Relasjoner: Vi må bli flinkere til å heie på barna, og ta dem på fersken i å gjøre noe bra

Liten? Jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok. Er du større enn deg selv kanskje, skriver Inger Hagerup i diktet som egentlig er skrevet om en maur, men jeg tenker ofte på små barn når jeg hører dette verset. Hvilke holdninger har vi om barn og deres kompetanse? Hvor ofte tenker vi egentlig på hvordan vi voksne er i relasjoner til barn? Tenker vi nok over vår definisjonsmakt og vår fysiske overlegenhet i møte med små mennesker? Jeg tror vi voksne har mye å gå på i forhold til dette, og det kan være lurt å stoppe opp å tenke nøye gjennom disse spørsmålene:

•             Hvor ofte tenker dere på relasjonene mellom barn – voksen?

•             Har kvalitetene på relasjonene i det hele tatt noe å si for barnet?

•             Er det likegyldig hvilke voksne som omgås barnet ditt?

•             Er voksne egentlig så forskjellige?

Vi voksne kan nemlig ha en veldig stor innvirkning på et barns liv. Vi kan enten hemme eller fremme et barns utvikling, eller styrke eller svekke et barns selvfølelse. Resultatet kan få store konsekvenser for barna. Derfor må vi voksne være veldig bevisste vår væremåte.

Ulike menneskesyn

Alle barn og voksne er forskjellige. Alle sammen påvirker vi andre mennesker med vår tilstedeværelse, og vårt menneskesyn har mye å si for kvaliteten på denne relasjonen. Spesielt når det gjelder relasjoner mellom barn og voksne, er det en del ting du som voksen må tenke over.

Vi er fysisk mye større enn barna, så alt vi sier og gjør blir forsterket. Også stemmebruk blir forsterket med størrelsen. Vi har myndigheten og mulighet til å bestemme over barna, og ta egne selvstendige beslutninger uten at andre kan si noe på det. Det kan ikke barna, så her er det en makt-ubalanse som kan slå veldig uheldig ut om vi ikke er vårt ansvar bevisst.

Autoritær eller relasjonell?

Det finnes i all hovedsak to grupper voksne; De myndige/autoritære, og de relasjonelle.

De myndige og autoritære voksne tror de vet best. De opptrer på mange måter som «Tante Sofie» i Kardemomme by. De mener barna må gjøre som de får beskjed om. Og ser på barna som inkompetente og at den voksne må stake ut kursen for dem. Den voksne føler seg overlegen i samspillet, og ofte bruker de gjerne makt og kontroll i sin hverdag for å opprettholde orden og struktur. Mange har liten oppmerksomhet eller interesse for barns synspunkter. Da kan barna bli usikre på seg selv og opptre i den hensikt å tilfredsstille den voksne, basert på frykt. Dette gir ikke et godt grunnlag for utvikling av god selvfølelse for barnet.

Den relasjonelle voksne er opptatt av relasjonene, det som foregår mellom mennesker. Se for deg «Alfred» og hvordan han er i samhandling med «Emil i Lønneberget». Emil blir tatt på alvor, og blir sett på som kompetent. Alfred tar seg god tid til å høre hva som blir sagt, og de får et likeverdig forhold i måten å snakke sammen på. Det fører til at barnet medvirker i sin egen hverdag, og opparbeider en god selvfølelse og tro på at det er bra nok og verdsatt for den det er.

Med blikk for barnet

Barna er prisgitt oss som er sammen med dem, og de blir påvirket av oss. Da er det veldig viktig at alle barn blir omgitt av voksne som har et positivt syn på barn, og at de hjelper dem til å bli en så god utgave av seg selv som mulig. Vi må støtte barna i deres søken etter veien videre, både når det gjelder kunnskap og sosiale ferdigheter. Det stiller store krav til oss som voksne.

Vi må hele tiden ha et blikk for barnet, og hva det er opptatt av, og være bevisst hvilket fokus vi voksne har. Vi må være til stede både fysisk og mentalt, og se og forstå hva som foregår. Ikke alt er alltid slik det ser ut til å være. Noen ganger kan det på avstand se ut som om barna er i fin lek, men går du nærme nok har du mulighet til å oppdage mobbing eller utestenging. I slike tilfeller må vi voksne bryte inn og veilede barna, slik at alle parter kommer styrket ut av situasjonen uten å bli krenket.

Ikke alle bør jobbe med barn

Det kan virke som en selvfølgelighet, men vi må være glad i barn. Det er ikke alle voksne som bør jobbe med barn. Barna fortjener noen som forstår dem, og er i stand til både å kunne gi og vise omsorg og kjærlighet. Vi må vise mer begeistring og glede sammen med barna, og våge å være litt leken. Samtidig må vi legge til rette for at barna får venner, som er viktig for sosial integrering. Dette betyr også å hjelpe barna til å se at man er én av en gruppe, og ikke alle behov kan dekkes med én gang. Av og til må man vente på tur, eller godta det gruppen bestemmer. Det er ikke alltid man kan få gjennomslag for sine meninger eller ideer. På denne måten hjelper vi også barna til å utvikle empati.

– Vi må heie på barna

Vi må bli flinkere til å heie på barna, og ta dem på fersken i å gjøre noe bra! Da utvikler barna seg til å bli trygge individer med god selvfølelse og tro på seg selv. De får et godt fundament til å takle utfordring som kommer seinere i livet.

Vi som jobber med små mennesker daglig har en utrolig viktig jobb, og den jobben må vi ta på alvor. Vi setter spor hos barna uansett, så sørg for at de sporene blir gode. Det er oss voksne det kommer an på!