Hvordan forholder barnehagelærere og styrere seg til mobbing i barnehagen?

To gutter på fem år lekte med en slenghuske sammen. En tredje gutt kom bort til dem. Han kikket på den ene gutten og sa: «Du kan ikke være her og huske, du er bare en baby». Gutten protesterte og sa: «Nei, det er jeg ikke». Gutten som hadde kommet til, ga seg ikke og fortsatte: «Baby, gå vekk!»

Den fornærmede gutten slapp husken og stilte seg på siden, mens han så på at den nye gutten overtok både slenghusken og lekekameraten hans. De svingte seg i husken og lo. Gutten som nå bare måtte stå og se på, lo ikke. Fra husken snudde gutten seg av og til og så på han. Når de var ferdige med å huske, sprang begge guttene fra husken til et annet sted og startet en ny lek der. Den fornærmede gutten sto stille og så på dem.

En stund senere så jeg den fornærmede gutten igjen. Gutten som hadde krenket ham for en liten stund siden, syklet forbi og slo ham nå i ryggen med en selvlaget slegge av tau med en stor kongle på enden. Gutten klødde seg intenst på ryggen, kastet et raskt blikk for å se hvem som slo, og gikk så videre uten å si noe. Jeg sto på den andre siden av lekeplassen og så at en voksen fra barnehagen grep inn.

Denne hendelsen observerte jeg på et av mine besøk ute i barnehagene. Hendelsen ble senere tatt opp med styreren. Hun var ikke overrasket. Hun sa at disse guttene har vært i konflikt over lang tid. Allerede for et år siden ble denne negative adferden observert, og det var enighet om at dette handlet om mobbeproblematikk.

Hun sa at den fornærmede gutten gjentatte ganger hadde blitt utsatt for trakassering og sosial utestengelse av tre navngitte gutter.

For meg var det skremmende å høre at mobbingen hadde pågått over et helt år uten at de voksne hadde klart å stoppe det som skjedde. Men dette er dessverre ikke noe enkelttilfelle. Som spesialpedagog ser jeg stadig hendelser som beskrevet over.

Bakgrunn

I Norge blir mange barn og unge utsatt for mobbing i en eller annen grad. Dette skjer til tross for at det har vært satset på å stanse denne problematikken over lang tid. For barn og unge som blir utsatt for mobbing, kan dette få alvorlige følger for deres psykiske helse. Det er derfor viktig at temaet belyses i et forebyggende perspektiv helt fra barna er i barnehagealder. Barnehagebarna er avhengig av at personalet tar tak i problematikken. Gjennom rollen som voksen og profesjonell i samspill med barn er det alltid den voksne som har ansvar for å legge til rette for et godt læringsmiljø.

Begrunnelsen for at mobbing har blitt bagatellisert i barnehagen, kan være at barna er så små og derfor ikke alltid forstår konsekvensene av sine handlinger. Som spesialpedagog ser jeg at vi her står overfor en stor utfordring. Sosiale ferdigheter og moraldannelse formes i tidlig alder. Jo tidligere vi griper inn, desto lettere er det å endre på et uheldig handlingsmønster. Der hvor barn er involvert i mobbeproblematikk, har de behov for støtte og veiledning fra de voksne.

Det er viktig at barna får innsikt i, og forståelse for, hvordan slik adferd påvirker andre, og hvordan man bør behandle hverandre på en god måte. Tradisjonelt har mobbing i barnehagen blitt sett på som erting og konflikter. Nyere forskning om dette temaet har resultert i økt kunnskap om hva mobbing innebærer, og hvilke konsekvenser det har. Forståelsen har dermed økt for at det kan oppstå en mobbekultur også blant barn i barnehagealder.

I studien min har jeg derfor ønsket å få vite mer om hva barnehagelærere og styrere tenker om mobbing – siden de jobber direkte med barn og er en viktig del av barnas hverdag.

Definisjoner og forståelse av begrepet mobbing

På 70-tallet ble mobbing i skolen fremhevet som et viktig tema basert på den svenske professoren Dan Olweus sin forskning. Olweus (1992, s. 17) definerer mobbing slik:

«En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer.»

Sandsleth (2007, s. 33) viser til en lignende definisjon som Erling Roland (1996) har formulert, der han i tillegg legger til fysisk vold.

«Med mobbing eller plaging forstår vi psykisk og/eller fysisk vold rettet mot ett offer, utført av enkeltpersoner eller grupper. Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom offer og plager og at episodene gjentar seg over tid.»

Begrepet mobbing defineres på ulike måter, men det er internasjonal enighet mellom anerkjente forskere (Farrington, 1993; Gladden mfl., 2014; Olweus, 1983,1986, 1993, 1999; Olweus & Roland, 1983; Smith & Brain, 2000; Smith & Sharp, 1994; Smith, Cowie, Olafsson & Liefooghe, 2002; Rigby, 1998; Roland, 2002, 2014; Salmivalli, 1996) om at mobbing kan defineres på følgende måte:

«Mobbing er aggressiv eller negative handlinger som gjentas, og utføres av en eller flere personer over en tidsperiode.»

Det påpekes at et kjennetegn ved mobbing er at det er en ubalanse i styrkeforholdet mellom den som utsetter andre for påkjenninger, og den som blir utsatt. Den uønskede adferden kan være fysisk, verbal eller relasjonell, og den kan foregå gjennom digitale medier. I denne beskrivelsen skisseres det tre kriterier som må være til stede for at man kan kalle disse negative handlingene for mobbing: 1) Handlingen er intendert, 2) den er gjentatt over tid, og 3) det er en ubalanse i styrkeforholdet mellom mobber og den mobbede (Tharaldsen, Slåtten, Hancock, Bru & Breivik, 2017, s. 19).

Tidligere forskning

Da jeg satte i gang prosessen med denne studien, så jeg at det faktisk foreligger så lite forskning på mobbing i barnehagen at jeg også måtte basere meg på forskning knyttet til mobbeproblematikk i barne- og ungdomsskolealder. I skolen har de lagt stor vekt på mobbeproblematikk de siste tiårene. Det har vært satset på forebyggende arbeid både nasjonalt og lokalt. Til tross for dette viser elevundersøkelsen (2018/19) at mobbing fortsatt er et stort problem, noe som betyr at vi kommer til kort når det gjelder tiltak. 447 543 elever deltok i elevundersøkelsen for 2018/19. Av disse oppga 6,1 prosent at de føler seg mobbet av medelever, digitalt og/eller av voksne på skolen.

Mobbing i barnehagen har først kommet på dagsorden de siste årene gjennom økt forståelse og kompetanse (Lund, Godtfredsen, Helgeland, Nome, Kovac & Cameron, 2015). I 2002 tok den daværende regjeringen initiativ til å øke bevisstheten om mobbing for å bekjempe problemet på nasjonalt og lokalt plan, gjennom det såkalte Manifest mot mobbing (2002).

Manifestet var i hovedsak rettet inn mot mobbeproblematikk i skolen, og intensjonen var å jobbe for gode oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing, jamfør lovbestemmelsen i § 9 A-2 i opplæringsloven som stadfester at alle elever har rett på et godt fysisk og psykososialt miljø som vektlegger helse, trivsel og læring (Opplæringsloven, 2018). Oppmerksomheten rettes her mot de voksnes moralske og faglige ansvar med hensyn til bekjempelse av mobbing. Når det gjelder innsatsen mot mobbing i barnehager, ble dette sett i sammenheng med rammeplanen for barnehager. Her legges det vekt på å utvikle sosial kompetanse og et trygt, inkluderende og utviklende miljø for barna.

Det ble også vist til «Den gode barnehagen» (2001–2003), kvalitetssatsingen i barnehagesektoren der barnehager ble oppfordret til å dele erfaringer fra arbeidet med kvalitets- og utviklingssikring, samtidig med innsatsen mot mobbing (Manifest mot mobbing – aktivitetsrapport, 2003).

I 2014 oppnevnte Stoltenberg-regjeringen Djupedal-utvalget. Bakgrunnen var at antall barn som følte seg mobbet, ikke gikk ned. I mars 2015 la utvalget frem rapporten Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø (NOU 2015:2). Rapporten viste blant annet til ulike tiltak for å skape et trygt psykososialt skolemiljø og hvordan man kan motvirke og håndtere mobbeproblematikk.

Utvalget presiserte at mobbing også skjer blant barn i barnehagealder, og de viste til at det å skape et godt psykososialt barnehagemiljø er viktig i forebyggingen av mobbing. Tilegnelse av sosial kompetanse skjer i stor grad i barnehagen, og personalet har et stort ansvar for å sikre at alle barna er en del av et inkluderende fellesskap. Djupedal-utvalget fokuserte i utgangspunktet på mobbing i skolen, men på grunn av ulike funn ble det tatt en avgjørelse om at barnehagene også måtte inkluderes i den videre oppfølgingen.

I en forskningsundersøkelse om barns trivsel og medvirkning i barnehager i Norge ga 12 prosent av barna tilbakemelding om at de ofte opplever å bli plaget av andre barn(Bratterud, Sandseter & Seland, 2012). Dette synliggjør den viktige rollen den voksne har i barnehagen. For å forebygge mobbing er det avgjørende at de voksne møter barna med trygghet, varme, tillit og åpenhet. Lund & Helgeland (2016) påpeker at trygghet og beskyttelse er utgangspunktet for en god relasjon.

Er tryggheten etablert, er det lettere for barna å si ifra om de selv eller andre er utsatt for mobbing. Hvis barn møter voksne som de oppfatter at ikke lytter til dem, eller ikke bryr seg om dem, strever de naturligvis med å stole på dem. Da vil de kanskje heller ikke stole på andre voksne og tørre å si ifra om mobbing og krenkelser.

I forskningsrapporten Hele barnet, hele løpet; Mobbing i barnehagen (Lund mfl., 2015) undersøkte man foreldrenes, de ansattes og barnas syn på mobbing i barnehagen. Studien viste at alle mente at det skjer mobbing i barnehagen, men at de voksne lett kan bagatellisere mobbingen ved å utvise en holdning om at det vil gå seg til. Barna som deltok i prosjektet, opplevde at den verste formen for mobbing er å ikke få være med i leken. Lund, som er forskningsleder for prosjektet, påpeker at den vanligste formen for mobbing i barnehagen er nettopp utstøting og utestenging fra lek. Resultatene viser ifølge forskerne at de voksne i for liten grad erkjenner at også barnehagebarn kan mobbe. I rapporten har de følgende definisjon av mobbing:

«Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet» (Lund, 2015).

Cecilie Høy Anvik (2012) har skrevet en rapport der unge med psykiske vansker forteller om årsaken til at de har valgt å avslutte utdanningsløpet sitt. Rapporten heter Ikke slipp meg!: unge, psykiske helseproblemer, utdanning og arbeid (2012). Et av funnene i undersøkelsen var at ensomhet og mobbing var to av hovedårsakene til at ungdom valgte å droppe ut av skolen. Noen av ungdommene fortalte at de hadde blitt holdt utenfor det sosiale fellesskapet helt tilbake fra barnehagetiden. Tidlig innsats er derfor i mange tilfeller avgjørende for å sikre et fullverdig utdanningsløp og god mental helse.

Behov for kompetanseløft?

I en årlig undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet om barnehagesektoren, Spørsmål til Barnehage-Norge 2017, uttrykkes et behov for økt kompetanse til å forebygge, stoppe og følge opp mobbing og krenkelser.

På spørsmål om hvorvidt personalet i barnehagene har tilstrekkelig kompetanse, svarte 63 prosent av styrerne «i noen grad». I rapporten kan man lese at det finnes tre tilbud til ulike målgrupper: 1) Læringsmiljøprosjektet, 2) et samlingsbasert tilbud og 3) et nettbasert tilbud. Utdanningsdirektoratet ønsker å kartlegge sektorens etterspørsel etter disse tre tilbudene. Datagrunnlaget fra spørreundersøkelsen vil brukes til å dimensjonere og planlegge tilbudene om kompetanseutvikling til og med 2020 (Fagerholt mfl., 2018).

I min studie fortalte styrerne fra den ene kommunen at de nå var i gang med å svare på denne undersøkelsen for i år. Styrerne fra en av de andre kommunene fortalte at det var tatt en beslutning om at kompetanseløftet for barnehageåret 2019/20 kom til å handle om mobbeproblematikk i et forebyggende perspektiv.

Konflikt eller mobbing?

Det finnes ulike former for mobbeadferd i barnehagen med ulik alvorlighetsgrad. Noen ganger er det tydelig at det handler om mobbing, andre ganger er det mer skjult. De voksnes kunnskap er avgjørende og forsterker mulighetene til å jobbe forebyggende og å stoppe mobbeadferd.

I barnehagen danner de fleste barna positive relasjoner og vennskap med hverandre basert på gjensidig varme og respekt. Det motsatte skjer når barn har negative interaksjoner med andre barn, hvor handlinger som for eksempel stygt snakk, grimaser, klyping og utestenging i lek og sosial samhandling foregår. Hvis slike handlinger danner et mønster, hvor det er det samme barnet som blir utsatt, og det foregår over tid, kan dette gi konsekvenser i form av sosiale, emosjonelle og akademiske vansker (Idsøe & Roland, 2017). En viktig samfunnsoppgave er å forebygge og stoppe mobbingen, men like viktig er det å forebygge og motvirke skadevirkninger av å bli utsatt for mobbing (Breivik mfl., 2017).

I rammeplan for barnehager (2017) står det at barnehagen skal gi rom for ulike typer lek både ute og inne. Det påpekes også at personalet i barnehagen skal veilede barna hvis leken medfører uheldige samspillsmønstre, og at i barnehagen skal barn få oppleve seg selv som verdifulle, få venner og bidra i et sosialt fellesskap.

En vesentlig del av det å ha sosial kompetanse handler om utvikling av konfliktforståelse og konflikthåndtering. Når det gjelder konflikt og mobbing, er det en betydelig forskjell. Å forstå forskjellen er viktig for å kunne observere og identifisere hva som er mobbing. I alle definisjoner av mobbing vises det til en ubalanse i maktforhold. Idsøe & Roland (2017) har laget tabellen under, tilpasset etter Storey & Slaby (2013), som viser forskjellen mellom mobbing og konflikt.

Barn i konflikt kan finne en løsning gjennom forhandlinger, avtaler eller kompromisser. For å stoppe mobbing og den kulturen som følger med dette, må det enda mer til. Begrunnelsen er at det er en ubalanse i styrkeforholdet mellom den som utøver mobbingen, og den som blir utsatt. I en mobbesituasjon gjentas handlingene, og avmaktssituasjonen til den som blir mobbet, er sentral. Mobbeproblematikken trenger inngripen fra de voksne hvor de kan hjelpe barna med å forstå problemet gjennom å anvende problemløsningsstrategier (Idsøe & Roland, 2017).

Mobbing og konflikt kan se likt ut, men ved nærmere undersøkelse avdekkes en forskjell. Selv om konfliktmestring er en viktig del av sosialiseringsprosessen, er ikke mobbing det. For å klare å avdekke om det er fare for at det utvikler seg en mobbekultur blant barna, fordrer det at personalet har god kompetanse på å skille mellom konflikt og mobbing. Ved å gripe tidlig inn har man større mulighet for å forebygge en ukultur, og personalet kan fokusere på å fremme et miljø for barna som ivaretar helse og læring.

Skjult mobbing

Forskerne bak rapporten Hele barnet, hele løpet; Mobbing i barnehagen (Lund mfl., 2015) så flere eksempler på mobbing i barnehagene de besøkte. Blant annet observerte de at ett til to barn var ekskludert i lek i hver av barnehagene de besøkte. De var også vitne til et barn som var med i lek, men bare skulle ligge i sengen og ble kjeftet på i mange minutter. En annen episode var da barnet gjentatte ganger fikk vann i ansiktet av de andre barna og selv ikke klarte å si et ord. Det kan også være sinte blikk eller at de andre barna hermer og ler.

I Rammeplan for barnehager (2017) står det at personalet må fremme barnas sosiale kompetanse slik at alle barn opplever å ha gode og læringsrike dager i barnehagen. Men er dette tilstrekkelig for å forebygge at mobbing oppstår? Den norske debatten om mobbing i barnehagen viser at mobbing er et omstridt og flytende begrep (Helgesen, 2014). Mobbing handler ikke alltid så mye om det tydelige og opplagte, men kan også omfatte det skjulte og fordekte (Sandsleth, 2007). Helgesen (2014) viser at indirekte mobbing kan dreie seg om utsagn som resulterer i sosiale ekskluderinger, noe de voksne ikke nødvendigvis får med seg. Hun refererer til eksempler der barn som ikke får gjennom viljen sin, kan true med at vedkommende da ikke får lov til å komme i bursdagen, eller at bare de med en viss type matboks får være med og leke. Hånende og støtende ord kan også fungere som sosial utstøtelsesmetode.

Metode

I min studie benyttet jeg semistrukturerte intervjuer for å få frem hva barnehagelærere selv tenkte om temaet mobbing, og i hvilken grad dette oppleves som en utfordring i barnehagefeltet. Jeg ønsket også å vite hvilke tiltak som blir satt i verk når barn blir sosialt isolert eller oversett av andre årsaker. Intervju som forskningsmetode har som mål å dokumentere «beskrivelser av den intervjuedes livsverden» og «å fortolke betydningen av de beskrevne fenomener» (Kvale & Brinkmann, 2015). Dette er en fenomenologisk fremgangsmåte hvor formålet er å forstå sider ved intervjupersonens dagligliv fra hans eller hennes perspektiv. Forskeren må så ved hjelp av en hermeneutisk fremgangsmåte fortolke meningen med de ulike utsagnene.

Informanter

Utvalget av informanter i studien er 14 barnehagelærere og 6 styrere / daglige ledere fra 7 ulike barnehager fordelt på 3 kommuner. Det var et såkalt bekvemmelighetsutvalg, men jeg hadde ikke kjennskap til barnehagene eller informantene fra før.

Analyse og presentasjon av funn

Etter at alle de 20 intervjuene var gjennomført, ble de analysert separat. Deretter utførte jeg en analyse på tvers av intervjuene for å undersøke om det var noen likheter i svarene.

Resultater

Kunnskap om mobbeproblematikk

Det mest fremtredende i informantenes svar var at alle tilkjennega at det skjer mobbing blant barn i barnehagen, selv om noen nevnte at de hadde vært betenkte om hvorvidt barn i barnehagealder kan utvise slik alvorlig adferd. De hadde imidlertid fått økt forståelse for at dette faktisk skjer blant annet gjennom internt arbeid med temaet i barnehagen.

Alle informantene sa at de ikke hadde hatt noe om mobbeproblematikk i barnehagelærerutdanningen. En av informantene svarte:

«Jeg har tidligere tenkt at mobbing i barnehagen ikke skjer, nå tenker jeg at det skjer. Jeg opplever en annen måte å se problematikken på nå. Det er ikke det at det er noe nytt som skjer i samspillet mellom barna. Men innholdet i begrepet har blitt utvidet, slik at forståelsen av hvordan barna kan praktisere en slik adferd og hvordan det oppleves for det utsatte barnet, viser hvor alvorlig dette er. Det vil jo si at mobbeproblematikk i barnehagen alltid har vært der, vi har bare ikke sett det.»

Det ble gjengitt ulike eksempler på hva informantene la i begrepet mobbing, men alle nevnte at den verste formen for mobbing slik de så det, handlet om utestenging og ekskludering i lek og sosial samhandling. Sjikanering og det å ha det moro på andres bekostning gjentatte ganger over tid ble også karakterisert som mobbing. Begrunnelsen var at å bli utsatt for sjikanering over tid øker sannsynligheten for at det utsatte barnet utvikler et negativt syn på seg selv og sin plass i fellesskapet.

Dermed kan trygghet, selvtillit og mestringsfølelse svekkes. Trygghet er grunnelementet for barns utprøving i lek og samspill med andre barn. Når dette ikke, eller i liten grad, er til stede, kan det påvirke hvor aktivt barnet deltar i lek og hverdagsaktiviteter i barnehagen. Barnet står da i fare for å gå glipp av viktig læring som blant annet utvikling av empati og det å dele oppmerksomhet, vise interesse for andres gleder, mestre å hevde egne meninger og tanker, forstå prinsippene i leken og være en god venn.

Funn i forskningsrapporten Hele barnet, hele løpet (2015) viste at barn som opplever mobbing og utestenging fra lek, opplever lite støtte fra de voksne i barnehagen. En av informantene viste til en nylig oppdaget mobbesak. Hun fortalte at mobbingen ikke var blitt oppdaget av de voksne på avdelingen barnet går på, men ble påpekt av noen andre voksne som hadde observert utestenging av jenta flere ganger.

Nå var avdelingens personale blitt kontaktet av foreldrene, som fortalte at jenta gråter hver kveld fordi hun gruer seg til å gå i barnehagen. Informanten var frustrert fordi de ikke hadde oppdaget det, og fordi hun selv var usikker på fremgangsmåten videre. Hun fortalte:

«Dette er ting vi ikke har fanget opp. Hvor har det skjedd, og hvorfor har vi ikke sett det? Vi må jo hele tiden være på – være der barna er, og det er en utfordring når vi bare er fire voksne på en barnegruppe med 25 barn.»

Hun fikk spørsmål under intervjuet om hvorvidt hun hadde gjort seg noen tanker om hva hun nå måtte gjøre for å ivareta jenta umiddelbart. Svaret var at hun ikke hadde helt klart for seg hvilke steg som måtte tas videre. Hun begrunnet dette med manglende kompetanse og praktisk erfaring om temaet.

Under mitt intervju med styreren i denne barnehagen ble jeg fortalt at alle ansatte er informert om en kriseperm som skisserer steg for steg hva som skal igangsettes når de avdekker mobbeadferd. Permen skulle også ifølge styreren vise hvordan man kan forebygge mobbing på avdelingen, hva mobbing er, og hvordan man kan oppdage ulike former for mobbing. Det barnehagelæreren formidlet, og hva styreren la frem om hvilke prosedyrer som skulle igangsettes når mobbing avdekkes, stemte ikke overens. Det er et lederansvar at alle ansatte blir informert om situasjoner som kan oppstå i en barnehagehverdag, og om viktige prosedyrer for hvordan man skal følge dette opp for å ivareta barna på best mulig måte.

Denne sikringen var ikke gjort i dette tilfellet, og konsekvensen ble et barn som ikke ble fanget opp før etter lang tid. I tillegg ble ikke tiltak igangsatt i etterkant av avdekkingen fordi de voksne var usikre på hvordan de skulle håndtere det.

Flere av informantene viste til erfaringer med både skjult og synlig mobbing. Skjult mobbing kan være at barn fryser ut andre barn av leken. Mobbing i forbindelse med utestenging i lek og samspill kan skje med verbale kommentarer hvor barn i tillegg sjikanerer barnet som utestenges, eller at de ikke svarer når barnet prater til dem. En informant fremla dette eksempelet:

«Noe veldig typisk, som vi stadig overhører i barnehagen, er når noen nekter andre å få lov å komme i bursdagen sin. Oftest er det noe som blir sagt under en krangel, men av og til ser vi at dette blir brukt som en del av et makthierarki.»

I en sak vi hadde oppe for litt siden, ble dette brukt som maktbruk overfor et barn som stadig ble sjikanert av andre barn på avdelingen. Det var det samme barnet det gikk utover hver gang. Jeg hørte ei jente si til dette barnet at det fikk ikke komme i bursdagen hennes fordi hun ikke var fin nok og hadde ingen venner.

En konsekvens av at man ikke får stanset mobbing, kan være at mobbingen sprer seg. I praksis vil det si at flere barn som i utgangspunktet ikke var med på å utsette noen for denne adferden, også begynner med krenkelse og sjikanering av samme barn. En annen informant fortalte:

«Jeg har kun én erfaring med mobbing. Vi klarte faktisk ikke å stanse hans mobbeadferd. Han hadde fått en rolle i barnehagen hvor alle så opp til han, og det gjorde at han opprettholdt sin mobbeadferd. I tillegg begynte noen andre barn også å hakke på dette barnet. Gutten som startet mobbingen, hadde tydeligvis fått status som kul i gruppen.»

Behov for mer kompetanse på feltet?

Flere pekte på en utfordring med å skille mellom hva som er vanlig konflikt og hva som er i ferd med å utvikle seg til mobbing. En sa det slik:

«Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er erting og hva som er mobbing, men jeg forstår at det handler om systematikken. Det betyr at vi voksne må være til stede der barna er, veilede dem ved behov og være tydelige på grenser og regler i leken for å kunne forhindre nettopp at det skal kunne oppstå en systematikk i adferden.»

Utfordringene med å oppdage forskjellen mellom mobbing og erting ble satt i sammenheng med manglende formell kompetanse og erfaring på området. Flere ønsket mer kunnskap om de ulike formene for mobbing, hvordan de kunne oppdage det, og konsekvenser for dem som blir utsatt. Mer kunnskap om håndtering av barn som utsetter andre for mobbing, ble også etterlyst. Hensikten med dette er å bekjempe at det oppstår en mobbekultur blant barna, og å skape forståelse for hvorfor det er så viktig at de voksne umiddelbart tar tak i problematikken ved avdekking. På spørsmål om hva informantene visste om mobbeproblematikk i barnehagen, svarte en av dem følgende:

«Jeg har lyst til å si mye, men jeg tror ikke helt vi forstår konsekvensen av de tingene vi ser i hverdagen, på en måte, med utestenging og slag og de tingene. Så jeg skulle ønske jeg visste mer om konsekvensene av det når de blir eldre, men jeg velger å tru at vi jobber mot det.»

Flere av informantene viste til at de voksnes holdninger er avgjørende for hvordan man forstår og håndterer problematikken på avdelingen, enten det handler om forebygging eller avdekking. Helgeland (2015) oppdaget i forbindelse med observasjoner i prosjektet Hele barnet, hele løpet, ett eller to barn som ble utestengt fra leken på en slik måte at hun mente de var utsatt for mobbing – uten at de ansatte i barnehagen oppdaget det. Helgeland tok disse observasjonene opp med personalet, som ga tilbakemelding om at de visste godt om disse barna. Helgeland forklarte deres mangel på handling med at de tydeligvis ikke så på denne problematikken med samme blikk, eller forståelse, som henne.

På spørsmål om behov for mer kompetanse på feltet, svarte flere at et slikt kompetanseløft burde gjelde for barnehagen generelt, ikke bare for pedagogene. En la det frem slik:

«Jeg skulle gjerne hatt mer kompetanse på helheten av mobbeproblematikken. Det er så mye ved det. Det handler ikke bare om forståelsen av hva mobbing innebærer, men også om hvordan man skal følge det opp. Det er viktig at alle som jobber på avdelinger, får øke kompetansen sin når det gjelder mobbeproblematikk, ikke bare pedagogene. Det er ikke alltid det er en pedagog til stede i situasjoner som oppstår.»

Begrepsavklaring

For noen få av informantene var det viktig å si noe om begrepet mobbing. De mente at begrepet i seg selv var stigmatiserende, og at det kunne peke på en ondskapsfullhet, noe de mente man ikke kunne pålegge barnet. Istedenfor å bruke ordet mobbing, brukte de uønsket adferd, krenkende adferd eller konflikter. Til foreldrene brukte de begrepene ekskludering og utenforskap. Overfor barna brukte de aldri ordet mobbing. De mente at innholdet var like alvorlig om man brukte begrepet mobbing eller ekskludering. En av styrerne påpekte:

«Vi må være forsiktige med å bruke ordet mobbing, for da definerer vi en 3–5-åring som mobber. Vi er derfor bevisst på bruken av språket overfor foreldre og barn.»

En av barnehagelærerne satte ord på det på denne måten:

«Vi i barnehagen har diskutert begrepet mobbing, og vi syns det er et negativt ord. I det ligger en viss ondskapsfullhet – jeg tror særlig foreldrene vil oppfatte det slik.»

Foreldresamarbeid

De fleste informantene ga tydelig uttrykk for at det er viktig å skape et godt samarbeid med foreldrene. En uttrykte det slik:

«Jeg mener at den fremste forebyggeren vi har når det gjelder mobbing, er foreldresamarbeid!»

Samarbeidet ble påpekt som viktig i ulike sammenhenger, først og fremst ved at det sikrer trygghet og trivsel for barna i barnehagen.

«Det er viktig at vi formidler til foreldrene det vi observerer med deres barn, slik at de skal få mulighet til å kunne samtale med det om den gitte situasjonen. Viktigheten er at barnet møter en relativt lik fremgangsmåte fra foreldrene og fra oss i barnehagen.»

En annen la frem dette:

«En måte å kunne forebygge at en negativ adferd skal kunne utvikle seg, er at barnet vet at vi i barnehagen har dialog med foreldrene. Det vil da være samtaler med barnet rundt dette på begge de arenaene der det befinner seg mest.»

En god relasjon ble også løftet frem for å kunne sikre at personalet står i en posisjon der de kan formidle til foreldrene hva som anses som viktig i oppfølgingen av barna. En sa det slik:

«Jeg opplever en viss misforstått snillhet av mange foreldre. Barna spiller førstefiolin og oppfører seg ufint mot foreldrene sine. Nå, etter mange års erfaring i å jobbe med barn og foreldre, har jeg mer trygghet til å ta opp slike situasjoner. Da påpeker jeg overfor foreldrene at denne type adferd ikke er tiltatt i barnehagen mot de voksne og andre barn, fordi dette skaper en ukultur og kan bidra til konflikter og i verste fall mobbing.»

Barnas oppdragelsesarenaer er i hjemmet hos foreldrene og i barnehagen. Derfor er det svært viktig at foreldrene og barnehagen kan samarbeide tett for på best mulig måte å kunne fremme barnas læring og trivsel. Et fåtall viste til erfaringer hvor de hadde opplevd å stå i dilemma overfor foreldre. Dette handlet om opplevelse av foreldre som ikke tok barnehagepersonalet på alvor når det ble vist til at deres barn utviste en adferd mot andre barn som kunne kalles mobbing.

Disse foreldrene bagatelliserte den negative adferden til sitt barn og bortforklarte den. Informantene opplevde at disse barna ofte heller ikke tok til seg korrigeringer fra de voksne i barnehagen. De sto derfor i en uheldig situasjon hvor det måtte legges ned en del arbeid for å få foreldrene på banen slik at de kunne hjelpe til med å endre barnets adferd.

Det kom frem ulike erfaringer med å inkludere foreldre. Noen inkluderte og informerte foreldrene først når mobbing var avdekket. Andre mente at foreldrene bør involveres i et forebyggende perspektiv, gjerne på første foreldresamtale ved barnas oppstart i barnehagen, på foreldremøter samt i månedsskriv, for dem som praktiserte dette. Her løftet de frem temaer som viktigheten av relasjoner og vennskap, sosial kompetanse og regler for hva som er akseptert og ikke – altså dannelse.

Det er viktig å få foreldrene på banen tidlig. Et barn som mobber andre, vil antakeligvis fortsette oppover i skolealder hvis dette ikke blir tatt tak i.

Skjult mobbing

Skjult mobbing kan være vanskelig å oppdage. Det kan skje mobbing i leken, så barn bør ikke leke uforstyrret uten voksne i nærheten. Der hvor barna får være alene uten voksne i nærheten, kan begynnende mobbeadferd oppstå. Helgesen (2015) skiller mellom tre ulike former for mobbing: fysisk, verbal og indirekte mobbing. Fysisk mobbing kan være å slå, sparke, dytte eller lugge.

Verbal mobbing kan dreie seg om å true med å utføre fysiske handlinger mot en annen. Indirekte mobbing kan forstås som en mer sofistikert form for mobbing, da hensikten ikke nødvendigvis er å skade andre, men å utføre handlinger med mål om å ekskludere uten at dette oppdages. Når den som utfører disse handlingene, forblir anonym, og det ikke oppdages av de voksne, forblir mobbingen skjult og fortsetter. Dette understreker at man må være spesielt bevisst på den skjulte mobbingen.

Flere av informantene sa at etter at det ble mer oppmerksomhet om mobbeproblematikk i barnehagene, og de så nærmere etter, oppdaget de at det foregikk ting i det skjulte. Dette medførte at barnehagelærerne forsto at de måtte være mer til stede i lek og samhandling. Flere av informantene betegnet den skjulte mobbingen som den hyppigste formen. Dette ble satt ord på av en av informantene:

«Det er den skjulte mobbingen som jeg ser mest. Når man begynner å se etter, er det litt mer mobbing enn det du vet.»

Ensomme barn

For de fleste barn er barnehagen en arena hvor leken er en sentral del av hverdagen, barna utfolder seg og knytter vennskap og relasjoner. Men for noen barn kan barnehagen være en arena der de kjenner på følelsen av å bli ekskludert eller ikke passe inn og opplevelsen av å ikke ha venner (Folkman & Svedin, 2004). Det er alltid de voksnes ansvar å passe på at alle barn opplever å få være en del av et fellesskap, og at det legges vekt på at barna skal kunne knytte gode relasjoner.

I leken kan barnet innta ulike roller hvor det kan undre seg og utforske virkeligheten, noe som bidrar til barnets utvikling og tilpasning (Størksen, 2018). Barn som er ensomme i barnehagen, og ikke får være med i lek sammen med andre barn, går glipp av mye læring som leken i seg selv bidrar med.

På spørsmål om hva barnehagelærerne tenkte om ensomme barn i barnehagen, oppga de fleste at dette var utfordrende å svare på. Noen sa at det kan være vanskelig å oppdage dem, noen få mente at selv om barn trekker seg unna fellesskapet og leker alene, betyr ikke dette nødvendigvis at barnet er ensomt, men at det kan ha behov for å leke alene til tider. En satte ord på det på denne måten:

«Det er sånn at noen barn liker å leke for seg selv, og det skal vi respektere!»

Oppfølgingsspørsmål ble om hun har observert dette flere ganger, og om det da har handlet om samme barn. Hun svarte:

«Jeg kan huske et barn for noen år siden som stadig lekte alene, men hun ville det selv. Jeg snakket med læreren hennes etter at hun hadde begynt på skolen, og læreren sa det samme, at hun fortsatt var mye alene. Jeg har jo tenkt litt på det, at det kanskje ikke var så bra.»

De fleste informantene sa at de opplevde problematikken med de ensomme barna som trist, og at det krever voksnes forståelse, anerkjennelse og omsorg. Alle informantene synliggjorde ansvaret de har med å hjelpe barna inn i sosial lek. En sa det slik:

«Jeg tenker at ensomme barn har en indre opplevelse av ensomhet og finner ikke tilhørighet i gruppen. Da blir det de voksnes oppgave å hjelpe dem med det.»

De fleste informantene var opptatt av å inkludere de ensomme barna i sosialt samspill, noe som er positivt. Samtidig vekker det en bekymring der hvor informantene ikke hadde noen nevneverdige tanker om denne gruppen barn. Ensomhet og følelse av isolasjon kan bidra til å frarøve barna evnen til å omgjøre vanlige samspillserfaringer til det å kunne sette seg inn i andres perspektiv, forstå handlingene deres og deretter selv handle ut ifra det. Ved at man evner å forstå andre mennesker, får man tilgang til de gode samspillssituasjonene som danner grunnlaget for nære vennskap.

Når barn ikke får innpass i leken eller det sosiale samspillet med andre barn, kan det få alvorlige konsekvenser for deres psykiske helse. I tillegg går de glipp av en del læring fordi de ikke får viktig informasjon og erfaring som er gunstig for det sosiale samspillet og for å danne nye relasjoner. For å kunne føle at man er en del av et fellesskap, kreves det at man har noe å bidra med, og da må man vite hva de andre liker og hva de gjør. Noe av det viktigste for barn og unges positive sosiale og emosjonelle utvikling er å få oppleve stabile vennskap (Lund, 2016).

Derfor er det svært positivt at flere av barnehagelærerne er bevisste på de utfordringene de står overfor i møte med de ensomme barna. I de tilfellene hvor de mente at disse barna var sjenerte og måtte få lov å være i fred, kan dette være bekymringsfullt. Hvis det stadig er de samme barna som leker alene og trekker seg unna fellesskapet, må man forsøke å finne ut hvorfor dette skjer, og igangsette tiltak for at de også kan bli inkludert i det sosiale fellesskapet.

Tiltak mot mobbing

På spørsmål om informantene kunne gjøre rede for hvordan mobbing i barnehagen kan forebygges, var alle opptatte av sosial kompetanse og relasjonsbygging som det mest sentrale, samt å fokusere på vennskap mellom barna. De la også vekt på å legge til rette for et godt barnehagemiljø med gode relasjoner og felles opplevelser som grunnlag for samtaler og lek.

Det å dele opp barnegruppen i små grupper hvor barna må samarbeide om noe, ble også trukket frem som noe positivt, og det ble nevnt at dette gjør det enklere for de voksne å få med seg hva som skjer i samspillet mellom barna. Flere la også vekt på foreldresamarbeid som en del av det forebyggende arbeidet.

Autoritative voksne

Både styrerne og barnehagelærerne trakk frem at voksenrollen er svært viktig i en barnehagehverdag. Det å innta en rolle som autoritativ voksen ble sett på som en viktig faktor når man skal skape et trygt og godt miljø for barna. Flere av informantene påpekte hvor viktig der er å ha en felles ramme og forståelse for hvordan de voksne skal være sammen med barna.

Noen av barnehagene i denne undersøkelsen jobbet med teori som omhandlet ulike voksenstiler. I grupper reflekterte de om egen væremåte og praksis, og om hvordan man som autoritativ voksen kan være omsorgsfull og varm, men samtidig grensesettende. De mente at denne tilnærmingen forebygger mobbing. Et viktig aspekt er at det skal tydeliggjøres overfor barnet at det er handlingen, for eksempel mobbingen, man ikke aksepterer, ikke barnet.

Lekens betydning for sosial trivsel

I Meld. St. 19 vises det til at barnehagetilbudet skal være av god kvalitet slik at alle barn skal ha en trygg og god tid i barnehagen. Det påpekes blant annet at gode barnehager er avhengig av de ansattes kompetanse og motivasjon for arbeidet. Den voksnes bevissthet og kunnskap om lekens betydning for barnas læring innen sosial, emosjonell og kognitiv utvikling er viktig. Barnas lekekompetanse er avgjørende for at barna skal kunne delta aktivt i det sosiale fellesskapet, og leken skal foregå på alle barnas premisser.

Gjennom lek får barna mulighet til å utforske, prøve ut, få kunnskap og utvikle tillit til seg selv og andre. De barna som ikke mestrer lek med andre barn, blir ofte ekskludert. For å kunne forebygge at barn blir ekskludert i lek, er derfor kunnskapen de voksne har om leken og vennskap av stor betydning (Lund & Helgesen, 2016). Viktigheten av den voksnes tilstedeværelse i leken ble vektlagt slik:

Jeg tenker at det har mye å gjøre med vår voksenrolle i barnehagen. Vi må være til stede. Vi må delta i leken, vi må ha øyne og ører åpne og stille spørsmål når vi ser og hører noe – sette grenser ved hva som er lov.

Oppsummerende refleksjoner

Funnene i studien viste at det informantene definerte som mobbing, i hovedsak handlet om utestenging i lek og samspill. Jeg tror det kan være uheldig dersom man konsentrerer seg kun om utestenging i lek og sosialt s..amspill, fordi man da kan overse andre aspekter av mobbing, slik som psykisk trakassering og verbal mishandling. Hvis vi overser andre sider ved mobbing og ikke tar tak i det, får heller ikke mobberen mulighet til å endre adferd, og mobberen står da fritt til å fortsette sin trakassering.

Arbeidet med å forebygge mobbeproblematikk og avdekke dette når det skjer, avhenger av kunnskap, holdning og bevissthet hos de voksne i barnehagen. Min oppfatning i møte med informantene i denne studien er at barnehagene gjør sitt beste for å forebygge at en ukultur skal oppstå. De er generelt opptatt av å fremme gode vennskap, trivsel og et godt læringsutbytte.

På den måten mener de alle sammen at man kan forebygge at mobbing oppstår. Likevel mener jeg at det er mer komplekst enn dette. Det skal mer til for å forebygge mobbing enn å fremme vennskap og sosial kompetanse. Dette arbeidet er flerspektret og et av de skjulte områdene innenfor sosial kompetanse. Der hvor barn utsetter andre barn for sjikane og trakassering over tid, er det i mange tilfeller ikke synlig for de voksne. Om dette handler om manglende kompetanse eller ignorering og bagatellisering fra de voksne, er uvisst.

Mange barn som utsettes for en eller annen form for mobbing, sier ikke ifra på grunn av skam eller redsel for å bli utsatt for represalier fordi de sladret. I tillegg tier de også til sine foreldre for å skåne dem for ubehag og stress.

I min studie dukket i tillegg bruken av begrepet mobbing opp som et tema, gjennom at noen barnehager ikke ønsker å bruke begrepet. Begrepet mobbing i seg selv påpeker alvorlighetsgraden. Krenkelse kan foregå én gang, men mobbing sier noe om omfang og tid. Hvis man bruker begrepene uønsket adferd, konflikter eller krenkelser, som noen heller ville bruke, er jeg redd for at man kan se for lett på problematikken. Det er foretatt noe forskning i barnehagen om temaet og en hel del i skolealder – fra barneskole og til videregående skole.

I disse forskningsstudiene kommer det tydelig frem at mobbingen ofte startet allerede i barnehagen, men at dette ble oversett av de voksne, og barna sto derfor maktesløse og alene i kampen. Ved å benytte begrepet mobbing synliggjør man hvor alvorlig det er å utsette andre for en slik adferd, og at den som utfører handlingene, er like sårbar. Mobbebegrepet kan kanskje få foreldre og barnehagepersonale til å bli enda mer bevisste i kampen med å forebygge at noen blir utsatt for handlinger som kan få svært alvorlige konsekvenser for dem som er involvert.

Cathrine Pedersen arbeider som pedagogisk-psykologisk rådgiver i PP-tjenesten i Porsgrunn kommune. Hun har tidligere erfaring fra arbeid i barnehage og skole, samt som veileder innenfor barn og oppvekst. Hun er spesielt opptatt av å bidra til å legge til rette for gode oppvekstvilkår og god utvikling for barn.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Spesialpedagogikk nr. 5, 2019

Referanser

Anvik, C.H. (2012) Ikke slipp meg! Unge, psykiske helseproblemer, utdanning og arbeid. Nordlandsforskning.

Bratterud, Å., Sandseter, E.B.H. & Seland, M. (2012). Barns trivsel og medvirkning i barnehagen. Barn, foreldre og ansattes perspektiver. Rapport 21/2012. Skriftserien til Barnevernets utviklingssenter Midt-Norge.

Breivik, K., Bru, E., Hancock, C.H.H., Idsøe, E.C., Idsøe, T., & Solberg, M.E. (2017). Å bli utsatt for mobbing. En kunnskapsoppsummering om konsekvenser og tiltak. Stavanger: Læringsmiljøsenteret.

Djupedal, Ø. (2015). Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

Fagerholt, R.A., Naper, L.R., Sivertsen H., Haugseth, A. S., Nilsen, B.T. Stene, M. (2018). Spørsmål til Barnehage-Norge 2017. Steinkjer, Trøndelag: Forskning og Utvikling, FOU-rapport 2018:1.

Folkman, M.L. & Svedin, E. (2004). Barn som ikke leker – fra ensomhet til sosial lek. Pedagogisk forum.

Helgesen, M.B. (2014). Mobbing i barnehagen. Et sosialt fenomen. Universitetsforlaget.

Idsøe, E.C. & Roland, P. (2017). Mobbeatferd i barnehagen. Temaforståelse – forebygging – tiltak. Oslo: Cappelen Damm.

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal akademisk.

Lund, I. & Helgeland, A. (2016). Mobbing i barnehagen. Anerkjennelse som forebygging. Pedlex AS.

Lund, I., Godtfredsen, M., Helgeland, A., Nome, D.Ø., Kovac, B.V. & Cameron, D.L (2015) Hele barnet, hele løpet; Mobbing i barnehagen. Forskningsrapport. FuB, FuG, UiA, ABUP, Kristiansand kommune.

Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen (2018). Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_11#KAPITTEL_11

Manifest mot mobbing (2002). Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet.

Manifest mot mobbing (2003). Aktivitetsrapport. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/manifest-mot-mobbing-aktivitetsrapport/id106012/

Manifest mot mobbing (2011–2014). Hentet fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/grunnskole/manifestmotmobbing20112014.pdf

NOU (2015:2). Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø. Finansdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/35689108b67e43e59f28805e963c3fac/no/pdfs/nou201520150002000dddpdfs.pdf

Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vet vi og hva kan vi gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.

Sandsleth, G. (2007). Mobbing – forstå, bekjempe og forebygge. Gyldendal Norsk Forlag.

Meld. St. 19 (2015–2016). Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Størksen, I. (2018). Livsmestring og livsglede i barnehagen. Cappelen Damm Akademisk forlag.

Tharaldsen, K.B., Slåtten, H., Hancock, C.H.H., Bru, E. & Breivik, K (2017). Å ivareta barn og unge som har blitt utsatt for mobbing. Erfaringsbasert kunnskap om utforming og organisering av tiltak. Stavanger: Læringsmiljøsenteret.

Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vet vi og hva kan vi gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.

Rammeplan for barnehager (2017). Kunnskapsdepartementet.

Roland, E. & Vaaland, G.S. (2003). Zero, SAFs program mot mobbing. Lærerveiledning, 2. utgave. Senter for atferdsforskning, Høgskolen i Stavanger.

Vlachou, M., Andreou, E., Botosglou, K. & Didaskalou, E. (2011) Bully/Victim Problems Among Preschool Children: a Review of Current Research Evidence. Educational Psychology Review, 23, s. 329–358. DOI: 10.1007/s10648-011-9153. z

Wendelborg, C. (2018). Mobbing og arbeidsro i skolen. Analyse av elevundersøkelsen skoleåret 2018/19. NTNU samfunnsforskning.