Covid 19 endret de samfunnsmessige rammene som skaper betingelsene for barnehagehverdagen. Ingen har gått upåvirket gjennom denne tiden, og aldri så galt at det ikke er godt for noe; alle er vi gode og dårlige erfaringer rikere.
Annonse
Utdannings- og oppvekstdirektør i Trondheim, Camilla Trud Nereid, er møtt med massiv kritikk mot sitt forslag om å redusere åpningstiden i barnehagene på permanent basis, basert på de gode erfaringene fra koronaperioden med full bemanning hele åpningstiden. Vi hører sterke motargument mot å begrense åpningstiden på grunn av foreldrenes behov for å kunne stå i arbeidslivet, og barnehagenes åpningstid må tilpasses drift av velferdssamfunnet.
Vi står overfor flere dilemma. Den gode nyheten med Nereids forslag om å beholde den reduserte åpningstiden, er muligheten til å opprettholde et bedre pedagogisk tilbud, enn det som er mulig med ordinær åpningstid. Den dårlige nyheten er at det vil koste mer enn politikerne foreløpig er villige til å betale.
Samfunnsøkonomisk er det ikke klokt å ha en barnehage som ikke tilfredsstiller foreldrenes behov for lang nok åpningstid, og pedagogisk og sikkerhetsmessig er det lite lurt å ha for dårlig bemanning. Og barnas beste som vi er forpliktet til å ta hensyn til, når er det viktig nok?
Nøkkelen kan altså se ut til å være åpningstid og bemanning. Men er det så enkelt? Det vil si, enkelt er det ikke siden det i stor grad handler om penger. Men om vi ser forbi pengene og bruker brillene som heter barnas beste, ser vi da det samme?
Er det ikke noe vi glemmer? De gode erfaringene fra koronatiden med mindre grupper barn begrenset til nære relasjoner med få, faste og tilgjengelige voksne, støttes også av forskning på hva som er viktig for barna.
Vi har i utgangspunktet hatt for lite fokus på de altfor store barnegruppene. Når i tillegg bemanningstettheten er for lav, er det umulig å fange opp, tolke, forstå og handle i forhold til alle barnas forskjellige uttrykk og skiftende behov. Det vil alltid medføre misforståelser, sorg og fortvilelse. Planlegging og tilrettelegging av hverdagslivet krever et komplekst og samlet bilde av hva som foregår i en gruppe. Det er interessant å se hvordan den relasjonelle kompleksiteten øker når antall mennesker som skal samhandle øker:
Når antall barn i en gruppe øker, øker antallet relasjoner med det mangedobbelte.(Seland, M. 2014)
Forskning viser at det aller viktigste for de yngste barna er få, og nære relasjoner. Figuren (Seland, M. 2014) viser summen av antall innbyrdes relasjoner i gruppen. De ansatte er ikke regnet med i figuren. Selv om en dobling av antall barn i gruppen utløser en dobbel personalressurs, vil antall relasjoner innad i gruppen øke med mye mer enn det dobbelte.
Selv om det også blir flere ansatte som kan observere barna, vil arbeidet med å samle all kunnskapen om en barnegruppe til et helhetlig bilde bli svært krevende når gruppen blir stor, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen når vi argumenterer. I første omgang handler det om tilstrekkelig bemanning hele dagen for å ivareta barna på best mulig måte. Vi har definitivt mye å hente på å begrense antall barn som er i en barnegruppe i en ordinær situasjon også.
Forutsatt at det er full bemanning i barnehagen hele åpningstiden, er det ikke også på tide å samtidig diskutere om barn burde ha en begrenset oppholdstid i barnehagen? En slags arbeidsmiljølov for barn? Med tilstrekkelig bemanning hele åpningstiden, kan oppholdstiden reguleres ut fra foreldrenes behov så fremt de også tar hensyn til barnets beste.
Koronaperioden har ikke bare sørget for forutsigbare grupper med trygge barn og bedre bemanningssituasjon, men også kortere oppholdstid i barnehagen for mange. Kan oppholdstiden, forutsigbarheten og nærheten i mindre grupper også være en årsak til mer fornøyde barn? Ja, sier mange pedagoger i barnehagen. Disse argumentene burde også påvirke den fremtidige barnehagedebatten.
