Hun var den ukjente barnehagelæreren som klart sa fra om lekens betydning på et debattmøte med kunnskapsministeren før sommeren. Møtet var i regi av Utdanningsforbundet, og videoen med talen hennes fikk raskt 275.000 visninger på forbundets nettsider. Hun fikk rosende ord fra kjente barnehageprofiler som Berit Bae og ble intervjuet på God morgen Norge. Plutselig ble Birgitte Fjørtoft et kjent navn blant engasjerte barnehagefolk.
Lek – ikke sløsing med tid
– Hva skjedde egentlig?
– Jeg ville skrive et innlegg som på ordentlig tok leken på alvor. Barn leker fordi det er gøy. Den leken barna selv mener er lek er truet i dag; den frie leken. Lek er ikke sløsing med tid. Leken er barnas viktigste uttrykksform – den må vi verne om. Jeg vil ikke være barnehagelæreren som avbryter leken for å gjøre noe mer nyttig. Hvorfor forsøker vi å begrense leken? Jeg tror det jeg sa skapte gjenklang for barnehagelærerne og ansatte. De kjente seg igjen. Det skaper ikke samme gjenklang når Torbjørn Røe Isaksen snakker om språknorm, svarer Birgitte. Hun renser halsen med grønn Farris og venter ikke på flere spørsmål før hun fortsetter:
– Jeg så for meg ungene på avdelingen min, og at de ville like det jeg sa. Det er viktig at vi som er blant lek også argumenterer for den, da er det lettere å få med seg flere. Vårt mandat som barnehagelærer er også å uttale oss, være barnas advokat, forklarer Birgitte engasjert. Hun er pedagogisk leder i Thor Olsens barnehage i Oslo.
Traff sjela
Flere mener Birgitte traff sjela til barnehagelæreren med talen. Hun traff fordi hun brukte sin forskningsbaserte kunnskap og omsatte den på et forståelig språk.
Birgitte ble overveldet av responsen. Hun hadde ikke akkurat regnet med å bli buet ut, og forventet støtte av profesjonen, men dette? Nei.
– Da Berit Bae refererte til meg under samme debattmøte, ble jeg veldig overveldet. Jeg, som har hatt Berit Bae på veggen i studietida, så nerdete er jeg, smiler Birgitte. For det var på DMMH at Birgitte mener hun ble barnehagenerd.
Med en mamma som barnehagestyrer og en rektorfar var Birgitte fast bestemt på at barnehagelærer eller lærer skulle hun ikke bli. Drømmen var å ta et år med design og mote på folkehøgskole.
Betatt av filosofi
For å ha råd til alt utstyret og reisene som folkehøgskolen krevde måtte hun ta opp studielån.
– Skulle jeg ta opp lån ville jeg heller ha en reell utdanning, forklarer Birgitte. De neste dagene søkte hun på nett og ble helt betatt av en bachelor på DMMH med musikk, form og drama. Det var da hun bestemte seg for å bli barnehagelærer likevel. Toppkarakterene kom ikke av seg selv. Birgitte sier hun aldri husker alt etter bare å ha lest én gang. Hun jobbet hardt, leste mye, men tok seg også tid til vin og øl med venner. Den unge studenten synes pensumet var litt snevert, så hun leste mange bøker utenom, særlig filosofi som Gadamer og Foucault.
– Det hjalp meg i argumentasjonen mot det ensidige synet på lek som sto i pensum, forteller Birgitte. Hun ønsket å fordype seg i filosofi. Og det var under mastergraden i barnehagepedagogikk at tankene om lekens betydning tok form; om at hun hadde lyst til å fremme disse takene til andre.
Bryllup i barnehagen
– Vi snakker om anerkjennelse og å se barnet, men det er gjennom leken vi kan få til det. Det er viktig å være aktivt deltakende i leken. Det er en myte at det å være aktivt deltakende i leken er å gå crazy bananas i lekestativet. Du trenger ikke ha klovnenese. Det kan like godt være et blikk som sier du er med, eller å hjelpe til å skrive et butikkskilt. Brigitte klarer så vidt å trekke pusten mellom hver tankerekke. Den svarte blusen med rosa roser flagrer i de engasjerte armene. Hun forteller hvordan hun ble prest i bryllupet til det lille kjæresteparet som ville gifte seg i barnehagen. Om hvordan hun fant en blondeduk til slør og tannlege-ring som forlovelsesring. Om hvordan de andre barna på avdelingen fant blomster til brudeparet og lagde pinnepølser til gjestene. Til slutt var 40 barn inkludert i leken, som varte hele utetiden.
– Jeg var bare presten og brakte noe inn i leken som kunne forlenge varigheten av den, smiler barnehagelæreren.
Leker barna på do
Birgitte vokste opp på Hamar, spilte fløyte og volleyball. Hun gikk idrettslinja på videregående og var støttekontakt som 15-åring. Målbevisst og engasjert er ord som brukes om henne. Engasjementet er ikke vanskelig å få øye på. Hun spretter opp av stolen, løper rundt bordet og synker lettet ned langs veggen når hun forteller hvordan hun, uten å avbryte leken, fikk guttene som måtte minnes på å gå på do til å tisse. Hun prater på ut- og innpust med innlevelse og engasjement. Det er først når hun skal beskrive seg selv med tre ord at det blir stille. Lenge. Kan nesten høre smykket med navnet hennes dingle mot huden. Engasjert og ansvarsbevisst kommer det omsider. Ett igjen.
– Følsom, jeg blir lett berørt og lar meg berøre, og jeg er ikke alltid rasjonell – kommer det etter en lang tenkepause. Hun gråter av en dokumentar, eller uenighet i en faglig diskusjon hun mener går utover barna. Da ringer hun mamma. For mamma finner raskt ut om det er stressagråten, lei-seg-gråten eller sinnagråten. Sammen finner de roen igjen.
Dagbøker og standup
Birgitte snakker med foreldrene flere ganger i uka, diskuterer fag og utfordringer og får innspill til foredrag hun skal holde. Og om hva de synes om at hun leser fra dagbøkene sine på arrangementet Mortified Oslo sammen med sin sju år eldre søster. De skal lese om en guttegal Birgitte på 14 som stresser rundt for å finne drømmeprinsen. Moren var 14 og faren 19 da de traff hverandre og er ennå gift, så Birgitte trodde hun måtte gjøre det samme.
Hun og søsteren er ofte på tur i skogen eller på konsert. Og hun er en leken og omtenksom tante for brorens barn på to og fire. Hun vil gjerne ha egne barn en gang også.
– Jeg er mer komfortabel med å snakke med barn enn voksne. Voksne har så mange metalag; de er opptatt av hva som passer der de er. Vi er så høflige og ordentlige at det lett blir kjedelig, mener Birgitte. På avdelingen hun leder er det derfor ingen regelplakat. Hun mener det gir begrensninger.
Profesjonsetikk
– Vi har mange forventninger til hva barna skal tåle, forstå og konsekvens-vurdere. Da bør vi ha like høye forventninger til oss selv. Vi ansatte må tørre å stå i vanskelige situasjoner og heller snakke med barna om hvorfor noe ikke passer akkurat nå, enn å bare ha en regel som gjelder alltid uansett situasjon. I stedet for å ha en regel om at det ikke er lov å løpe i gangen, vil jeg ha ansatte som tør å bruke sitt skjønn og vurdere; passer det nå, eller passer det ikke – og hvorfor? Sånn tror jeg vi får en kritisk refleksjon over egen praksis. Regler blir altfor lettvint, mener Birgitte.
Hun innrømmer at det er krevende å jobbe på avdelingen hun leder. Blant annet fordi hun mener de ansatte må ha den profesjonsetiske plattformen i bakhodet hver dag. Det er også tema i boka hennes som kommer på nyåret.
– Vi må stå opp for et barn som blir krenket. Vi har et stort mandat som barnehagelærer. Hvis du skal stå i beslutninger ut fra barnas perspektiv og ikke ut fra regler, er det krevende. Det skal være vanskelig å jobbe i barnehage, alle kan ikke jobbe her.
Selv har Birgitte stort behov for å slappe av etter en dag på jobb.
Pusler og redesigner klær
Puslespill med 2000 brikker, kryssord eller å sette streker mellom 1000 tall til det blir et dyr får Birgitte til å slappe av på fritiden. Helst med rolig jazz på øret. Hun spiller squach med søsteren et par ganger i uka og har pusleklubb med kollegaer. Birgitte skulle ønske hun kunne sy enda mer, dra på loppemarkedsjakt, redesigne og sy om klær til seg selv.
Birgitte liker ikke å bli plassert i en ramme, en boks på hvem hun skal være. I mastergraden brøt hun alle akademiske regler, som at den skal være maks 40 sider, og ikke 82. Veileder Kjetil Steinsholt mente det ble enten A eller stryk. Det ble A. Hun hadde brukt faget og faglitteraturen, så de hadde ikke noe å ta henne på. Drømmen er en doktorgrad, men først vil hun jobbe i barnehage noen år.
Lykken er å være sammen med mennesker som tenker annerledes. Venner som har glass med ulik farge og fasong på bordet. Rause mennesker og folk som lar seg begeistre. Og som ikke truer hennes opplevelse av at det er greit å være seg selv; at det er trygt å være Birgitte. Hun har det ikke bra når hun tuller seg inn i tanker om dårlig samvittighet, som at hun ikke har gjort nok for de rundt seg på jobb eller privat. Hvordan det er å få tryggheten revet bort erfarte hun da hun dro for å jobbe som frivillig på et barnehjem i regi av organisasjonen Streetlight på Filippinene for tre år siden.
Flyktet fra tyfon
Da tyfonen rammet byen Tacloban, måtte Birgitte og venninnen søkte tilflukt med de svakeste barna på barnehjemmet. Det var mens folk drepte hverandre utenfor døra, eller tråkket hverandre i hjel i kampen om rent vann at Birgitte oppleve ekstremversjonen av pedagogikk.
– Leken ble redningen. Midt oppe i det livstruende – i krisen- hadde jeg en misjon. Jeg var barnehagelærer. Vi slet med å sove og var livredde, men i leken flyktet vi og barna inn i en magisk jungel og lette etter ildfluer og fant på eventyr, minnes Birgitte. Hun og venninnen ble hentet ut med helikopter etter fem dager, takket være nitid arbeid døgnet rundt fra Streetlight Norge. Husene i byen hun hadde besøkt var visket bort. Hjemme i Norge ble det pressekonferanse og intervju i Lindmo på NRK. Psykologer hun har snakket med i ettertid sier at de som får en oppgave under en krise klarer seg bedre enn andre etterpå. Erfaringen har også lært henne å lettere hanskes med det å være et følelsesmenneske.
Et lekeløft
Den engasjerte 27-åringen mener flere barnehagelærere bør sette ord på hva de gjør. Hun har forberedt seg godt, ser ned på notatblokka og tar ny sats:
– Barnehageopprøret er et lekeløft, men kampen er ikke ferdig ennå. Vi kan ikke bare si at Torbjørn Røe Isaksen ikke skjønner noen ting, og ikke vet hva han snakker om. Vi må sette ord på leken, faget vårt og vårt faglige skjønn for å bli hørt og få gjennomslag. Vi kan ikke være en sutregjeng. Leken barna mener er lek er truet både fra politikere og innad i barnehagen. Ved å få tydelige læringsmål som språknorm, vil det styre blikket til barnehagelæreren til å ha fokus på det i større grad enn leken, mener Birgitte.
Øyne for lek
Selv om hun mener det er viktig å diskutere de politiske rammene til barnehagen, er hun selv mer opptatt av at barnehagelærerne bør ha fokus på fag i stedet for vikarbudsjett.
– Vi velger å bli barnehagelærer, og vi har et etisk ansvar for å ha idealer og tanker om hva som er god barnefaglig praksis. Vi kan alltid si at barna får dårlige vilkår for lek når mange ansatte er syke, men jeg vil fremme en annen diskusjon, der vi bruker faget for å argumentere.
Så godt argumenterer Birgitte at hun nylig er blitt tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, og med en far i sentralstyret er engasjementet i familien stort. Birgitte sier hun har mye å lære ennå. Hun har et stort ønske om å hjelpe ansatte til å få øye på leken, når de ikke gjør det selv.
– Sier en ansatt at det er bråkete, spør jeg. Hva slags lyd er det? Er det støy? Er det bråk? Nei, kanskje er det bare barn som leker?
