I denne barnehagen driver de med rypefangst

– Er den død?

– Har du tatt bort øynene? Vi må ta av fjærene, for de er ekle å spise!

Rundt barnehagelærer og friluftspedagog Ronny Lian sitter fem barn i en halvsirkel. Øynene er store, og blikkene er festet på det han har i hendene. Nemlig en kritthvit fugl med svarte øyebryn.

– Denne kommer fra fryseren min, så den er nok død. Er det noen som vet hvilken fugl det er?

– Ei rype! sier Håvard Hald, med hånda strukket høyt over hodet.

– Helt riktig. Vet du hvilken rype?

– Eeh … den som lever om sommeren?

Snarefangst

Vi er i Ekrehagen friluftsbarnehage i Tromsø, plassert midt på toppen av Tromsøya. Rundt barnehagen er det boligfelt, gater og rekkehus. Men rett utenfor porten er det også et fint turområde. Med kratt og berg, gapahuk og lavvo, bærtuer, snøskavler og bjørkeskog. Fjellrypa som nå blir sendt rundt så ungene kan stryke og kjenne på den, er skutt av Ronny Lian i forbindelse med rypejakt.

Barnehagen har de siste årene hatt tradisjon med å drive rypefangst med snarer. Da er barna med på å sette opp snarene, sjekke dem, og hente inn eventuell fangst.

– I år fikk vi ikke innhentet tillatelse fra grunneier tidsnok, på grunn av omdisponering av området. Derfor måtte jeg ta fra egen innhøsting, smiler han. Og bedyrer at det å være jeger ikke er et av kriteriene for å få jobb i friluftsbarnehagen.

Blåbær i magesekken

Høsting av naturen er et eget tema i Ekrehagen. Det er derfor Ronny Lian nå samler ungene rundt bordet, som i dag er tømt for tegnesaker og plastilina. Barna stirrer forventningsfulle på den hvite fuglen. Når han begynner å ribbe den for fjær, høres et og annet «æsj».

– Gjør det der vondt?

– Nei, den er jo død!

Ungene får se inn i nebbet på rypa, der en liten tunge stikker frem.

– Jeg vet hvordan den gjør når den spiser, sier Margit Øwre Hansen og demonstrerer med å dytte hodet helt ned i bordet mens hun lager smattelyder.

Etter hvert som Ronny Lian dissekerer rypa, kommer det utrop, spørsmål, kommentarer og latter fra barna. De er nysgjerrige, og studerer, lukter og berører med skrekkblandet fryd. I magesekken ser de hva rypa spiste før den døde; blåbær, lyng og krøkebær. De får ta på spiserøret, og når Ronny skjærer ut, vasker og deler opp hjertet får de smake. Om de vil. Og det vil de. Alle unntatt én tar en bit hjerte og tygger det i seg.

– Jeg ville heller ha stekt meg en gris, slår Håvard Hald fast, og de andre fniser.

Barna lærer at det hvite på fuglens avføring er urin. De får se lungene, og levra.

– Før i tiden trodde de at hvis en spiste levra til et dyr eller en fugl, ville mennesket få de samme egenskapene som dyret hadde, forteller Ronny, og ungene rister på hodet.

– Men det er jo ikke sant.

Rypelunsj
Høydepunktet er kommet. Brystkjøttet løsnes og skjæres i små biter. Etter at innvoller og fjær er fjernet og bordet ryddet, freser Ronny de små, møre kjøttbitene med smør og krydder i stekepanna. Etter kort tid brer ei god viltlukt seg i rommet. Så blir fem gafler funnet frem, og hver av gaflene får et kjøttstykke på. Alle ungene smaker, noen litt motvillig, men snart høres fornøyde gumlelyder.

– Nam! Jeg vil ha mer!

– Jeg også. Det var litt sterkt, men jeg vil ha.

– Er det ikke mer igjen?

Så er kjøttet spist opp, det var akkurat nok til at alle fikk en smak eller to, og ungene returnerer til legobordet.

Medieoppstyr

– Da vi gjorde dette første gang, ble det litt oppstyr. Med presseomtale i riksmediene, og med reaksjoner fra enkelte som mente vi lærte opp barna til å være jegere, sier Ronny Lian.

– De negative innspillene kom fra dyrebeskyttelsen, mens foreldrene som hadde barna sine her, gikk ut og forsvarte oss.

– Hva lærer barna av å høste fra naturen?

– Vi tapper sevje fra bjørka, plukker bær og sopp, fisker og fangster. Gjennom dette lærer vi barna å ha respekt for naturen, vi lærer dem at vi er gjester der, samtidig som at vi kan høste fra den på en god måte, sier Ronny.

Opplevelser for livet
Det føres ikke offentlige registre over antall friluftsbarnehager i Norge, men en studie fra 2008 ved Norsk senter for barneforskning viste at antallet økte kraftig utover 2000-tallet. Ronny Lian fremhever at i Ekrehagen gjør man naturen til en læringsarena for mestring, begrepsforståelse, naturvitenskap og samspill.

– Det er viktig å fremme kunnskap om naturen, og kunnskap om det å være i naturen. Vi som jobber her er nok over snittet interesse i friluftsliv, og ønsker å videreføre bærekraftig ressursbruk.

– Er det ikke fare for at de frøene dere sår, blir borte i overgangen til skole og ungdomstid?

– Interessene endrer seg gjennom livet, men gode opplevelser i naturen vil forhåpentligvis alltid bestå. Vi får tilbakemelding fra skolene om at ungene som kommer herfra, er mer vant til å kle seg når de skal på tur. Det er mindre surmuling og mer utholdenhet, sier Ronny Lian, som vil slå et slag for spontaniteten.
Han mener for mye planlegging dreper aktiviteten. Del barna opp i mindre grupper og ta dem med. Gå en tur utenfor barnehagegjerdet, finn en blomst dere kan diskutere og studere. Friluftsliv er et vidt begrep, sier Ronny.