Unni Bleken: - Barnehagelærerens viktigste jobb er å sørge for at barna trives

– Barns trivsel i barnehagen må løftes frem. Det skal være trygt, morsomt og hyggelig å være i barnehagen, sier Unni Bleken. Hun har brukt hele livet til å kjempe for barnehagens anerkjennelse; både som barnehagelærer, styrer, rektor på Barnevernsakademiet og leder og styremedlem i avdeling for barnehagelærerne i Norsk Lærerlag. Barnehagepionéren har i over 60 år kjempet for barns rett til å være barn. Hun har vært med i en rekke utvalg og ledet arbeidet med den første rammeplanen for barnehager. Nå er den spreke pensjonisten og 88-åringen aktuell med boka Barnehagen – for barna? Et bokprosjekt hennes nærmeste var redd skulle ta livet av henne.

Barns trivsel viktig

– Vi kan ikke bare snakke om språk og geometri, vi må se etter hvordan barna har det, påpeker Unni Bleken. Hun viser til OECD-rapporten om barnehager (2015) som påpeker at Norge har for lite fokus på barns trivsel. På stuebordet har hun lagt frem flere håndskrevne notater, for å forsikre meg om at hun får snakke om det hun er opptatt av.

– Norsk forskning viser at det er barn som ikke trives så godt som de burde. Det er ikke godt nok at 15 av 20 barn trives i barnehagen, sier Bleken. Hun mener alle som jobber i barnehagen må få økt kompetanse.

– Det er ikke nok med 50 prosent barnehagelærere. De som ikke er barnehagelærere må få opplæring i hvordan man får kontakt med og omgås barn, sier Bleken. Kunnskapen om å observere barn mener hun burde få en større plass i barnehagelærerutdanning. På samme måte som da hun tok sin utdanning i Trondheim i 1949.

Observerer barn på gaten

– Jeg lærte å observere barnet, se hvordan det reagerer og ble trent på å fange detaljene. Den utdanningen har gjort at jeg ikke kan gå på gaten uten å observere barn, og jeg har hatt glede av det hele livet, smiler Bleken. Hun liker ikke at barn sitter i forovervendt barnevogn, uten blikk-kontakt med den voksne som triller vognen, men hun gjør også mange morsomme observasjoner, særlig av lekne fedre.

– Noen mener tull og tøys er bortkastet tid, men det er det ikke, sier hun og tar frem «guttebøkene» sine.

Noterte i guttebøker

I guttebøkene noterte hun ned sine to sønners språkutvikling, sitater og observasjoner da hun var hjemme med dem i 10 år, mens familien bodde i København der mannen jobbet. Som da eldstemann høsten 1961 fortalte moren at nabogutten bare ville gi ham bilen sin om han sa 10 ord på norsk.

– Hvorfor kan du ikke bare gjøre det? spurte jeg.

– Jeg kan ikke snakke norsk til ham, når han snakker dansk til meg, svarte storebror. Bleken sier historien viser at språk for barn er totalt kommunikasjon.

– Sønnen min ville bare snakke dansk til han som var dansk, minnes Bleken. Hun sier bøkene viser at barns gemytt som stahet, sinne, bekymring og forsiktighet kommer til syne tidlig. Bøkene blir stadig brukt i familieselskaper. Ideen til guttebøkene fikk hun av sin far, som døde av tuberkulose da hun bare var 5 år. Han hadde skrevet om sin barndom i Kristiansund for at datteren skulle bli bedre kjent med ham.

Dødskjedelig å lage flagg

Unni vokste opp i Trondheim med lillesøster og en utearbeidende mor og måtte raskt ta ansvar. Mens moren tok sekretærskolen måtte jentene i barnehage. Unni ville ikke være der.

– Jeg lykkes i å skrike meg hjem. Vi ble satt til å sy på papp-plater og lage norske flagg, og jeg var klønete med hendene, så det var dødskjedelig og jeg trivdes ikke, minnes Unni. I dag er lillesøsteren hennes beste venn, og etter at de begge ble enker og flyttet til Majorstua har de spist middag sammen hver lørdag, har abonnement i Oslo-filharmonien og går tur i Frognerparken. 88-åringen skjenker te i morens hvite tekopper med gullkant fra 60-tallet.

– Jeg bruker dem ikke så ofte, smiler hun i sin mørke grønne bluse med sølvkjede på.

Einstøing og lesehest

Leiligheten på Majorstua i Oslo er fylt av morens møbler, som en rosemalt kiste fra 1830 og en sofa fra 1880-tallet. På veggen henger et Askevold-maleri etter besteforeldrene. Etter flere tiår i et rekkehus på Østkanten av Oslo flyttet hun i leilighet etter at mannen døde i 1990. Veggene i stuen og på kontoret er fylt med barnehagelitteratur, norsk historie og samlede verker av alt fra Henrik Ibsen til Sigrid Undset. Unni var en einstøing og lesehest som barn, spesielt under krigen da det var lite annet å gjøre. Som 20-åring ville hun ikke være lesemenneske lenger og valgte den 2-åringe utdanningen på Barnevernsinstituttet i Trondheim i stedet for en lang utdanning. Der kom hun inn i et miljø som satte barnet i sentrum og leste pedagogisk idéhistorie.

–Det ga innblikk i filosofi og skjerpet vår kritiske sans, sier Unni. En kritisk sans hun har brukt hele livet, senest mot alle programmene som innføres i barnehagene.

– Jeg har aldri hatt et hav av venner rundt meg. Men å være barnehagelærer er et sosialt yrke, vi jobber i team, og det liker jeg, forteller 88-åringen.

Tap å miste styrere

Unni mener barnehagelærerutdanningen gjorde henne til en bedre mor. En snill og kjærlig mor er ord som brukes om henne. Kunnskapen som mamma kom godt med da hun begynte som styrer i Oslo, da hun og familien flyttet hjem fra Danmark.

– Det er et tap at vi har mistet styreren i hver barnehage som normalordning, og at styrerstillingen i stor grad er blitt en administrativ stilling. Det er viktig å beholde styrerne også som praktikere og ansvarlige arbeidsledere, sier den pensjonerte barnehagelæreren entusiastisk.

Småbruk på Hamar

Mange mener Bleken kunne hatt doktorgrad om hun hadde villet. Men hun er praktikeren. Liker å stelle i hagen på sitt lille småbruk på Hamar. Der er hun gjerne ute hele sommeren. Sier det betyr mye for helsen, selv om hun ikke orker like mye som før. Hun er glad i fjellet, Dovre og Rondane, men det er også slutt på å gå fra hytte til hytte. Lykkelig er hun når hun kan se en fantastisk solnedgang med fargespill over Mjøsa, ha godt samvær med mennesker hun er glad i, eller det går hennes kjære godt. Familien betyr mye for henne og hun tilbringer gjerne tid med sine 2 barn, 3 barnebarn og 3 oldebarn. Blir aldri lei av å observere barn, som hun har gjort i flere generasjoner nå.

Sterkt pedagogikkfag

Unni Bleken blir beskrevet som den av enkeltpersonene med bakgrunn i barnehagefeltet som har hatt størst fagpolitisk innflytelse på barnehagens innhold i Norge. Hun har frontet at barnehagen skal ha høy kvalitet for barnas skyld. Da er det, ifølge barnehagepionéren, viktig med en god barnehagelærerutdanning og et sterkt pedagogikkfag. Hun liker derfor dårlig utviklingen der pedagogikkfaget får mindre plass i utdanningen. Unni Bleken blir beskrevet som en person som er barnehagelærer i ryggmargen.

For mange snille piker

– Jeg har alltid følt meg som en talsmann for barnehagelærerne, sier hun. Den nye boka er nettopp tilegnet fotfolket i barnehagen, men er også til de som har medansvar for at barnehagene skal bli gode for barn. Målet med boka er å bidra til større oppmerksomhet om hvor utfordringene i dagens barnehage ligger, og hvilke virkemidler som finnes for å møte dem.

– Det er for mange snille piker i barnehagene. Barnehagelærerne må i større grad fortelle hvordan de opplever sin egen og barnas situasjon, mener barnehagenestoren. Hun sier det har vært nødvendig for henne å skrive boken. Tre år har det tatt, og nå håper barna hennes det er nok. De har vært bekymret for om arbeidet skulle ta livet av henne.

Finnes forslag allerede

Unni Bleken mener det er nok med kvalitetsmeldinger for barnehagen nå.

– Vi har fått 11 barnehagerapporter på 13 år som forklarer hva god kvalitet i barnehagen skal være. Det er bare å bruke rapportene og forskningen som ligger der og lage en handlingsplan for hvordan vi skal prioritere, sier Bleken og viser til blant annet NOU-utredningen Til barnas beste fra Øie-utvalget (2012), som ligger på stuebordet med gule lapper og understrekinger.

– Det er mangel på respekt for barnehagefeltet å skulle bruke mer penger på å utrede noe som allerede ligger der, mener Bleken. Selv har hun fått Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid for barnehagen. Det ser hun på som en oppvurdering av barnehagen. Likevel mener hun barnehagene ikke er nok anerkjent – og viser til arbeidsforhold og lønn. 

– Hva vil du bli husket for?

– Som en som har evne til å se menneskene rundt meg. Jeg er ikke så veldig selvopptatt, selv om kanskje ikke alle er enige i det. Familien synes nok jeg har hatt mye oppmerksomhet på barnehagen, sier Bleken, som har fulgt barnehagen i over 60 år på oppturer og nedturer.

– Og så håper jeg at jeg vil bli husket som en som alltid har forsøkt å gjøre sitt beste, der jeg er.