Hvordan du møter barna avgjør om de føler seg trygge eller ei

Jeg er opptatt av begynnelser. Det blir som å «komme hjem». Komme hjem hele tiden, i gode møter. Noen ganger blir det en restart av noe som aldri kom godt i gang, kanskje for lenge, lenge siden.

Velkommen

Det sitter langt inni meg. Behovet for å føle meg velkommen! Da blir jeg trygg og folder meg ut. Men hvis jeg opplever reservasjon, manglende interesse, skepsis, at noen tror de vet svarene for meg. Da skjer det noe annet; Jeg stivner i kropp og pust, og jeg begynner å lage strategier for å overleve. Egentlig blir jeg utrygg, redd, lei meg – og sint!

Jeg snakker om meg selv, men samtidig om barna jeg møter. Som terapeut skal jeg først og fremst hjelpe barnet. Men det hjelper så lite når jeg «møter meg selv i døra». Da kan jeg komme til å kontrollere og styre både meg selv – og barnet.

Opprette kontakt med barnet

Det er jeg som må legge til rette for at det hele kan starte. Jeg må gjøre i stand rommet og ha litt utstyr til fysisk lek framme. Som regel fanger ett eller annet barnets interesse. Om det er å fortelle om tøffelen sin, eller det er å klatre opp trappen til sklia, spiller ingen rolle. Alt kan være en begynnelse.

Jeg venter, ser hva som skjer, undrer meg og beskriver det jeg ser. Jeg søker barnets fokus og kan gjøre det samme som barnet: Hvis barnet triller en ball, tar jeg også en ball og triller. Som regel titter barnet oppmerksomt på meg da, og ofte kommer et smil: Kontakten er opprettet. Nå trilles en ball fram og tilbake mellom oss. Vi ser på ballen, og på hverandre. Vi tar turer og bytter side. Barnet kan finne sin egen motivasjon og bevegelse. Kjenne sin egen kraft som sprer seg ut i resten av kroppen. Det gir lyst og glede, og lyst til å fortsette.

Snudde stemningen

Jeg møtte for første gang en 4 år gammel gutt, og assistenten sa: «Vis at du klarer å balansere og hoppe ned fra benken!» Barnet vegret seg. Det skjedde ikke noe.

Jeg ba assistenten observere, og tok kontakt med gutten, slik jeg beskrev over. Vi kom snart i gang. Om litt hoppet han ned fra benken, uten at noen hadde nevnt noe om akkurat det. Fra da av var stemningen helt snudd. Det kom bevegelser, følelser, kraft, lekeroller – uten at noe var planlagt på forhånd.

I en annen barnehage krøp barnet inn i et skap og lukket døra i rommet vi skulle være. Den voksne fra barnehagen ropte på barnet: «Linus, kom ut så vi kan begynne!» Jeg snudde meg mot henne og sa: «Psst! Vi har allerede begynt.»

Det begynner her. Fortsettelsen blir både et gi og få, både for barnet og oss som er med. Vi kan få den nærende lekeopplevelsen av at en pluss en er mer enn to. Og når det har begynt å svinge mellom oss, er det kanskje jeg som har mest å lære av barnet.