Langt flere i skole og barnehage varsler barnevernet

Noen ganger informerer de foreldrene først. Gjelder bekymringsmeldingen vold eller overgrep, varsles ikke foreldrene på forhånd.

Ansatte i skole og barnehage melder stadig oftere fra til barnevernet når de får mistanke om at et barn blir utsatt for omsorgssvikt, og stadig færre saker blir henlagt.

– Man blir sjelden populær når man melder til barnevernet, men det er en del av oppdraget vårt, sier Heidi Reese.

Reese er enhetsleder i Strinda barnehager, som består av Persaunet barnehage og Rønningen barnehage i Trondheim. Hun har jobbet i barnehage i mer enn 30 år og har meldt fra til barnevernet flere ganger i løpet av disse årene.

– Jeg har god erfaring med å melde fra til barnevernet, og hver gang jeg melder fra, håper jeg at jeg tar feil, sier hun.

Men til nå har ikke den erfarne lederen gjort det.

Antall familier som blir undersøkt av barnevernet etter tips fra barnehagen eller skolen, har økt jevnt fra 2007 til i dag, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

SSB endret statistikken i 2013, og Utdanning har derfor bare sett på saker som både er meldt og undersøkt, da det er dette som ble registrert i tidligere år. De henlagte sakene er ikke med i statistikken.

Tidligere registrerte man bare én sak per barn, selv om det var kommet flere bekymringsmeldinger. Nå er disse rutinene endret, og man registrerer absolutt alle bekymringsmeldinger.

– Før 2013 innhentet vi kun én undersøkelse per barn, mens vi nå innhenter alle. Men tallene viser likevel utviklingen, sier Tone Dyrhaug, rådgiver i seksjon for levekårsstatistikk i SSB.

Barnehagen den vanligste melderen

Barnehageansatte er den gruppen som oftest melder fra om omsorgssvikt mot små barn, viser statistikken. Ansatte står for hver femte melding for barn mellom tre og fem år. Både barnevernstjenesten og politi melder sjeldnere til barnevernet enn barnehagen.

– Vi blir kjent med barna og ser foreldre i leverings- og hentesituasjoner. Etter hvert blir man godt kjent med familiene, sier Heidi Reese.

Barnevernet er avhengige av at ansatte i barnehage og skole melder fra til dem: – Det er uten tvil svært viktig. Skoler og barnehager er ofte de eneste som har muligheten til å oppdage omsorgssvikt. Alle barn går på skole, og nå også de aller fleste i barnehage, sier seksjonssjef Anders Henriksen i seksjon for regelverk og barnevernstjenesten i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Han er glad for at ansatte i barnehage og skole i økende grad melder fra til barnevernet.

At lærere ser barna i ulike situasjoner og tilbringer mye tid med dem, mener Henriksen gir et godt grunnlag for å se hvordan barna har det. Lærere i barnehage og på skole møter også foreldre.

– Ofte har også de ansatte i skoler og barnehager et tillitsforhold til barnet som gjør at de står i posisjon til å kunne forhøre seg nærmere med barnet selv ved mistanke om omsorgssvikt. De har mange muligheter til å skaffe seg informasjon som er vesentlig i vurderingen av om barnet blir utsatt for omsorgssvikt, sier Henriksen.

Urolig over henlagte meldinger

Heidi Reese har flere ganger opplevd at hennes meldinger til barnevernet ikke blir undersøkt.

– Vi som jobber i barnehage, kjenner barna godt, og vi melder om godt begrunnede mistanker. Jeg ser med stor uro på alle sakene barnevernet henlegger, sier Reese.

I fjor ble 949 bekymringsmeldinger fra skole og barnehage henlagt av barnevernet.

Reese har en egen metode dersom barnevernet henlegger meldingene fra henne.

– Da melder jeg igjen. Jeg gir meg ikke, sier hun.

Reese har meldt fra mange ganger i løpet av årene i barnehage, og hun har stort sett gode opplevelser med det.

– Jeg ser ikke på det å melde fra som en belastning. Det er en del av jobben, sier hun.

I jobben som leder for en barnehage legger Heide Reese vekt på å ha god dialog med foreldrene. Også når det er snakk om omsorgssvikt.

– Jeg forteller foreldrene at jeg kommer til å melde fra til barnevernet. Det er en vanskelig beskjed å gi, sier hun.

Reese er leder og den som tar den vanskelige praten med foreldrene. I tillegg til å være barnehagelærer er hun utdannet familieterapeut, og forsøker alltid å samarbeide med familiene i vanskelige saker.

– Jeg har flere ganger klart å opparbeide et tillitsforhold til foreldrene, og fått forklart dem bekymringen på en sånn måte at de ser det selv. I enkelte tilfeller har mor og far selv kontaktet barnevernet for å få hjelp, sier Reese.

Barnet i sentrum

Å være åpen er også rådet fra barnevernet.

– Det å spille med «åpne kort» overfor foreldrene der det er mulig, vil kunne forebygge mye. Det er viktig at ansatte i barnehage og skole har fokus på barnets situasjon, sier Anders Henriksen i Bufdir.

I Strinda barnehage blir alle nye foreldre informert om at de ansatte i barnehagen vil melde fra til barnevernet dersom de mistenker omsorgssvikt.

– Det er viktig at foreldrene får vite at vi har opplysningsplikt overfor barnevernet. Barnehagen er ikke bare lek og kos. Vi er en del av systemet og har regler å forholde oss til, og det må foreldrene få vite, sier Reese.

Åpen dialog til tross, det er ikke alltid at prosessen blir slik Reese ønsker den.

– Noen ganger tar foreldrene barnet sitt ut av barnehagen etter en bekymringsmelding, sier Reese.

Det er en stor belastning å bli mistenkt for omsorgssvikt, også for dem som faktisk er skyld i omsorgssvikt.

– De kan bli opprørt, og dersom det blir konfrontasjoner, er det jeg som leder som må ta det. Det er jobben min, og det skal de ansatte slippe, sier Reese.

Slike saker kan være barske, men ikke verre enn at hun takler dem.

– Alle vil jo bli likt. Jeg synes selvfølgelig det er best at foreldrene synes jeg er hyggelig, men i disse situasjonene er jobben min å være barnets advokat. Da må jeg tåle at foreldre reagerer, sier Reese.

– Dette må de ansatte tåle, sier hun.

Barnevernet er kjent med at det er omkostninger ved det å melde fra.

– Det vil kunne oppleves belastende å melde fra til barnevernet hvis man ikke har fått foreldrene med på å ta denne kontakten. Mange ansatte er bekymret for at den gode relasjonen de har til barnet og/eller foreldrene, vil ødelegges, sier Anders Henriksen i Bufdir, og fortsetter: – Men dersom man opptrer strategisk og er åpen i kommunikasjonen med familien, vil nettopp det at man melder fra kunne oppleves tillitvekkende, om ikke på kort sikt, så i hvert fall på noe lengre sikt. Mange av disse familiene er jo selv klar over at de sliter, og mange foreldre føler seg utilstrekkelige og har store belastninger.

– Har dere noen råd til ansatte som har meldt fra til barnevernet, og senere opplever å bli utskjelt og kjeftet på av foreldre?

– Dette er vel dessverre noe de ansatte må tåle. Dersom man har gått frem på en ryddig måte, vil man i mange tilfeller kunne forhindre dette, sier Henriksen.

Vold eller seksuelle overgrep

I enkelte tilfeller kan ikke de ansatte i skole og barnehage prate med foreldre om bekymringen sin. Dette er i saker hvor de mistenker at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

– Dersom det er mistanke om seksuelle overgrep eller vold, kan man ikke varsle foreldrene på forhånd. I de tilfellene er det viktig at barnevernet informerer foreldrene om at barnehagen har gjort alt riktig, sier Heidi Reese.

Hun forklarer: – Det hjelper ikke at vi forteller foreldrene at vi ikke hadde lov til å fortelle dem om mistankene og bekymringsmeldingen. De tror jo ikke på oss. I disse tilfellene er vi prisgitt et profesjonelt og godt barnevern, sier Reese.

I disse sakene er det barnevernet eller politiet som må vurdere når og hvordan foreldrene skal informeres.

– Bakgrunnen for dette er at det å varsle foreldrene i visse tilfeller vil kunne forhindre barnevernstjenesten, og eventuelt politiet, i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse. Det å varsle foreldrene vil kunne medføre ekstra belastninger for barnet, og det vil også kunne gjøre politiets etterforskning vanskeligere ved at bevis kan svekkes, sier Henriksen.

Andre ganger frykter barnevernet at foreldrene vil flytte eller rømme med barnet dersom de får vite om en bekymringsmelding.

– Det å orientere foreldrene kan medføre fare for noens liv eller helse. Eksempelvis bør ikke offentlige meldere orientere foreldrene om at det sendes bekymringsmelding dersom det er grunn til å tro at foreldrene vil unndra seg barnevernstjenesten ved å få denne kunnskapen, sier Henriksen.

Offentlig ansatte må oppgi navn når de melder

I skjemaene som brukes ved en bekymringsmelding til barnevernet, blir offentlig ansatte bedt om å skrive navnet sitt. I sakene hvor foreldrene ikke fikk vite om meldingen i forkant, får de altså vite hvem som meldte fra i etterkant. De kan også få navnet på den ansatte som meldte bekymringen.

– Er det nødvendig at ansatte i skole og barnehage blir identifisert som meldere?

– Ja, offentlige ansatte har meldeplikt etter barnevernsloven. Det å melde anonymt vil ikke være forenlig med denne lovpålagte plikten. Meldeplikten er personlig, det vil si at hver enkelt ansatt har en selvstendig meldeplikt, sier Anders Henriksen.

Den enkelte ansatte kan slippe å bli identifisert, men i enkelte tilfeller kommer navnet på melder fram.

– Den enkelte skole og barnehage kan likevel ha interne regler for at det er skoleledelsen som skriver under en bekymringsmelding til barnevernet. Men ved uenighet om meldeplikten er oppfylt står altså den enkelte selv ansvarlig, sier Henriksen.

Henriksen er opptatt av at ansatte i barnehage og skole fortsetter å melde når de har mistanker om omsorgssvikt.

– Flere barnevernssaker med alvorlig utfall har blitt omtalt i mediene de siste årene, saker der fylkesmennene har konkludert med at offentlige instanser som kjenner barnet ikke har oppfylt sin meldeplikt. Disse sakene viser hvor alvorlig det kan bli om ikke offentlige instanser er sitt ansvar bevisst, sier Anders Henriksen i Bufdir.