«Barn trenger både vertikale og horisontale relasjoner, men hva skiller dem?»

Grunnelementene i sunne relasjoner mellom mennesker er trygghet, tillit og respekt. Teoretisk kan vi si at vi har to grunnleggende forskjellige relasjoner: den vertikale og den horisontale.

Eksempler på den vertikale relasjonen er relasjonen mellom foreldre og barn, mellom pedagog og barn/elev/student eller mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Eksempler på horisontale relasjoner er forholdet mellom kjærester eller ektefeller, mellom arbeidskolleger, mellom søsken, mellom venner eller mellom jevnaldrende, for eksempel i barns egen leikekultur (Selmer-Olsen 1990).

De horisontale og de vertikale relasjonene har svært forskjellige kjennetegn. Forskjellen mellom dem kan hjelpe oss å sortere i våre refleksjoner rundt praksis.

Vertikale relasjoner

Den vertikale relasjonen har fokus på makt. Her er det en som har makt og en som ikke har makt. Slik skal det også være. Voksne har ansvar for barn. Arbeidsgiveren bestemmer. Læreren setter karakterer og skal ta ledelse i undervisningssituasjonen. Idealet er at den som har makt skal sørge for trygghet og begrense risiko for den som ikke har makt.

Med makt følger ansvar. Men den vertikale relasjonen har også mørkere versjoner som for eksempel å sitte i fengsel eller på andre måter å oppleve avmakt. Avmakt kan beskrives ved at en maktperson får en person til å føle seg maktesløs, eller til å gjøre eller være med på noe han ellers ikke ville ha gjort eller vært med på. Overgrep skjer når den som har makt, ikke respekterer den makten hun har, ikke tar ansvar. Det kan være vanskelig, men selvsagt helt avgjørende, å opprettholde respekten for den eller de man har makt over. Omsorg karakteriserer den kjærlighet som preger den vertikale relasjonen. Kjærlighet i erotisk forstand hører ikke hjemme i vertikale relasjoner. (Stein 1984)

Horisontale relasjoner

Kjennetegn ved den horisontale relasjonen er risiko, spenning, frihet, selvstendighet og likeverd. I en horisontal relasjon er det ingen ansvarlig utenforstående med større makt som kan gripe inn, styre, veilede eller hjelpe. Gleden over å lykkes når man selv og på egen hånd har tatt steget inn i en horisontal relasjon, er langt større enn når en utenforstående med makt har sørget for forbindelsen. Det kan være risikofylt å tre inn i leiken, innlede et vennskap eller spørre noen om man skal være kjærester. For når man tar en sjanse, risikerer man også å tape.

Mørkesiden ved de horisontale relasjonene er mangelen på sikkerhetsnett, og de åpenbare mulighetene for avvisning og isolasjon. Det er i den horisontale relasjonen erotikken kan høre hjemme.

Dette er teori. I praksis finnes det sjelden rene motsetninger. Det finnes neppe rene vertikale og horisontale relasjoner. Noen blir «forelska i lærer`n» og det er selvsagt maktforskjeller barn imellom, i leik, i kjæresterelasjoner og mellom kolleger. Makt vil i varierende grad alltid være til stede i relasjoner. Likevel er det særdeles viktig at vi mennesker har integrert i oss en klar erkjennelse av forskjellen på vertikale og horisontale relasjoner.

Barn trenger begge

Barn trenger erfaringer fra begge relasjonstyper. Barn har behov for å erfare trygghet, men de trenger også erfaringer fra å stå på egne bein. Det uttrykkes i dag særlig bekymring for at dagens barn ikke får nok erfaringer fra en ikke-voksen-styrt horisontal risikofylt arena. Det pekes på et samfunn hvor barndom i stadig sterkere grad styres av voksne, direkte eller indirekte.

Barns liv er stadig mer organisert av voksne gjennom barnehage, skole, SFO, voksenproduserte medieprodukter og voksenstyrte fritidsaktiviteter. Barn lever sitt liv under langt sterkere tilsyn av voksne enn tidligere. Barn har færre søsken. Mamma er blitt tenåringens bestevenn.

Pedagogen har makt

Barnehagelæreren står per definisjon i et vertikalt relasjonsforhold til barna. Pedagogen har makt. Men pedagogen skal sørge for at barna får gode erfaringer både fra horisontale og vertikale relasjoner. Barn skal leve et godt liv her-og-nå og blant andre barn, de skal dannes, de skal lære og de skal utvikle seg. Pedagogen har et opplagt ansvar for på en respektfull måte å hjelpe og ivareta barn som faller utenfor leiken og det horisontale barnefellesskapet.

Det er på ingen måte en enkel oppgave, for pedagogen må da av og til blande seg inn på den horisontale arenaen barn imellom for å støtte et barn som er utenfor, eller utstøtt fra barnefellesskapet. Barn er forskjellige, kontekstene er forskjellige, og det finnes ikke enkle svar på hvordan pedagogen kan støtte barnet på den horisontale arenaen.

Situasjoner oppstår der og da, og pedagogen må improvisere. God pedagogisk improvisasjon er basert på den tryggheten og bevisstheten som faglig kompetanse, refleksjon, innlevelse og ikke minst øvelse kan gi. 

Barnehagelæreren og leiken

En naturlig måte å hjelpe et barn som står utenfor leiken på, kan være å bli med barnet inn i leiken. Men da må pedagogen ha kunnskap om leik. Hun må lære å leike, hun må øve seg, og hun må kjenne og respektere leikens og den horisontale arenaens spilleregler. Hun må innordne seg leiken samtidig som hun må være seg bevisst at hun aldri helt vil, og heller ikke skal, forlate sin vertikale maktposisjon.

Det er vanskelig, og den sensitive pedagogen vil i den horisontale situasjonen erfare å bli utfordret samtidig som hun også vil kunne kjenne på barns evne til å ta ansvar og gi omsorg. Men den voksne pedagogen må også være på vakt, for hun må ha evne og bevissthet om å trekke seg ut av leiken på en måte som ikke ødelegger den. For i utgangspunktet er ikke leiken pedagogens arena.

All lek ikke god lek

Leiken motiveres av deltakelsen i og hengivelsen til den horisontale arenaens frydefulle fellesskap og nådeløse spenning. All leik er ikke god leik. Like fullt er leiken på grunn av sin enorme motivasjonskraft barnets viktigste læringsarena. Dette er et pedagogisk dilemma i arbeid med barn. Det finnes ikke enkle didaktiske løsninger. Det er blant annet dette som gjør barnehagelærerens arbeid særlig kompetansekrevende.

Med et helhetlig syn på barnets liv og læring handler det om det meste samtidig og på en gang, og i denne sammenheng kanskje særlig om etisk og relasjonell refleksjon, sensitivitet og kunnskap om empati og emosjoner. Og evne til faglig basert improvisasjon. Hvordan støtter jeg som voksen maktperson barn i sin leik og læring på en måte som respekterer leikens horisontale dimensjon? Og hvordan gjør jeg det i respekt for leiken selv og uten å overta eller misbruke leiken?

• Ivar Selmer-Olsen er førsteamanuensis ved DMMH, jobber særlig med barnekultur og barndomsforståelse

Litteratur

STEIN, R. 1984: Incest and Human Love. The Betrayal of the Soul in Psychotherapy. 2. ed. Dallas

SELMER-OLSEN. I. 1990: Barn imellom og de voksne. En bok om barns egen kultur. Oslo. Videoversjon: https://connect.uninett.no/p6bxaozi15h  (12,5 min)