En finansieringsmodell som tjener barna
Debatt: I kjølvannet av Storberget-utvalgets rapport om finansiering av private barnehager har flertallets forslag fått mye oppmerksomhet. Mye av kritikken mot forslaget er ikke basert på det som står i rapporten. Nå er det behov for en nyansering.
Kommunene har ansvar for å tilby barnehagebarn et likeverdig tilbud. Det gjelder uavhengig av hvilken barnehage de går i. Derfor må kommunene ha virkemidler som gjør at de kan sikre barnehagetilbudet til beste for alle barn i kommunen.
Flere av disse virkemidlene finnes i måten private barnehager finansieres på. Flertallet i Storberget-utvalget foreslår en lokal samhandlingsmodell for å utvikle barnehagesektoren i årene som kommer.
Det viktigste grepet i modellen er å sikre at alle barnehager følger de samme kvalitetskravene, og at finansiering og kvalitet henger sammen. Slik vil en langt større del av tilskuddene omdannes til kvalitet i barnehagen og komme barna til gode.
Det skal være mulig å ha et rimelig overskudd, men ikke som resultat av lav bemanning eller dårlige betingelser for de ansatte.
Lik behandling- eller likeverdig behandling?
Den lokale samhandlingsmodellen sikrer at kommunens utgifter per barn skal være førende for tilskuddene til private barnehager. Dette videreføres selvfølgelig av et flertall som ønsker en forutsigbar finansiering med rom for satsinger, egenart og mangfold. Lokal samhandlingsmodell pålegger kommunene å øke tilskuddene til private barnehager ved nye lokale satsinger, fra dag en og ikke to år etter som i dagens modell.
Les: Storberget: – Det dreier seg om mine og dine penger
Men ikke alle kommuner er like, og det er heller ikke alle de private barnehagene. Over flere år har utviklingen vist at et stort antall barnehager sliter økonomisk. Derfor må en ny finansieringsmodell sørge for at tilskuddene treffer den enkelte barnehage bedre enn i dag.
Et grunntilskudd, en basisfinansiering per barnehage, sørger for dette. Slik vil lovpålagte oppgaver som er felles for alle barnehager, uavhengig av størrelse, eierform og samarbeidsmuligheter kunne ivaretas lokalt. Kommunene som har tett samarbeid og dialog med alle barnehager vil være best egnet til å vurdere behovet for det.
Det har blitt hevdet at flertallets modell er en måte å spare penger på ved å kutte i tilskuddene til de private barnehagene. Det stemmer ikke. Forslaget er en omfordeling for å sikre at alle barnehager skal ha gode driftsvilkår til beste for barna som går i barnehage.
Utredinger har vist at det er sannsynlig at noen barnehager får mer i tilskudd enn det som er nødvendig for å sikre et godt tilbud. Flertallets forslag innebærer at disse vil få noe redusert tilskudd og at dette kan brukes til å styrke de barnehagene som i dag får for lite. Dette er helt normal omfordelingspolitikk. Lik behandling er i mange tilfeller urettferdig. Det kan føre til større forskjeller og at mangfoldet reduseres. En likeverdig behandling derimot, åpner for at man kan prioritere barnehager noe ulikt ut fra behovene som de har.
Les: En effektiv oppskrift på rasering av barnehagesektoren
De samlede rammene vil ikke reduseres og det vil alltid være objektive kriterier og behov som ligger til grunn for prioriteringene. Dette vil sammen med andre forslag styrke de små, enkeltstående og ideelle barnehagenes posisjon og dermed sikre mangfold i sektoren.
Færre barn – færre ønskede barnehager?
Vi registrerer påstander fra PBL om at foreldrenes rett til å velge barnehage vil svekkes, og at «kommunen vil flytte barn fra ønskede private til uønskede kommunale barnehager». Det stemmer ikke.
Flertallets forslag er et koordinert opptak. Dette vil styrke, ikke styre, foreldrenes valgfrihet. Kommunen får plikt til å ivareta kapasiteten i sektoren, ut fra nettopp lokale ønsker og behov. Det innebærer at kommunen i planleggingen av tilbudet lokalt kan redusere, eller øke antall plasser som finansieres.
I takt med fødselstall, ønsker og behov. Ikke minst gjelder dette behovene til de private barnehagene. Slik kan de planlegge og tilpasse seg det som i dag er en usikker fremtid.
En reduksjon i antall barn for en liten barnehage er vanskelig å håndtere, både økonomisk og personalmessig. En bedre planlegging av nedgang i kapasitet, enten den fordeles, rulleres eller løses på andre måter, er et viktig og nødvendig forslag. Det vil bidra til å ivareta de små, enkeltstående og ideelles stilling og deres muligheter til forutsigbar og varig drift.
