«Hva skjedde i barnehagen våren 2020–og hva skjedde med barnehagepedagogikken?» Det ønsket vi å få svar på i en erfaringskonferanse i regi av barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge. I vår kontakt med barnehagene, ikke minst gjennom ordningen Barnehagebasert kompetanseutvikling, fikk vi kjennskap til en rekke erfaringer fra denne tiden som vi ville gi plass til at alle involverte og interesserte i barnehagen skulle få høre mer om.
Det opplevdes som om vi hadde tilmålt tid for å få tak i disse erfaringene før den vanlige hverdagen igjen ville sette inn og erfaringene være tapt for ettertiden. Det var en intensjon å diskutere hvordan gode erfaringer kunne tas med videre i en mer normalisert hverdag. Kanskje åpnet erfaringene opp for å tenke annerledes?
Les også: Koronabarnehagen førte til at de voksne lekte mer enn før.
Hva hørte vi?
På konferansen var det tolv innlegg, i all hovedsak fra barnehagelærere. Innleggene berørte temaer som tid, ro og nærvær, lederskap, bekvinning og bemanning, samt kjernen i barnehagepedagogikken. En barnehagelærer forteller: når vi er tilbake snart til der vi var før Norge stengte – snart er «alt glemt» og vi kjører på som før ... eller? Uansett, vi gjemmer en flik av siste halvåret i hjertet vårt, for da husker vi hvorfor vi ble barnehagelærere.
Vi så barn som ikke var så tydelige i storgruppen, vi hørte latteren til jenta som ellers fniste lett, ikke visste vi at en av 3-åringene kunne ha så høy stemme – den hadde bare vært lav i storgruppa.
Les også: Det ble lettere å se hvert enkelt barn i koronabarnehagen, forteller barnehagelærer Lindi Helene Solberg.
Inntrykket var at barnehagelærerne, paradoksalt nok, midt i en pandemi fant tilbake til det sentrale i profesjonen sin. Det som motiverer og inspirerer og gir mening. Vi møtte barnehagefolk som hadde fått øye på det vesentligste igjen, som lenge var blitt tatt for gitt.
Barn som kom til syne i barnegruppen på andre måter, lek som fikk vare uavbrutt, barnehagepersonalet som opplevde nærvær. Det er mulig at det som kom til syne var barndommens kjerneverdier i den noe «usynlige» barnehagepedagogikken? Barnehagen ble i tillegg synliggjort hos myndighetene og i mediene som en samfunnsnyttig og samfunnskritisk institusjon.
Les også: Styrer Vibeke ble en mer tydelig og autoritær leder under koronakrisen.
Fikk tiden tilbake
Tiden ble løftet frem som en faktor med stor betydning. Barnehagelærerne ga uttrykk for at de fikk tiden tilbake, til å være sammen med barn i små grupper, og en tidsfølelse som ga ro og nærvær. Klokka styrte ikke, men barnas behov, interesse og lek var førende. Det var tid til å undersøke natur og dyr i barnas rytme og tempo, og fortsette neste dag og dagen deretter, som en sammenhengende strøm av hendelser i lange tidslinjer. Dette sto i kontrast til den tidligere gjennomorganiserte dagen som førte til mange brudd.
I refleksjonen i etterkant av innleggene ble spørsmål om tid sentralt: Hvor blir tida ellers av, og hva skaper følelsen av å ha det travelt? Er det barnehagens store mandat som puster barnehagelæreren i nakken? Er det behov for å dekonstruere begrepet tidstyv? Og kan vi planlegge mindre av det som likevel ikke blir noe av, og planlegge mer sammen med barn?
Hvordan er det blitt slik at barnehagelærere tilbringer lite tid sammen med barna? Og hvordan kan vi snu denne tendensen? Er det tilstrekkelig med styrket bemanning, eller kan være like viktig å snakke om kompetanse og arbeidsdeling?
Les også: Barnehagelærer Kari Coventry fikk barnehagen hun hadde drømt om, under koronatiden.
Hva er vi blitt opptatt av?
Som barnehagelæreren sa – «snart er alt glemt … eller?» Det har snart gått ett år siden barnehagene brått stengte ned. Hva kan vi gripe av muligheter, hvordan kan vi re-tenke barnehagepedagogikken før vi faller tilbake i sporet der vi var før 12.mars 2020?
Det er liten grunn til å idyllisere de små gruppene, de forutsigbare dagene og fraværet av det kollegiale fellesskapet, foreldres manglende tilstedeværelse i barnehagen og heller ikke smitteverntiltak og kortere åpningstid. Men at radikal endring var og er mulig, er interessant.
Erfaringene vi hørte fra våren 2020 har medført at vi er blitt opptatt av kompleksitet, som fenomen og prinsipp. Barnehagepedagogikken er kompleks, flerfaglig og mangfoldig i perspektiver og temaer. Livet i barnehagen er komplekst og det vesentlige kan risikere å bli både selvfølgelig og usynlig.
Det flerfaglige og mangfoldige som gjemmer seg i det levde og opplevde livet og hendelser med barna her og nå, risikerer iblant å komme i skyggen av det planlagte, forutsigbare og rutinepregede innholdet. Basil Bernstein (1983:48) beskriver barnehagepedagogikken basert på barns utforskning og lek, som en usynlig pedagogikk med svak klassifisering og innramming.
Verdier og kvaliteter ved den flerfaglige og helhetlige tilnærmingen i den tradisjonelle usynlige barnehagepedagogikken, kan være vanskelig å oppdage og tydelig uttrykke. Fikk barns utforskning og lek, som det vesentlige og det komplekse ved barnehagepedagogikken, fylle hverdagene i barnehagen, når den vanlige organiseringen og planene måtte vike? Har vi gjenoppdaget den usynlige barnehagepedagogikkens kompleksitet?
Hadde vi før mars 2020 ryddet den nødvendige kompleksiteten bort og forenklet selve livet som leves i barnehagen – gjennom mål, fagoppdelinger, inndelinger, strukturer? Våren 2020 ble noe tydeligere, synligere og viktige enn noe annet. Til forskjell fra at alt kjennes like viktig, og ordnes horisontalt.
Les også: Forskning viser at mindre barnegrupper og tettere bemanning under koronatiden gjorde at barna ble sett mer enn før. Men ikke alle barna hadde det like bra.
Kompetanse og arbeidsdeling
Er det sammenhengene, helheten og kompleksiteten vi har mistet, tapt av syne på veien? Har myndigheter, rammeplaner, programutvikling, læringstrykk og praksis bidratt til å forenkle barnehagens innhold, form og didaktikk? Har vi ikke hatt tro på barnas evne til å navigere i kompleksiteten ved å selv oppdage og skape sammenhenger? Har vi undervurdert barnas lyst og drivkraft gjennom lek, nysgjerrighet, undring og lærelyst?
Har barnehagelærerne gjennom de samme føringer blitt fratatt sin mulighet og frihet til å skape og håndtere kompleksiteten og sammenhengen, som kan pirre barnas åpenhet mot verden? Undervurderes også barnehagelærernes kompetanse, kreativitet og kapasitet?
Selv om rammeplanen for barnehagen og rammeplan for barnehagelærerutdanningen fremhever den tverrfaglige tilnærmingen i barnehagepedagogikken, er det nok likevel den tradisjonelle skolens rasjonale, begreper, fagorientering og læringssyn som ofte mer enn vi kanskje ønsker, påvirker forståelsen for pedagogikken og didaktikken.
Barnehagen risikerer å bli stående i et krysspress mellom egen identitet og syn på små barns utforskning og lek, og skolens faginndeling og læringsforståelse. Barnehagen risikerer å bli offer for et kompromiss, en midt-i-mellom posisjon, verken eller og både og. Barnehagens og utdanningens fag- og kunnskapsområder innebærer en sammensatt og kompleks struktur, som kan kreve en «oversetting» og synliggjøring for å bli forstått og verdsatt.
En synliggjøring av det usynlige innebærer likevel ikke slik vi ser det, en forenkling eller fragmentering av det helhetlige og komplekse.
Les også: Marius lot barna være med på å planlegge hva de skulle gjøre, da plantiden forsvant under koronatiden.
Mistet pedagogikken av syne
Om vi hadde mistet av syne det vesentligste, kjernen i barnehagepedagogikken, uttrykt av en av barnehagelærerne slik: «vi gjemmer en flik av siste halvåret i hjertet vårt for da husker vi hvorfor vi ble barnehagelærere», så har vi en ny sjanse nå. Dersom det er kompleksiteten i barnehagepedagogikken vi har mistet av syne, må vi ha et våkent øye for den nå, før «alt snart er glemt».
Når vi ser på barnehagens kompleksitet som en kvalitet kan vi tenke langs flere teorier og filosofier. Den franske filosofen Edgar Morin delte i 1999 sine tanker om fremtidens utdanning på oppfordring fra UNESCO i tilknytning til deres prosjekt Education for a sustainable future. Morin er opptatt av det komplekse og kompleksitetens paradigme «We must see complexity where it generally might seem absent–in daily life, for example» (Morin 2008:38). Morin sier videre at for å forstå problemet med kompleksitet, må vi først erkjenne at det eksisterer «a paradigm of simplicity», som skaper orden, og ved sin forenkling en reduksjon. I «seven complex lessons in education for the future» skriver Morin blant annet at complexus er det som er vevet sammen, og slik kan forstås som en helhet, heller enn redusert ved sine deler (Morin 1999:15).
Hans perspektiver på kompleksitet knyttet til fremtidens utdanning, kan virke som en øyeåpner for barnehagepedagogikkens kompleksitet som en kvalitet. Inspirert av Morin stiller vi spørsmål ved om tiden er inne til å gripe sjansen etter våren 2020, for å identifisere simplicity, altså forenklinger, for bedre å forstå barnehagepedagogikkens kompleksitet som begynnelsen på å diskutere fremtidens utdanning?
Les også: Foreldrene følte seg mer sett og hørt under koronapandemien.
Litteratur
Bernstein, Basil (1983). Om samhällsklass och den usynliga pedagogiken. I B. Bernstein & U.P. (red) Makt, kontroll och pedagogik (48-65). Lund: Liber Forlag.
Morin, Edgar (1999). Seven complex lessons in education for the future. UNESCO.
Morin, Edgar (2008). On Complexity. New Jersey: Hampton Press, Inc.
