Barnehagen var for tanter og sure kjerringer som kledde seg i overdimensjonerte kjeledresser og sang lille Petter edderkopp med overdreven innlevelse. Jeg hadde andre planer.
Det var derfor ved en ren tilfeldighet at jeg havnet på en ringevikarliste for en barnehage. Bare etter et par dager fikk jeg en telefon fra en hyggelig dame; de behøvde en vikar.
Jeg som tross alt skulle finansiere flerfoldige sene kvelder på mørke studentbuler, tenkte det kunne være ok med litt ekstra penger på kontoen. Dermed sa jeg ja, og slik ramlet jeg, mer eller mindre uforberedt, inn i en verden av votter, snørr og kneside bleierumper.
Magi hver dag
Jeg visste at de glitrende steinene vi fikk på sommeravslutningen var magiske
Jeg hadde vært der før, ja visst hadde jeg det. Men da var jeg tre-fire-fem år gammel og levde i en verden hvor små filtbiter var smånisser, sølevann var suppe og tørr sand var sukker. Jeg kan ikke huske at de voksne i barnehagen var viktige for meg. De var selvsagt det, der de jobbet i kulissene og skapte magi hver eneste dag, men jeg visste ikke det da. Alt jeg visste var at barnehagen kjentes trygt og godt, at det var lurt å komme først om jeg ville leke med filtnissene i vinduskarmen, og at jeg ikke måtte sitte for nært stearinlyset om jeg skulle vinke til pappa om morgenen. Jeg visste også at lyktemannen fantes, at han bodde inni skogen og kom luskende ut med småkaker til oss en kveld i året.
Jeg visste at de glitrende steinene vi fikk på sommeravslutningen var magiske, og at påskeharen la avsindig mange fargesprakende egg igjen i det høye gresset utenfor barnehagen. Og hver dag jobbet jeg med voldsom giv for å grave hullet i sandkassen så dypt at vi skulle kunne vinke til menneskene i Kina. Slik var min barnehagehverdag, min verden; preget av lek, fantasi og opplevelser. Og nå, 17 år senere, skulle jeg altså innta denne verdenen på nytt.
Satt på gulvet og lekte
Jeg gikk derfra med en god følelse. Og en ny avtale om å være vikar også dagen etter.
Jeg kjente det umiddelbart, at dette kunne jeg like. Satt på gulvet og lekte med barna hele den tiden vi var inne. De andre voksne satt ved bordet, ved en pc, var på møter. Løp inn og ut, til og fra. Men jeg skulle ingen steder, så jeg kunne bare være der, i leken, sammen med barna. Ingen klokke å følge annet enn den som rumlet i magen når det nærmet seg lunsjtid, eller den som gjespet store munner når det nærmet seg sovetid. Det var fint.
I samlingsstunden fikk jeg løse min første konflikt da tre småtasser ville sitte på fanget. Etter et koselig lunsjmåltid hvor barna mer enn gjerne ville dele sine kladdete leverposteiskiver med meg, fikk jeg legge de trøtte små byltene i vognene sine og stryke dem varmt over kinnet til de sovnet. Deretter var det utelek, måltid igjen, og så gikk dagen mot slutten. Jeg gikk derfra med en god følelse. Og en ny avtale om å være vikar også dagen etter.
Betalt for å bygge lego
Jeg tenkte sannsynligvis ikke lenger enn min egen nesetipp
Og slik fortsatte det. Jeg ble snart overført til en annen barnehage som behøvde å fylle et vikariat i et lengre engasjement. Det var ingen tvil i mitt sinn da de spurte om jeg ville ha dette vikariatet, dette var jo verdens mest lettjente penger. Tenk at jeg får betalt for å leke, bygge lego og tegne! lo jeg til en venninne.
Jeg var ung og tenkte sannsynligvis ikke lenger enn min egen nesetipp, men jeg trivdes i jobben, og elsket å bruke dagene til lek, herjing og kos. Studiene ble nedprioritert: mer jobb, færre forelesninger. Ikke helt planen, men ok – jeg hadde god tid. Så jeg fortsatte. Og slik ble barnehageverdenen langsomt også min verden. Og etter hvert som jeg sank dypere inn i den, kom også alvoret snikende.
Treåring med blåmerker
... han bar alvoret med seg inn i hjertet mitt
For hun hadde alvoret med seg inn porten, fireåringen som stadig kom ruslende alene opp til barnehagen, fordi mor bare hadde satt henne av i busslommen. Og han bar alvoret med seg inn døren, treåringen som stadig kom til barnehagen med blåmerker eller blåveis, og som bare ville sitte lenge, lenge i fanget å betrakte de andre på avstand.
De bar alvoret med seg inn i tankene mine, brødrene som ble hentet av barnevernet og plassert i beredskapshjem. Og han bar alvoret med seg inn i hjertet mitt, den lille gutten som gråt etter pappaen sin, som vi alle visste at aldri ville vende tilbake.
Lek ikke bare lek
Og dermed satt jeg altså der, på et gulv i et hav av Duplo og forsto at det var dette jeg skulle gjøre.
Ved å se inn i triste, redde, spørrende og sinte barneøyne lærte jeg langsomt å se litt lenger enn nesetippen min. Gradvis tok jeg innover meg erkjennelsen av at det var langt ifra alle som hadde en så bekymringsfri barndom som den jeg hadde hatt.
Samtidig hadde jeg på dette tidspunktet en varm, engasjert og dyktig leder som fikk meg til å forstå at det som jeg så nonchalant hadde avfeid som bare lek var så veldig mye mer enn bare det. Hun hjalp meg å forstå at det å møte et barn i barnehøyde, og hviske så fint å se deg ikke bare var en hyggelig gest, men faktisk kunne bety den helt store forskjellen på om dagen ble god eller dårlig for enkelte små.
Hun ga mening til de tingene jeg kan hende allerede gjorde, men som jeg ikke hadde reflektert over betydningen av. Og hun ga meg troen på at den jobben jeg gjorde faktisk utgjorde en forskjell for disse fine små menneskene som jeg omga meg med. Og dermed satt jeg altså der, på et gulv i et hav av Duplo og forsto at det var dette jeg skulle gjøre. Det var her, blant lek og alvor, at jeg skulle være.
Med den erkjennelsen kom også et ønske om mer kunnskap. Jeg ville vite hvordan jeg best kunne håndtere de vanskelige situasjonene, hvordan jeg best kunne møte hvert enkelt barn og hvordan jeg kunne tilrettelegge for og stimulere til lek og læring i de ulike situasjonene. Slik havnet jeg på skolebenken igjen.
På skolebenken
...barnehagehverdagen, som jeg trodde jeg kjente, traff meg som et kraftig slag
Jeg skulle bli barnehagelærer. Jeg ønsket mer kunnskap, flere verktøy og å utvide perspektivene mine. Jeg ønsket å finne en faglig forankring for egen praksis. Så langt en god plan. Det tok meg fire år med deltidsutdanning. Så en dag sto jeg der, klar for å ta et steg opp: pedagogisk leder. Mer ansvar, jeg visste det, men samtidig – enda større mulighet til å påvirke det innholdet som skulle fylle dagene i barnehagen.
Jeg var så klar på hvordan jeg ønsket det. Vi skulle være voksne som kunne forsvare våre handlinger, fordi vi bestandig skulle handle til barnets beste. Vi skulle ha tid til å stoppe opp og løfte blikket, uten å buse inn i situasjoner som vi trodde vi hadde forstått. Vi skulle være lyttende, reflekterende, lekne og aktive. Tenkte jeg. Men barnehagehverdagen, som jeg trodde jeg kjente, traff meg som et kraftig slag.
Liten tid til refleksjon
... det som skulle vært utviklende ble demotiverende
For etter fire år på skolebenken hvor mitt fokus hadde vært barnet, omsorgen og det pedagogiske tilbudet, gikk jeg nå inn i en stilling hvor mesteparten av tiden og det arbeidet jeg gjorde dreide seg om personalet og organiseringen. Jeg møtte flotte medarbeidere som var der for barna, og mer demotiverte medarbeidere som virket til å komme på jobb mest for det sosiale. Felles for dem var at de alle var ufaglærte. Glade i barn? Helt sikkert. Men uten noen faglig tyngde som ga dem belegg for å vite hvorfor eller hvordan, var det en stor oppgave å ta fatt på – særlig i en hverdag som i seg selv var så hektisk at man ikke hadde verken tid eller rom for å reflektere rundt det en gjorde.
Da ble det som skulle vært veiledning fort bare å oppfatte som irettesettelser, og det som skulle vært utviklende ble demotiverende. Når man arbeider med mennesker på denne måten er det nemlig veldig viktig å få en forståelse for hvorfor man gjør som man gjør. Å bare bli fortalt hva, eller hvordan man skal gjøre ting uten at der ligger noen dypere forståelse til grunn fører gjerne til to ting:
1) man opplever seg kritisert
2) man faller gjerne tilbake i gammelt mønster i det lederen forlater rommet.
Skal bare-strategi
Og barna venter, mens vi haster videre. De ser mye til ryggene våre, barnehagebarn av 2016.
Og det å forlate rommet gjør man dessverre så altfor ofte i barnehagen. Ikke bare som pedagogisk leder, men rent generelt. I barnehagen er det ikke barna, men vi voksne som til stadighet drar Albert Åbergs velkjente «skal bare-strategi». For der er mye som skal rekkes i en virksomhet som en skulle tro kun handlet om barn. Man skal på møter og ta telefoner. Og mens man skal det må en annen vaske skap og skuffer og kjøleskap og komfyr – fordi det er en del av HMS-hysteriet. Og hun som er syk får man ikke vikar for fordi budsjettet er for trangt, så en assistent skifter alle bleiene alene i tillegg til å tilberede lunsjen. Og når hun har gjort det må vi haste alle barna i seng før det på ny skal avvikles møter. Tikk-takk, tikk-takk. Løping hit og dit. Barnegråt og snørr.
Store hender som tar, trøster, tørker. Ikke mykt og med god tid, slik man ønsker, men hastig, hardt og brått. Videre inn i kampen mot klokken. Flere barn? Ja vel. Lunsjavvikling. Møter. Kurs. Barnegråt. Veiledning. Foreldresamtaler. Observasjoner og kartlegging. Latter. Litt lek. Så løping igjen. Ikke i leken – men videre til neste post på programmet. Effektivt, litt fortere, litt raskere. Alltid litt raskere.
Også barn som spør: hvor skal du? Kan ikke vi leke litt? Vil du sitte sammen med meg? Og vi voksne som svarer: snart. Jeg kommer snart. Jeg skal bare ... Og barna venter, mens vi haster videre. De ser mye til ryggene våre, barnehagebarn av 2016. Og til raske bein som springer hit og dit, mens stemmene våre ironisk nok forteller dem i forbifarten at vi løper ikke inne. Totalt sett: en evighet av kompromisser. Og taperne, det er barna.
Frykt for ikke å se barnet
Og på sidelinjen taler politikerne med to tunger...
Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg driver med lenger. For hver dag som går føler jeg at jeg mister stadig mer av den som jeg ønsker å være i møte med barna. For hver dag som går føler jeg så sterkt at jeg vil sette meg ned, ha tid, bare være der. Hele tiden med en frykt for at noen skal gå under radaren, at det er noen jeg ikke klarer å se eller møte slik de behøver. Samtidig er det tusen andre ting som skal gjøres. Og hver av oss er dessverre bare gitt to armer. Barna er så mange etter hvert, og behovene deres er så ulike. Og på sidelinjen taler politikerne med to tunger: flere krav til barnehagene med økt læringstrykk, kartlegging og dokumentasjoner. Samtidig ingen klare regler for bemanning, annet enn et løfte der fremme i periferien. Flere barn, færre voksne, få fagpersoner.
Alt gjøres om til tall og økonomi. Men de glemmer kanskje at et barn som ingen har hatt tid til å se, som ingen kan hende hadde tid til å lytte til når det ropte om hjelp ved å utagere, lukke inne, stenge av – vil bli en større utgift for samfunnet, når det som voksen ikke evner å håndtere livet slik det er forventet at det skal.
Og dessuten: kan man i det hele tatt sette en prislapp på et menneskes fremtid?
Utdannet meg bort
...denne jobben handler ikke om å hjelpe til, den handler om å være til stede med hele seg
Det er en sørgelig ironi i det at jo mer utdanning man har innenfor barnehage-feltet, jo mindre tid får man sammen med dem man faktisk er der for. Slik sett føles det som om jeg har utdannet meg bort fra der hvor jeg helst vil være: til stede for barna. For denne jobben handler ikke om å hjelpe til, den handler om å være til stede med hele seg. Den handler om å se og om å støtte, slik at barna ikke bare mestrer – man at de også får en sterk tro på at de kan.
Det handler om å gi dem følelsen av å være så viktige og betydningsfulle som det de faktisk er, men samtidig om å gi dem en forståelse av at også alle andre er akkurat like viktige og betydningsfulle. Den handler om å legge til rette for lek og læring, om å undre seg sammen med, oppsøke kunnskap, leke mer, le mer, lære mer.
De vil ikke bestandig ha en parkdress ved sin side, disse barna. De skal videre. Det er de som etter hvert selv skal trekke strikken over buksen, dra igjen glidelåsen, få seg venner, stå for egne meninger, si ifra og bry seg om. Men vi vil være med å fylle sekkene deres, slik at de er godt utrustet når de går videre på en vei som ingen enda vet hvor fører dem.
Endring er mulig
Jeg tror ikke lenger på lyktemannen. Jeg tror ikke lenger at man kan grave så dype hull at man kan vinke til menneskene i Kina. Det er fantasi og finurligheter som hører barnehagelivet til. Men jeg tror på at endring er mulig. Og jeg tror på at vi kan skape en bedre barnehagehverdag enn den som så mange små møter i dag. Men vi får ikke til dette i en sektor bygget på kompromisser. Ved å få flere fagpersoner inn i barnehagen vil man også gi mer til barna. Bare slik kan politikernes regnestykke gå opp.
Tenk at jeg får betalt for å leke, bygge lego og tegne!
- Elin Hatlelid Olsen er barnehagelærer i Bergen
