22 000 skolebarn er borte i minst en måned

Sander (11) var nesten ikke på skolen i høst. Han er én av 22.000 elever som er borte fra skolen mer enn en måned i året.

I en lys enebolig går døra stille opp. En gutt trår inn, setter sandalene fra seg på matta, rekker fram hånda og hilser høflig.

Halv ett er skoledagen over for «Sander» på 11 år. Resten av klassen er på skolen ennå. Sanders foreldre ønsker ikke at Utdanning bruker det virkelige navnet hans. De ønsker heller ikke at skolen skal få informasjon om hvem Utdanning skriver om.

Samarbeidet med skolen har vært vanskelig, og Sander har vært mye hjemme.

– Han går halve dager nå, sier moren.

– Men det er ikke fordi jeg er en unnasluntrer, sier Sander bestemt.

7031 elever i Oslo, Bergen, Trondheim, Bærum og Stavanger var borte i én måned eller mer i fjor, viser tall Utdanning har samlet inn. Kommunene har rapportert tall for fravær hele året, eller i siste semester. Tallene viser at mange barn i barneskolen og i ungdomsskolen har bekymringsfullt fravær.

I disse fem største kommunene var 4,5 prosent av elevene borte i minst én måned i løpet av fjoråret, eller minst ti dager i ett semester. Det vil si at omtrent én elev i hver klasse har bekymringsfullt høyt fravær. 20 dager i året, eller 10 dager i semesteret, betyr et fravær på 10 prosent.

Dette er fraværsgrensen i videregående skole, og med et så høyt udokumentert fravær får elevene som hovedregel ikke karakterer i fagene de har vært borte fra.

Myndighetene har ikke oversikt over hvor mange elever i barne- og ungdomsskolen som tilbringer skoledagen hjemme. Utdanning har kontaktet de 148 største kommunene i Norge.

Bare fem av dem hadde tallene sentralt på kommunenivå. 27 andre samlet dem inn etter forespørsel fra bladet. Resten fikk ikke Utdanning tall fra. Totalt har 8410 elever i de 32 kommunene vært borte i én måned eller mer. Andelen elever med høyt fravær er høyere i storkommuner enn i små kommuner. Gjennomsnittet for de 32 kommunene er 3,7 prosent.

Beregnet for hele landet blir det 22.000 elever.

Kom hjem tre-fire ganger i løpet av en dag

Sander er en av elevene i statistikken myndighetene ikke har. Familien i eneboligen kan ikke stole på at gutten er på skolen hele dagen. Tvert om. Moren må være hjemme og ta imot sønnen når han ikke klarer mer. Det kan være etter én time, to eller tre.

– Han løper ikke så ofte hjem fra skolen nå. I dag var han hjemme én gang, men det var for å skifte sko. Han hadde fått tyggis under joggeskoene, sier hun.

Hun serverer kanelboller og kaffe. Stua er ren og ryddig. Hele huset er det. Sander viser fram rommet sitt. Inntil den ene veggen står en hylle med lego. Et par hundre små plastbokser er fylt med likefargede klosser.

– Har du sett så mye lego, utbryter journalisten fra Utdanning.

– Ja, det har jeg, svarer Sander. – Jeg ser det jo hver dag.

Moren smiler og nikker til ham. Det er riktig. Og sånn er det med det meste Sander sier. Han lyver ikke, er ærlig og direkte. Han er smart og lærer fort.

– Han gjorde det bra på skolen, men hjemme var han veldig frustrert, sier moren til Sander. Allerede i første klasse kontaktet moren skolen. Hun var bekymret, men det var ikke skolen. Hun kontaktet barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der fikk Sander autismediagnose med angst.

Familien flyttet, og Sander begynte på en ny skole. Igjen gikk det greit på skolen, men frustrasjonen hjemme økte. Historien gjentok seg. Mor meldte fra, skolen ville avvente.

– Skolen viste stor velvilje og innsats, men det holdt ikke. Barna er frustrerte hjemme lenge før skolen ser problemene, sier hun.

I fjerde klasse ble det vanskelig på skolen også. Læreren Sander hadde tillit til, hadde et lengre fravær. Sander ville ikke være på skolen. Moren fulgte ham, men han løp hjem.

– Han kom hjem tre-fire ganger i løpet av en dag. Jeg fulgte han tilbake, og han løp hjem igjen, sier hun.

Skolen ligger bare noen minutter unna hjemmet, men moren ble sliten. Det samme var Sander.

Moren følte noe manglet for å forstå og hjelpe Sander.

– En privat psykolog fant ut at Sander passet til beskrivelsen av PDA, sier moren.

PDA (Pathological Demand Avoidance) er en lite kjent profil innen autismespekteret. Barn med PDA har angst for å miste kontroll. De anstrenger seg for å unngå krav, krav som de kanskje ikke klarer å leve opp til, og dermed mister de kontroll.

– Det hjalp å få rett beskrivelse av årsaken til Sanders vansker. Det var en lettelse for oss og for Sander, sier hun.

Hjemme laget foreldrene et opplegg som fungerer for Sander. Ro, orden og rammer som ga ham en følelse av kontroll.

Kan ha mange årsaker

– Skolevegring er ingen diagnose. At et barn vegrer seg for å gå på skolen, kan ha mange årsaker. Noe kan forklares ved barnet selv eller forhold i familien, men det kan like gjerne skyldes forhold på skolen. Det er summen av risikofaktorer som gjør at barn ikke går på skolen og til slutt kan falle ut derfra, sier forsker Trude Havik.

Havik er førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Hun har tatt doktorgrad på skolevegring og er en av dem som savner offentlig fraværsstatistikk fra grunnskolen. I sin forskning fant Havik fire hovedårsaker til fravær basert på en spørreundersøkelse til elevene på 6.-10. trinn: sykdom, skulk, skolevegring og subjektive helseplager. Den siste gruppen er størst.

– Subjektive helseplager er vondt i magen, i hodet eller at man føler seg litt slapp og uopplagt. Dette er symptomer som også henger tett sammen med skolevegring, sier Havik.

– Uansett hva årsaken til at barn er borte fra skolen er, er fravær et stort problem for barnet og familien det gjelder. Barna lærer ikke det de skal, og de kan føle seg mer og mer ensomme. Det kan også føre til store vansker senere i livet, sier forsker Trude Havik.

Hun mener foreldre bør være oppmerksomme på fravær allerede mens barna går i barnehagen.

– Barn som får være hjemme fra barnehagen uten å være fysisk syk, kan utvikle dårlige vaner og holdninger og kan komme inn i en ond sirkel og utvikle skolevegring, sier hun.

Hun mener foreldre bør sette klare grenser for fravær fra barnehagen.

– Foreldre bør ikke la friske barn være hjemme, med mindre fraværet er avtalt på forhånd med barnet. Foreldre bør være de som bestemmer. Opplever barnet at det selv kan bestemme dette, kan det bli vanskelig senere, sier Havik.

– Det gjelder å utvikle gode vaner tidlig, slik at det letter overgangen til skolen.

Stakk av flere ganger om dagen

Hjemme i eneboligen sitter Sander og hører moren fortelle om skoledagene hans. Hun prater om at det har blitt bedre hjemme, men ikke på skolen. Dit ville han ikke. Moren fulgte han, men han løp hjem igjen. Sander er forberedt på dette intervjuet. Han visste at en journalist skulle komme og høre mer om hvordan det er på skolen. Likevel er det tøft for ham.

– Det er ikke fordi jeg er en unnasluntrer, sier han og legger seg ned på sofaen.

Moren sier at det stemmer. Han er ikke noen unnasluntrer. Det ble bare for vanskelig for ham å være på skolen.

– Unnskyld, sier Sander og er på gråten.

Moren ser på ham. Rister på hodet og sier at det ikke er hans feil.

– Jeg har bare ingen steder å være trygg, sier han rolig.

Moren nikker. Han trengte et eget sted å gå til. Han fikk et lite rom som han kunne gå til som var bare hans.

– En gang skjelte jeg ut læreren min, forteller Sander.

Moren nikker:

– Ja, en gang sa du til læreren at han ikke var grei og at han måtte gå til rektors kontor, sier hun.

Moren forklarer at han går på en fin skole. At skolen har gjort mye for Sander. Men at det skar seg i fjerde klasse, da læreren ble sykmeldt.

– Klassen fikk vikarer, stadig nye og ingen av dem rakk å bli kjent med klassen eller Sander.

– Jeg var redd, sier Sander.

– Han stakk av fra skolen flere ganger om dagen. I femte klasse endte det med at han nesten ikke klarte å gå på skolen, sier hun.

– Alle var frustrert. Vi, skolen og ikke minst Sander, sier hun.

– På forskjellig grunnlag, bryter Sander inn.

Moren smiler: – Ja, på forskjellig grunnlag.

– Barn må oppleve at de har kontroll

Førsteamanuensis Trude Havik frykter også at skolevegringen har økt, og at flere barn holder seg borte fra skolen i dag enn før.

– Foreldrene til skolevegrere forteller sterke historier. Å ha et barn som ikke makter å gå på skolen, er en stor belastning for hele familien, sier forsker Trude Havik.

– Barna må oppleve at de har kontroll. Når de føler at de mister kontrollen over skoledagen, kan de vegre seg for å gå, sier Havik.

I ADHD Norge, en organisasjon for barn og voksne med ADHD, er man bekymret over skolefravær og over at skolene ikke setter inn nok tiltak for å hjelpe elever tilbake til skolen.

– Vi har i snitt to henvendelser i måneden fra foresatte med barn som ikke vil gå på skolen. Sakene vi hører om, viser at skolene ikke har nok tiltak. Vi ser ofte en ansvarsfraskrivelse fra skolens side når eleven ikke kommer på skolen, sier fagsjef i ADHD Norge, Nina Holmen.

– Skolene må sjekke ut bakgrunnen for hvorfor elevene ikke ønsker å gå på skolen, og jobbe ut ifra det. Tiltak som oppmuntrer eleven, bidrar til mestring, og sosiale tiltak må tilpasses individuelt og i samarbeid med foresatte, sier hun.

Trondheim har fraværsoversikt

Trondheim kommune har siden 2011 ført sentral statistikk over antall elever som er lenge borte fra skolen. Våren 2017 var 1300 elever borte 10 dager eller mer fra barne- og ungdomsskolen i byen.

I Trondheim jobbes det for å få ned fraværet. Når en elev er mye borte, forsøker skolene å få til et samarbeid mellom foreldre, skole, elev, helsesøster, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og familietjenesten.

– Foreldre og skole kommuniserer om fravær gjennom appen «Meldeboka», sier kommunaldirektør for oppvekst og utdanning, Camilla Trud Nereid til Utdanning.

Første dag et barn er borte fra skolen, tar læreren kontakt via appen.

– Blir det fravær over lengre tid, kan PPT kobles inn. Kommunen har også involvert psykiatrisk helsetilbud, sier Nereid.

Trondheim har en handlingsplan for å jobbe med fravær. Planen har tre ulike sjekklister for kartlegging av fraværet: én for eleven, én for skolen og én for foresatte. Fraværet i kommunen har gått ned de siste årene. Det er særlig på ungdomstrinnet det har falt.

– Lærere har allerede mange skjemaer og innrapporteringer. Er det en fare for at den daglige etterlysningen av elever kommer oppå all annen rapportering?

– Jeg tror elever som er borte fra skolen, er noe som treffer mange lærere i hjerterota. Jeg tror heller andre typer innrapporteringer føles som mer tidkrevende, sier Nereid.

Mange foreldre til skolevegrere sliter

Forsker Trude Havik mener at skolene, bør gjøre som Trondheim-skolene; å kontakte foreldre så snart de registrerer at et barn er borte uten gyldig grunn.

– Foreldre og skole må samarbeide. I mange tilfeller blir ikke tilrettelegging gjort i samarbeid med mor og far. Da fungerer det ikke. Hvis ikke foreldrene føler at skolen er et trygt sted, vil de heller ikke klare å presse barnet på skolen, sier Havik.

Hun legger til: – Det skal de kanskje ikke heller. Har barn det vondt på skolen, kan man ikke forvente at de skal oppholde seg der.

Skolene skal gi alle barn et tilbud. Ifølge Havik oppfatter skolene stort sett oppleggene sine som gode.

– Skolene må samarbeide mer med foreldrene til de barna som er mye borte. Det hjelper ikke med trusler, sier hun.

Flere foreldre har en oppfattelse av at skolene tillegger foreldrene «skylden» for fraværet. Noen har levert bekymringsmelding til barnevernet når barnet har høyt fravær.

– Barnevernet må ikke brukes som en trussel overfor foreldre eller som en ansvarsfraskrivelse fra skolens side. I mange tilfeller blir skolefravær sett på som et foreldreproblem, sier Havik.

Internasjonal forskning viser at mange foreldre til skolevegrere sliter. Havik stiller spørsmålet:

– Foreldrene til barn med alvorlig skolevegring er ofte psykisk syke, men var de det før barnet fikk skolevegring?

Kaster opp når det blir for mye

Hjemme hos Sander ber moren ham om å gå på rommet sitt. Hun sier at han kan spille dataspill. Han er ikke vond å be. Han smiler og løper opp trappa.

– Jeg vil ikke at han skal høre alt. Han blir lei seg, selv om dette er noe vi snakker mye om hjemme, sier hun.

Hun forteller om en vond høst. Etter noen vanskelige måneder våren i fjerde klasse klarte ikke Sander skolen mer. Høsten i femte klasse begynte han å kaste opp.

– Han fikk vondt i magen og kasta opp. Flere ganger om dagen, sier moren.

Legene har ennå ikke funnet noen fysisk årsak til plagene.

– Det var kanskje lettere for dem å forstå alvoret. Jeg vet ikke. Men nå ser de i alle fall de fysiske begrensningene hans. Han kaster opp når det er for mye, når han er for sliten. Nå spør de han om hvordan han har det, om han klarer og orker. I stedet for å kreve at han skal, forklarer hun.

Nå går Sander på skolen hver dag. Halve dager, med et mål om være der like mye som de andre etter hvert.

– Nå har han en assistent hele dagen og en time med spesialpedagog hver dag. Hadde han fått det fra starten av, ville nok fraværet vært mindre, sier moren.

For fraværet har satt sine spor. Sander er flink faglig, men han har gått glipp av mye undervisning. Fraværet har også preget familien. Moren jobber ikke og føler fortsatt ikke at hun kan det.

– Jeg er i alarmberedskap. Det må jeg være. Det siste året har han enten vært hjemme eller kommet hjem fra skolen.

For henne har skoleproblemene alltid vært fysiske, forbundet med diagnosen, mens det for omverdenen ble sett på som problemer med læring eller adferd.

– Jeg tror mye er gjort om skolene kunne tatt hensyn til helsa. Ikke bare se på pedagogikken og behandle alt som lærevansker, sier hun.

– Kan ende opp iensomhet

Forsker Trude Havik mener det er mye skolene kan gjøre for å få barna tilbake på skolen. Det er også noe de ikke bør gjøre.

– Vi må være oppmerksomme når alt på skolen dreies inn mot fag, prestasjoner, presentasjoner og eksponering. Vi må ikke få faglærere som ikke kan pedagogikk. Det vil svekke lærernes kompetanse i møtet med barn som vegrer seg mot skolen, sier hun.

Forskning er entydig når det gjelder betydningen av gode lærere.

– Emosjonell støtte fra læreren er svært viktig, at lærere har gode relasjoner til alle elever, sier Havik.

Hun har enda ett råd til skolene.

– Bruk foreldremøtene til å snakke om tilstedeværelse. Forklar hvorfor det er viktig at barnet er på skolen, og mulige konsekvenser for barn med mye fravær, sier Havik.

Barn som er mye og lenge borte fra skolen, kan få vansker med å komme tilbake.

– Det kan gå godt med elever som har høyt skolefravær, men ofte ser vi at det får store, negative konsekvenser. Karakterene blir dårlige, og de kommer ikke inn på den videregående skolen de vil, sier hun, og legger til:

– Men enda mer bekymringsfullt er det at de kan ende opp i ensomhet. Ensomme barn og unge er mer sårbare for psykiske lidelser, noe som igjen gjør det vanskeligere med utdanning og jobb.

For mye fritid er heller ikke bra for barn og unge.

– En del bruker tiden på dataspill. De blir sittende inne, inaktive og ensomme. Andre kommer i kontakt med miljøer med kriminalitet og rus, sier hun.

Havik mener at skolevegring og frafall fra skolen er mer alvorlig jo tidligere det skjer.

– Barn som har mye fravær i småskolen, har stor risiko for å falle utenfor, sier hun.

– Lærerne har gjort en kjempeinnsats

– Det har ikke vært mange dager uten at det har vært behov for meg her, sier moren til Sander. Men hun håper det vil endre seg. Hun jobber for å gi skolen og andre foreldre mer informasjon om PDA. Og hun har kommet i kontakt med andre foreldre.

– Alle sliter med skolen. Ingen, absolutt ingen, av dem jeg har pratet med, har barn uten fravær. Det sliter på oss foreldre, og det sliter på barna, sier hun.

– Jeg tenker at lærerne trenger mer støtte i form av kursing og ekstra ressurser til klassen. Det trenger de for å følge opp hver elev godt nok. Alle lærerne vi har møtt, har gjort en kjempeinnsats. Hadde de ikke gjort det, tror jeg sønnen min kanskje ville falt helt ut av skolen.