«Det er grunn til bekymring over en mal som en Oslo-bydel bruker i oppstartssamtaler i barnehagen»

Det nye byrådet i Oslo ønsker å styrke innsatsen for barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. Ut fra erkjennelsen av at svikt i omsorgen også kan ha direkte innflytelse på hjernens fungering, ønsker man gjennom satsningen på «Barnehjernevernet» i tre bydeler økt vektlegging av innsats for de minste barna.

Barnehagene gis en sentral plass i satsningen. Kontakt og samarbeid med foreldre tillegges økt vekt, blant annet ved at man skal bli mer pågående for å identifisere og avhjelpe problemer. Når det gjelder sistnevnte, har man utarbeidet en mal/et skjema som skal brukes ved oppstartsamtaler med foreldrene.

Malen, som nå brukes i én av bydelene, og som forelegges foreldre, har en karakter og et innhold som gir grunn til ettertanke og bekymring. Spørsmålene som skal stilles, er i beste fall upassende og uhensiktsmessige i forhold til hensikten og kan også føre til at foreldre som trenger hjelp, lar være å be om dette via barnehagen.

Også i andre kommuner, blant andre Porsgrunn, Steinkjer og Kragerø, benytter man skjemaer med samme type spørsmål.

Under temaet «fysisk og psykisk» i skjemaet angis følgende spørsmål:

«– Har barnet opplevd at dere/en av dere foreldre blir sinte, har ødelagt ting, klapset, slått, truet barnet?

– Har barnet opplevd at en av dere foreldre har slått, klapset, dasket o.l. en av de voksne i familien eller søsken?

– Har barnet opplevd at søsken har vært voldelig seg imellom eller mot barnet?

– Hvordan er deres forhold til alkohol og rusmidler?

– Har dere eller andre i barnets nære nettverk hatt eller har vansker i forhold til rusmidler?»

Under avsnittet «andre tjenester» skal pedagogisk leder spørre/kartlegge:

«– Har dere kontakt med andre tjenester?

– Kontakt til barnevernstjenesten? (fortelle litt om at barnevernstjenesten er en tett samarbeidspartner for oss).»

(Hva som menes med dette er ikke angitt. Man må derfor regne med at pedagogiske ledere vil gi varierende framstillinger av dette, forhåpentlig i samsvar med eksisterende regelverk, som setter visse grenser for «tett» samarbeid).

I skjemaet er det angitt plass for foreldrenes og pedagogisk leders underskrift. Det opplyses ikke hva foreldrene skriver under på. Ut fra oppsettet er det rimelig å anta at de bekrefter de opplysninger de har gitt i samtalen. Dette gjør skjemaet til et saksdokument, som skal lagres og kan brukes ved senere anledninger. Fra foreldres ståsted er det ikke unaturlig å ta for gitt at de, ut fra de opplysninger som er gitt i skjemaet, på senere tidspunkt kan bli konfrontert med eventuelle gale eller misvisende opplysninger.

Jeg har blitt kontaktet av foreldre som har måttet forholde seg til disse spørsmålene. Reaksjonene har vært preget av sinne og frustrasjon samtidig som de har villet unngå å signalisere dette til barnehagepersonalet, fordi de ønsker et best mulig samarbeid, til beste for barnet. Det er illustrerende og tankevekkende at de ikke har sett seg tjent med eller våget å gi uttrykk for hva de egentlig mener om slik praksis. Dette viser hvor sårbare også rimelig «ressurssterke» foreldre kan være for slett og forkastelig praksis. Sistnevnte forsterker behovet for innsyn og korrigering fra eksterne fagfolk, opinion og politikere, ikke bare i Oslo, men også i andre kommuner hvor det er fare for at man på denne måten lar gode hensikter gå foran forsvarlig praksis.

Spørsmålene er ikke bare utilbørlige ut fra et lekmannsperspektiv. Det er også grunn til å spørre om de er i samsvar med eksisterende lovverk. De utfordrer dessuten viktige etiske premisser, og de er neppe effektive i forhold til hensikten. Men det er enda mer alvorlig at de høyst sannsynlig fører til at færre utsatte barn og deres foreldre får hjelp.

Det er også tvilsomt om det er adgang til å søke å innhente opplysninger som kan være eller kan bli nyttige eller viktige

Barnehagelovens paragraf 1 angir premissene for samarbeidet mellom hjemmet og barnehagen: «Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.»

Dette medfører at barnehagen med rimelighet kan etterspørre og forvente å få opplysninger som er nødvendige for å ivareta barnets behov for omsorg og lek og fremme læring og danning. Men barnehagens «rett til» å be om opplysninger må ha basis i spesifikk begrunnelse for dette. Barnehagen må altså trenge opplysningene for å ivareta sine oppgaver overfor barnet. Den har derfor neppe anledning til å kartlegge foreldres private forhold, når de opplysninger man etterspør ikke er knyttet til konkrete behov for informasjon.

Det er også tvilsomt om det er adgang til å søke å innhente opplysninger som kan være eller kan bli nyttige eller viktige. Barnehagen har altså rett og plikt til å be om opplysninger om spesifikke forhold, for eksempel knyttet til vold i hjemmet, dersom barnet gjennom atferd eller på annen har vist eller signalisert at det kan ha vært utsatt for eller vitne til vold. Men den har, ut fra barnehageloven ikke anledning til å stille slike spørsmål til alle, som rutine eller som del av en kartlegging.

Argumentasjonen over er også relevant i forhold til paragraf 11 i personopplysningsloven. Her stilles det et «Grunnkrav til behandling av personopplysninger» ved at den behandlingsansvarlige skal sørge for at personopplysningene som behandles, bare nyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. Barnehagen har ut fra dette kun anledning til å behandle, det vil si innhente og lagre, opplysninger som skal brukes til uttrykkelig angitte formål, som er begrunnet i barnehageloven. Barnehagen har etter denne neppe anledning til å foreta generell, rutinemessige kartlegging av denne typen opplysninger.

Registrering og lagring av opplysninger som faller utenfor lovens krav, er ulovlig. Og det er den behandlingsansvarlige, det vil si barnehagens styrer, som er ansvarlig for ulovlig praksis.

Foreldrenes rett til privatliv, som er nedfelt i menneskerettighetene, underbygger argumentasjonen. Og deres rett til privatliv må gis særskilt oppmerksomhet og vern i situasjoner hvor de er sårbare for press og utilbørlig atferd fra instanser og personer med makt.

Ut fra de oppgaver og det ansvar barnehagen er pålagt, er det etisk betenkelig å presse foreldre til eventuelt å kompromittere seg selv

Man kan innvende at foreldre kan nekte å gi opplysninger om de forhold som spørsmålene skal bidra til å kartlegge. Belastningene ved å gjøre dette er betydelige fordi foreldrene av hensyn til barnets beste ønsker et best mulig samarbeid med barnehagen. Mange vil også frykte at de ved å nekte å svare vil mistenkeliggjøre seg selv. De fleste foreldre vil sannsynligvis løse situasjonen ved å svare strategisk og omtrentlig, ut fra hva de tror er greie svar. Men dette gjør ikke praksisen mindre betenkelig eller lovlig.

Selv om yrkesetiske vurderinger i sin natur oftest vil være mer normative og omtrentlige enn juridiske, framstår ordningen også ut fra et slikt perspektiv som uforsvarlig og uakseptabel. Ut fra de oppgaver og det ansvar barnehagen er pålagt, er det etisk betenkelig å presse foreldre til eventuelt å kompromittere seg selv, når presset ikke er begrunnet i et spesifisert formål. Selv om man forsøker å ufarliggjøre spørsmålene ved å poengtere at de stilles til alle foreldre, bruker barnehagen sin rolle til uakseptabelt press overfor foreldre, uten å ha konkret begrunnelse for dette.

Man kan sikkert oppleve spørsmålet: «Har barnet opplevd at dere/en av dere blir sinte, har ødelagt ting, klapset, slått, truet barnet?» som ubehjelpelig eller plumpt. Mange vil imidlertid bli usikre på hva som er hensikten med å stille det og hva man bør svare. Når man i tillegg skal underskrive på det svaret man har gitt, blir man ytterligere usikker. De fleste vil sannsynligvis «løse» problemsituasjonen ved å lyve.

Å presse foreldre til å lyve eller opptre omtrentlig når det gjelder faktiske forhold, vil høyst sannsynlig ha alvorlig negativ innvirkning på samarbeidet

Jeg har blitt sint på barna en del ganger. Og jeg har «truet» ved å angi konsekvenser. Men jeg ville nok neppe fortelle dette til en barnehageansatt som kan få seg til å stille dette spørsmålet, uten noen som helst foranledning. Altså vil jeg ljuge. Og om jeg ved en anledning hadde klapset en av ungene eller hatt en kranglete og litt voldelig og alkoholisert svoger på besøk i et for festlig lag, ville jeg neppe fortalt dette. Jeg ville fortalt minst mulig. Og jeg ville ha løyet, med relativt god samvittighet. Men jeg ville likevel ha følt det som invaderende og utilbørlig å bli stilt et slikt spørsmål, uten å få angitt grunn. Og i likhet med en del andre ville jeg nok også oppleve det som ubehagelig å bli presset til å lyve.

Å presse foreldre til å lyve eller opptre omtrentlig når det gjelder faktiske forhold, vil høyst sannsynlig ha alvorlig negativ innvirkning på samarbeidet, som i neste omgang vil føre til at de eventuelt ikke vil søke hjelp eller betro seg i situasjoner hvor dette er viktig. Dette har alvorlige yrkesetiske implikasjoner.

Enkelte av spørsmålene vil nok også bli oppfattet som underlige og sterkt normative. Dersom man blir spurt om barnet har opplevd at søsken har vært voldelige seg imellom eller mot barnet, vil man lett lure på hva den som spør er på jakt etter. Usikkerhet når det gjelder dette, er enklest å håndtere ved et rimelig intetsigende svar. Spørsmålet kan imidlertid lett oppfattes som at vold, det vil si slåssing og knuffing mellom søsken, som nok ikke er særlig uvanlig eller alvorlig, anses som så alvorlig at opplysninger om slikt bør registreres og lagres. Dette er med all respekt nonsens. Det er imidlertid enda mer alvorlig at slike signaler skaper avstand mellom vanlige folk og eksperter og undergraver meningsfull dialog.

Dersom man nekter å svare, vil man lett tenke at dette i realitetene betyr at man har eller har hatt slik kontakt

Spørsmålet om foreldres forhold til alkohol og rusmidler er ikke bare ubehjelpelig. Det impliserer også mulige normative vurderinger av eventuelle konkrete svar. Hvis jeg for eksempel svarer oppriktig ved å angi hvor mye vin jeg drikker per uke, til middag og etter at barna har lagt seg, vil muligens dette fortone seg som sterkt alarmerende mye for en myk-religiøs 35-åring. Hennes bekymring vil høyst sannsynlig bli drøftet i et eller annet tverrfaglig møte. Og dersom holdningene i en slik gruppe er i samsvar med de normer som signaliseres i skjemaet, bør jeg ikke se bort fra at jeg vil bli kalt inn til oppfølgingssamtale med flere til stede.

Selv om barnehagen kan ha anledning til å spørre om familien har kontakt med barnevernstjenesten, har rutinemessig spørsmål om dette alvorlige yrkesetiske implikasjoner. Dersom en familie har kontakt med barnevernstjenesten, har denne anledning til, dersom det anses som nødvendig, å gi opplysninger til barnehagen (paragraf 6–7 i barnevernloven). Og som en hovedregel må man kunne konkludere med at barnehagen ikke bør etterspørre opplysninger fra foreldrene som ikke (av en faglig kompetent tjeneste) anses som nødvendige, rett og slett fordi den ikke skal søke å innhente mer opplysninger enn den trenger.

Ut fra et yrkesetisk perspektiv er det ytterligere alvorlig at presset mot foreldrene forsterkes av det faktum at de ikke kan vite om opplysninger fra barnevernstjenesten på et senere tidspunkt kan komme til å kompromittere dem, om de har unnlatt å opplyse om sin kontakt med denne. I tillegg kan det å nekte å svare på spørsmålet for foreldrene vil framstå som umulig. Dersom man nekter å svare, vil man lett tenke at dette i realitetene betyr at man har eller har hatt slik kontakt. Dette kan igjen bli oppfattet som forsøk på å skjule viktig informasjon, som i neste omgang kan tenkes å mobilisere barnehagens mistenksomhet. Man kan innvende at det å ha kontakt med barnevernstjenesten av barnehagen ikke anses som negativt eller skambelagt. Men de fleste foreldre er nok ikke enige i dette.

Selv om hensikten med å stille spørsmålene er å hjelpe utsatte barn, må man konkludere med at framgangsmåten høyst sannsynlig er alvorlig og ut fra yrkesetiske betraktninger høyst kritikkverdig. Men det er enda mer betenkelig at de ikke er egnet til å oppnå målet. Eller enda verre: Mye tyder på at de virker mot sin hensikt.

... mammaer som blir utsatt for vold eller pappaer som har alkoholproblemer, gjennomgående bruker betydelige ressurser på å skjule dette for omverden

Innsats for å identifisere og hjelpe små barn som rammes av vold og rusmisbruk, bør ha basis i grunnleggende kunnskaper om trekk ved slike situasjoner og hvordan barn og voksne gjennomgående håndterer slike. Man bør følgelig være klar over at mammaer som blir utsatt for vold eller pappaer som har alkoholproblemer, gjennomgående bruker betydelige ressurser på å skjule dette for omverden. Dette gjelder også barna. Jo større problemene er, i alle fall til et visst nivå, desto større blir skammen, ensomheten og behovet for å skjule problemene. Heller ikke foreldre med mindre alvorlige problemer vil neppe se seg tjent med å være ærlige om problemer og negative forhold i samarbeidsrelasjoner hvor slike spørsmål stilles uten nærmere begrunnelse.

Barnehagelærere, barnevernsarbeider, helsesøstre og andre som skal hjelpe utsatte barn, vil oppfatte dette som svært besk kritikk. Og man vil vise til at dersom man skal hjelpe barn og foreldre før skadene blir uopprettelige, må man være villig til å være mer pågående. Og det er riktig. Men slik pågåenhet må ha basis i nøkterne juridiske, etiske og faglige vurderinger, som skal sikre alle foreldre, og i særdeleshet de som sliter eller svikter, grunnleggende rettigheter og forsvarlig behandling. Man må innse et en nødvendig forutsetning for å hjelpe er at samarbeidet har basis i respekt og faglig kompetanse. Det holder ikke med gode hensikter.

• Clas Jostein Claussen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus