håper du som leser dette er mer nøye på om innholdet stemmer, for kan det virkelig være sant at så mange utdannede barnehagelærere, styrere, lærere, rektorer, spesialpedagoger og andre høyt utdannede fagpersoner over hele landet bruker noe som er uetisk og ikke bra for barn?